Penger foran prinsipper

Dette er forordet til den norske utgaven av Oliver Bulloughs nye bok, Butler for verden.

I en krise finner man ut hvem som er en sann venn, og Ukraina-krisen har ikke vært noe unntak. Europeiske politikere hyller europeiske verdier som om de var en selvfølge – demokrati, frihet og selvbestemmelsesrett – men da Russland invaderte Ukraina, viste det seg at disse verdiene ikke ble holdt like høyt som tilhengerne av dem hadde fått oss til å tro.

Hva er det som foregår i Storbritannia?

Ja, vi måtte slutte å finansiere Vladimir Putins krigsmaskin, men nei, vi skulle ikke slutte å kjøpe olje og gass riktig ennå. Ja, vi tror på ukrainernes rett til å bestemme sin egen fremtid, men nei, vi vil ikke pålegge industrien vår uakseptable kostnader.

Nasjonene fra den gamle østblokken, som er blitt behandlet så nedlatende – særlig Polen og de baltiske statene – har vært pådrivere i prosessen og slept med seg de angivelige hovedlandene i EU. Vi kunne kanskje forvente vingling fra Ungarn, som har en Putin-tilhenger ved makten, men det har vært en skuffelse å se Italia, Tyskland, Østerrike og Frankrike sette penger foran prinsipper.

Det burde egentlig ikke komme som noen overraskelse. Europeere som har russisk okkupasjon friskt i minne, har lenge hatt problemer med den mer imøtekommende politikken til de mer heldig stilte naboene sine i vest. Det som virkelig har kommet som en overraskelse, er det som har skjedd her i Storbritannia. Etter brexit har vi vært Europas stein i skoen, den irriterende stabukken på festen som nekter å ombestemme seg og ikke vil skifte tema. Jeg har mistet tellingen på hvor mange venner fra kontinentale europeiske land som oppriktig forvirret har spurt meg: Hva er det som foregår i Storbritannia?

Men Storbritannia har det ofte med å trå til i kriser.

Ukrainere er de eneste som er blitt drept – både av russere og, før revolusjonen i 2014, av sine egne sikkerhetstjenester – mens de viftet med det europeiske flagget. Man skulle ikke tro at de ville ha noe til overs for den viljesvake regjeringen i Storbritannia, men det ser det merkelig nok ut til at de har. Takket være store mengder våpen som ble sendt tidlig, og ofte, samt solid retorisk og etterretningsmessig støtte fra London, har briter befunnet seg i den uvante posisjonen å være populære internasjonalt for første gang på mange år.

Det røde, hvite og blå britiske flagget har vaiet side om side med de polske og europeiske flaggene i demonstrasjoner i Ukraina. Statsminister Boris Johnson er kanskje forhatt i Brussel, men han blir ønsket entusiastisk velkommen i Kyiv.

En venn av meg, en britisk journalist som har jobbet i Øst-Europa i mer enn ti år, er så imponert over den sterke støtten Johnson har vist ukrainerne at han sier at han vil stemme på ham, selv om han alltid har støttet Labour før. En annen venn som jeg vanligvis vet alltid vil være skeptisk til den britiske regjeringens motiver, sendte meg nylig et bilde hentet fra filmen Ringenes herre, fullt av flagg fra forskjellige land.

Frodo Lommelun, den modige ringbæreren, er selvsagt Ukraina, og de andre tre hobbitene er de tre baltiske statene. Gandalf, den grå trollmannen, er USA, noe som skal gjenspeile landets rolle som demokratiets våpenlager. Den edle krigeren Aragorn, som blir konge, var dekket med det britiske flagget for å vise Storbritannias rolle som krumtapp i broderskapet som skulle bekjempe mørkets herre (det sier seg selv at Putin spilte rollen som den onde Sauron).

I en krise får man vite hvem som er en sann venn, og vi kunne alle trenge så pålitelige venner.

Men Storbritannia har det ofte med å trå til i kriser. Det kanskje tydeligste eksemplet kom etter angrepene 11. september 2001, noe general Michael Hayden, den tidligere direktøren for National Security Agency (NSA) røpet i sine memoarer Playing to the Edge i 2016. I desember 2003 ble amerikanske etterretningsagenter redde for at terrorister bevæpnet med en atombombe kunne angripe Fort Meade, der NSA kontrollerer den enorme datainnhentingsoperasjonen sin. Agenter var ute og finkjemmet landet på jakt etter en al-Qaida-celle, og lederne var på jobb døgnet rundt, til tross for at det var jul.

De var så grundige som de kunne være, men det var likevel en risiko for at terroristene ikke skulle bli oppdaget, og Hayden måtte forberede seg på det verste. Han måtte være sikker på at byrået hans kunne fortsette å forsvare USA selv om terroristene nådde målet, detonerte bomben, han ble drept og NSA ble halshogd. Hva gjorde han da? Han ringte sin britiske motpart – David Pepper, direktør for Government Communications Headquarters (GCHQ), Storbritannias Signals Intelligence-byrå (SIGINT).

«God jul, David», sa han før han forklarte hvorfor han ringte. «Vi føler oss litt truet her, så jeg har sagt til kontaktpersonen mellom ditt og mitt kontor at hvis det skulle skje katastrofale tap ved Fort Meade, overlater vi driften av det amerikanske SIGINT-systemet til GCHQ … Det er bare en forholdsregel, men hvis vi går dukken, overtar du styringen.» Ifølge redegjørelsen han senere ga på en bokpromotering, ble det «stille en stund» etter det.

Superyacht-kapteinene deres er britiske, advokatene deres er britiske og også postkasseselskapene deres er britiske.

Det er ikke overraskende at Pepper ble forbløffet. NSA er kanskje det mektigste etterretningsbyrået i verden, og Hayden var innstilt på å overlate kontrollen til et annet land, betro en utlending forsvaret av USA på hans vegne. I en krise får man vite hvem som er en sann venn, og vi kunne alle trenge så pålitelige venner.

Eller kunne vi det?

Denne boken handler om et annet Storbritannia, et det ikke reklameres noe særlig for, men som lenge har vært av langt større betydning enn den offentlige fasaden landet viser frem. I mange tiår har Storbritannia praktisk talt ført to utenrikspolitikker. Den første er den politikken landet har vist under Ukraina-krisen, og som var synlig allerede i general Haydens tid i 2003: en nær alliert for vennene sine i tøffe tider. Dette er det Storbritannia som sto alene under andre verdenskrig, landet som aldri ville overgi seg til fascismen, og som følgelig virkelig fortjener det nydelige juletreet nordmennene sender oss hvert år (tusen takk for det!).

Den andre utenrikspolitikken er hemmelighetsfull, lite omtalt og lett å overse. Men den har – som denne boken vil forklare – vært en konstant del av Londons samspill med verden siden 1950-årene. Da Storbritannia mistet imperiet sitt og dermed også sin sentrale rolle i verdensøkonomien, måtte landet finne en ny måte å tjene penger på. Det var ruinert og hadde ikke lenger råd til å invadere andre land, stjele verdiene deres og tvinge dem til å gjøre som de ville.

Hva sto Storbritannia igjen med? Det hadde kanskje mistet imperiet sitt, men landet visste fremdeles hvordan et imperium skulle drives, så det lagde en ny forretningsmodell som rådgiver for vordende imperiebyggere og hjalp oligarker med å forvalte de stjålne verdiene sine så friksjonsfritt og effektivt som mulig.

Disse finansfyrstene har funnet tjenester i London som de ikke kunne ha funnet noe annet sted.

Storbritannia presenterer seg kanskje som en sterk forsvarer av Ukrainas demokrati mot Kremls kleptokrati akkurat nå, men før krigen begynte, var det i Storbritannia Putins oligarker foretrakk å investere pengene sine og få dem til å yngle: De eide herskapshus i London, utdannet barna sine på engelske skoler, solgte aksjer på børsen i London og avgjorde rettstvistene sine i engelske rettssaler. Superyacht-kapteinene deres er britiske, advokatene deres er britiske og også postkasseselskapene deres er britiske.

Og selv om vi alle har snakket mest om oligarker fra Russland etter at krigen begynte, gjelder det samme også oligarker fra andre land. De ukrainske finansfyrstene som har gjort så mye for å hindre at demokratiet skulle etablere seg i Kyiv, har benyttet seg av Storbritannias tjenester, hatt bankkontoer i London og kjøpt de elegante pyntegjenstandene sine i Londons auksjonshus. Det samme gjelder oligarker fra Nigeria, Angola, Kina, Malaysia og nesten hvor som helst i verden.

Disse finansfyrstene har funnet tjenester i London som de ikke kunne ha funnet noe annet sted, og har følgelig tjent på det. Forretningsimperiene og den politiske innflytelsen deres har vokst raskere og spredd seg mer på grunn av Storbritannias ekspertise innen imperiebygging. De har klart å stjele mer, beholde mer av det de har stjålet, bruke mer av den ulovlig ervervede rikdommen sin og befeste den stadig større kontrollen sin over hjemlandet, takket være hjelpen fra London. Man stjeler ikke penger hvis man ikke kan beholde dem, og siden Storbritannia har hjulpet disse menneskene med å beholde pengene, gjør det London til medskyldig i tyveriet.

Dette understreker et ubehagelig poeng: Hvis det ikke hadde vært for disse skreddersydde rådene og suksessen de har gitt oligarkene, ville krisene demokratiet trues av over hele verden, vært langt mindre alvorlige enn de har vist seg å være.

Storbritannias posisjon som verdens butler er lønnsom og godt befestet.

Storbritannia er kanskje demokratienes venn når det oppstår en krise, men i årene før er landet en antidemokratisk tilrettelegger og fyrer opp under nettopp de krisene som landet senere er med på å konfrontere. Se for deg en lege som sprer sykdommer for deretter å trå til med plaster og paracet, eller en bankdirektør som legger noen mynter i hatten din etter å ha tatt tilbake huset ditt. Hvis Storbritannia faktisk er en rollefigur fra Ringenes herre, er det ikke den rene og edle Aragorn, men Gríma Ormtunge, kong Theodens rådgiver, som i virkeligheten viste seg å undergrave ham hele tiden.

Storbritannias posisjon som verdens butler er lønnsom og godt befestet. Mange tusen innflytelsesrike briter tjener til livets opphold fordi landet er villig til å hvitvaske penger, ikke rettsforfølger økonomisk kriminalitet eller ikke vil håndheve sine egne regler for å hindre hvitvasking. Samtidig brer det seg en stigende uro over hvem vi gjør forretninger med, og hvilke forbrytelser vi har tilrettelagt for ved å gjøre det.

Jeg mener at folk utenfor Storbritannia trenger en klarsynt vurdering av landets reelle rolle i verden for å kunne gjennomskue retorikken, forstå begge de to utenrikspolitikkene landet fører, og bli klar over den sentrale posisjonen landet har i den internasjonale kriminelle økonomien. Jeg håper det er dette du vil finne i denne boken.

(Dette er forordet til den norske utgaven av Oliver Bulloughs nye bok, Butler for verden, oversatt av Lene Stokseth. Res Publica, 2022. Forlaget og magasinet er del av samme selskap, Agenda Res Publica media.)