Rovdyrenes tid

Riyadh, november 2024

«Kronprinsen er et svært vennlig menneske», opplyser en av hans venner idet vi passerer metalldetektorene på Ritz-Carlton i Riyadh. Og hvem tviler vel på det når man ser hvordan det vennlige vesenet ønsker tolv direktører for store virksomheter velkommen i dette møterommet av marmor og pietra dura – som tatt ut av et orientalsk eventyr?

Utnevnelsen av MBS har gjort fremtidstro til en egen kult i Saudi-Arabia, en slags hovedreligion.

Mohammed bin Salman slutter ikke å smile, et behagelig, avvæpnende, nesten barnlig smil. Det samme som på bildene av ham som ung, da han bare var én av hundre andre saudiarabiske prinser og måtte gjøre seg fortjent til andres oppmerksomhet. Han er bygget som en kjempe, men en vennlig kjempe, en rund masse, som skapt for å pakke deg inn i sin enorme favn, det amerikanerne kaller a bear hug, en bjørneklem. Men livvaktene virker urolige. De utgjør en siste skanse etter bombedetektorene ved inngangen og den doble rekken krigere i hvite dishdashaer og med sverdene klare i korridoren etter forværelset, der andre mer moderne voktere i grønn uniform venter.

MBS utstråler ren godslighet. Hans selskap er en oase av sinnsro. Gjestene står i kø for å bli presentert. MBS smiler til hver eneste en og sier noen oppmuntrende ord. Det lille rommet kunne minne om et slags kapell med sin overflod av forgyllinger, perlemor og intarsia, og et øyeblikk får vi følelsen av å være invitert til en førstekommunion. Eller kanskje heller en barnedåp.

I begynnelsen av november mottok altså tre hundre og femti av landets rikeste og mektigste en invitasjon av den typen man ikke kan si nei til.

Utnevnelsen av MBS har gjort fremtidstro til en egen kult i Saudi-Arabia, en slags hovedreligion. Den nye byen er hundre og sytti kilometer lang og to hundre meter bred og skal kunne huse ni millioner innbyggere uten det minste CO2-utslipp, vintersportkomplekset som skal ta imot De olympiske leker, den flytende, åttekantede havnen som er trettitre ganger større enn New York i utstrekning, verdensutstillingen i Riyadh, den nye flyplassen og det nye flyselskapet, faraoniske hydrogenprosjekter, roboter og selvfølgelig kunstig intelligens. Alt dette under ledelse av denne vennlige prinsen.

Men noe plager meg. Dette stedet, Ritz-Carlton, er det mest luksuriøse hotellet i den saudiarabiske hovedstaden. Her bor utenlandske statsoverhoder, tek-prinser og berømtheter på turné. Her har «Davos in the Desert» vært avholdt på tronarvingens initiativ siden 2017. Men de forretningsmennene som hadde reservert rom her til den 4. november samme år, fikk seg en ubehagelig overraskelse da alle reservasjoner plutselig ble kansellert, fra en dag til en annen. Gjester som allerede var ankommet ble bedt om å forlate hotellet, og en melding om at stedet ville holdes stengt på ubestemt tid ble lagt ut på hjemmesiden. Hvilket ikke betydde at hotellet sto tomt. MBS hadde bare bestemt at det skulle brukes til andre formål.

For samtlige gjester, prinser, guvernører og milliardærer – alle tre egenskaper ofte forenet i samme person – begynte forhørene rett etter utdelingen av rent undertøy.

På denne tiden var ikke MBS ennå det vennlige vesenet han senere skulle bli. Bare fire måneder tidligere, i en alder av trettien, ble han utpekt som tronarving, men omgitt av misunnelige onkler og fettere, hvorav de fleste rådet over ubegrensede midler, store deler av staten, ministerier og politistyrker. Situasjonen var altså fremdeles usikker. Onde tunger ville ha det til at den forrige arveprinsens abdikasjon ikke nødvendigvis hadde vært så spontan som man hadde vent seg til å tro, men at en lang natt i selskap med MBS’ håndlangere på det kongelige palasset skal ha påvirket avgjørelsen.

I begynnelsen av november mottok altså tre hundre og femti av landets rikeste og mektigste en invitasjon av den typen man ikke kan si nei til. Noen kom fra den aldrende kong Salman, 81 år gammel og ved relativt dårlig helse, andre kom fra hans sønn Mohammed. Hver innbydelse var personlig. Men flere unngikk å nevne hvilken anledning invitasjonen gjaldt, andre, derimot, var relativt detaljerte: Prins Miteb, øverste leder for nasjonalgarden og dens hundre og tjue tusen menn, ble for eksempel informert om at et missil fra Jemen hadde landet i utkanten av Riyadh, mens andre igjen fikk beskjed om at de antakeligvis hadde gode forretninger å se frem til. Innbydelsens tone tillot ingen kommentar. Mottakerne ble bedt om å øyeblikkelig møte på det kongelige palasset.

Fra denne dag av og i tre måneder fremover hørtes ikke lenger klirrende glass med alkoholfri Bellinier fra suitene i Ritz-Carlton, men bønnfallelse og kvalte skrik fra prinser og milliardærer som ble utsatt for Irak-veteranenes brutale metoder.

Det ble litt av en overraskelse. De ble skilt fra sitt personlige følge, måtte levere inn telefoner, lommebøker og identitetspapirer og ble så kjørt til Ritz-Carlton hvor de ble fortalt at de nå var kronprinsens gjester på ubestemt tid.

Neste morgen sto et vennlig bud på døren som overleverte hver av de tre hundre og femti prinsene, guvernørene og milliardærene tolv hvite T-skjorter, tolv hvite underbukser, tolv par hvite sokker, tre djellabaer og tre sett pysjamaser: Oppholdet var tydeligvis ment å vare.

I en suite på Ritz-Carlton med empire-møbler, damasktapet og lysekroner av krystall prøver jeg å se for meg ansiktsuttrykket til disse prinsene, guvernørene og milliardærene av kongelig ætt da de mottok tolv sett hvitt undertøy.

De mest årvåkne blant dem må ha skjønt at de i det øyeblikket trådte inn i en ny virkelighet. Noen kan til og med ha følt lettelse: Det hender at man finner trøst i å fritas fra sine forpliktelser, i det å gå fra frihet til underdanighet.

Alt dette utelukker selvfølgelig ikke at kronprinsen er en svært behagelig person. Men han er også som tatt rett ut av Machiavellis skrifter.

For andre, derimot, må det ha vært verre. Prins al-Walid, for eksempel, var en levemann, alltid på farten i et av sine tre privatfly, fra Savoy i London til Four Seasons som han var hovedaksjonær i. Han var plassert av Forbes blant planetens femti største formuer, i Riyadh pleide han å ta imot gjester i et penthouse i 100. etasje i Kingdom Centre Tower som han selv eide. Der satt han på en trone, omgitt av fotomodeller i lettere påkledning som han selv hadde tegnet. Prins Salman på sin side hadde en mer raffinert smak. Han var utdannet ved Oxford og Sorbonne og pleide å reise verden rundt på jakt etter kunstverk som han plasserte i sine diverse villaer i Sør-Frankrike og sine seks megayachter fra Lürssen- verftet i Bremen.

For samtlige gjester, prinser, guvernører og milliardærer – alle tre egenskaper ofte forenet i samme person – begynte forhørene rett etter utdelingen av rent undertøy.

Fra dette øyeblikket av ble nok stemningen litt mindre steril, for i sin uendelige vennlighet hadde nemlig MBS besluttet å bruke leiesoldater fra Blackwater for å assistere hans egen indre krets i samtalene med fangene.

Fra denne dag av og i tre måneder fremover hørtes ikke lenger klirrende glass med alkoholfri Bellinier fra suitene i Ritz-Carlton, men bønnfallelse og kvalte skrik fra prinser og milliardærer som ble utsatt for Irak-veteranenes brutale metoder. Til slutt ble hver og en av dem presentert for et bevismateriale for den korrupsjonen de var siktet for, og godtok deretter, enten frivillig eller under tvang, MBS’ betingelser for frikjennelse.

Alt dette utelukker selvfølgelig ikke at kronprinsen er en svært behagelig person. Men han er også som tatt rett ut av Machiavellis skrifter.

Natten til 31. desember 1502 befinner den florentinske diplomaten seg i Senigallia, ved Adriaterhavskysten. Han er utsendt som ambassadør til Cesare Borgia, også kjent som Il Valentino, som akkurat har greid å ta tilbake sitt eget hertugdømme etter et mislykket komplott orkestrert av hans tidligere allierte, Vitellozzo Vitelli, Oliverotto da Fermo og brødrene Orsini.

Denne kvelden hersker forsoning. Intense forhandlinger har ført til en fredsavtale som gir hertugen rett til å ta områdene i besittelse igjen. For å bekrefte den nye unionen bestemmer Borgia, Vitelli og de andre at de vil feire nyttår med en storslått middag på festningen i Senigallia. Il Valentino ankommer først, men av respekt for de andre vil han vente med sin triumferende inntreden. Nå går han frem og omfavner hver av dem som om de var brødre, de som bare tre måneder tidligere hadde ønsket hans død.

Machiavelli gjorde Cesare Borgia til modell for sin Fyrste: ikke det ideelle statsoverhode, men et dyr etter virkelig makt, halvt rev, halvt løve, som vet å bruke list for å smigre menn og styrke til å underkaste dem.

Bare én mangler, Oliverotto. Il Valentino sender bud etter ham, det ville vært synd om han gikk glipp av dette. De skal innta byen sammen og feire forliket med pomp og prakt. Og det gjør de, med tungt kavaleri og sveitsergarde. I palasset venter en overveldende mottakelse. Litt senere, da condottierene ber om å få trekke seg tilbake for å hvile etter den store festen, tar Borgia dem med seg inn i et privat rom for å diskutere fremtidige strategier: Erobringen av Senigallia var bare begynnelsen! Men så unnskylder han seg et øyeblikk og forsvinner.

I det samme han er ute av rommet, kommer en gruppe menn stormende inn og arresterer gjestene. Borgias tropper avvæpner Oliverottos følge og plyndrer befolkningen på grusomt vis. Machiavelli, som er vitne til dette, skriver samme kveld at etter hans mening vil ingen av fangene være i live neste dag. Da morgenen kom, viste det seg at han bare delvis hadde gjettet riktig. Oliverotto og Vitelli var riktig nok blitt kvalt i løpet av natten, men brødrene Orsini var ennå i live. Av hensyn til deres fyrstelige myndighet skulle det gå to uker før de ble henrettet.

Festlighetene på Ritz-Carlton skaffet den saudiarabiske staten mer enn hundre milliarder dollar til den unge prinsens faraoniske prosjekter.

Ritz-Carlton-affæren fikk et mindre blodig utfall, selv om en av de arresterte faktisk omkom etter et litt for brutalt forhør. De andre slapp billigere fra det. Prins Miteb, lederen for nasjonalgarden, ble avsatt og tvunget til å signere en sjekk på én milliard dollar mot å bli satt fri. Prins al-Walid skal ha kvittet seg med seks milliarder etter å ha vært utsatt for waterboarding. Han går nå med elektronisk fotlenke og har forbud mot å forlate landet. Men det er likevel bedre enn det enkelte andre fikk erfare: Prins Turki bin Abdallah, Riyadhs tidligere guvernør, sitter fremdeles i fengsel.

Festlighetene på Ritz-Carlton skaffet den saudiarabiske staten mer enn hundre milliarder dollar til den unge prinsens faraoniske prosjekter. Men først og fremst ble alle trusler mot ham fjernet. For medlemmene av denne eliten, som var vant til intriger og en mer eller mindre sårbar sameksistens mellom makthaverne og til å ikke skape oppstyr for å beskytte maktfasadens harmoni og ugjennomtrengelighet, kunne ikke sjokket ha vært større.

En redsel la seg i brystet på planetens mest bortskjemte mennesker, som siden den gang sikkert drømmer vonde drømmer om hotellsuiter omgjort til torturkamre.

Jeg ser for meg en slags hjemme-alene-fest, en liten bande sluppet løs i foreldrenes tomme villa

«Mennesker må enten kjæles for eller knuses, de hevner seg bare for små krenkelser, ikke for store. Den skade man volder et menneske må derfor være slik at den ikke kan hevnes.» Ti år etter natten i Senigallia gjorde Machiavelli Cesare Borgia til modell for sin Fyrste: ikke det ideelle statsoverhode, men et dyr etter virkelig makt, halvt rev, halvt løve, som vet å bruke list for å smigre menn og styrke til å underkaste dem.

Fem århundrer senere er MBS hans reinkarnasjon. Il Valentino hadde store planer om å samle Italia under sin egen beskyttelse, og det samme har MBS for Saudi-Arabia: en sterk, moderne nasjonalstat, fri fra all religiøs fanatisme og der makten skal ligge i hans egne hender. Men prinsens byggverk er som Il Valentinos, sårbart og utsatt ved motgang.

Ved nærmere ettertanke er det ikke så merkelig at MBS skulle inkarnere Cesare Borgia fem hundre år etter hans død, for også vi lever i et «machiavellisk øyeblikk».

I klikken på Ritz-Carlton får jeg iblant følelsen av å se et glimt av ironi i prinsens øyne. Som om den formelle etiketten skjuler en parallell virkelighet, som bare avsløres i de slu blikkene han utveksler med sine aller nærmeste – som også er hans venner: broren Khaled, forsvarsminister, prins Badr, kulturminister, Fahad al Tounsi, ansvarlig for prinsens megaprosjekter. De er unge, de fleste under førti, de leder et eventyrrike, uten at noe som helst ville tilsagt at de skulle havne her. MBS gjorde med et eneste sverdslag slutt på Saudi-Arabias gammelmannsstyre og ga disse unge tilgang til tronen sammen med ham selv. Det er lett å tenke seg hvor ivrige de må ha vært, sammen med andre, som vi ikke får se – Saud al-Qahtani, et ondt geni i spissen for en hær av internettroll, Turki al-Cheikh, tidligere livvakt, nå storvesir – den dagen dørene til al-Yamama-palasset endelig slo igjen og den siste gråhårede eminense var ute.

Jeg ser for meg en slags hjemme-alene-fest, en liten bande sluppet løs i foreldrenes tomme villa – akkurat slik Roger Nimier beskrev Régence-perioden i Frankrike – wagyu-burgere, Call of Duty-turneringer og jenter fløyet inn fra London og Dubai. En stemning som etter et vellykket holdup, den svimlende følelsen når man har satset stort og faktisk greide å sprenge banken.

Ved nærmere ettertanke er det ikke så merkelig at MBS skulle inkarnere Cesare Borgia fem hundre år etter hans død, for også vi lever i et «machiavellisk øyeblikk».

Det som interesserte florentineren Machiavelli var å forstå hvordan makten uttrykker seg i kaos, der alle ligger i kamp med alle og styrke er spillets eneste regel.

På Leonardo da Vincis tid hadde Machiavelli varslet illusjonenes undergang: Humanistenes sofistikerte verden med sine prinsipper og regler, de endeløse stridene som bare forgiftet landets politiske liv, hadde ikke lenger noe eksistensgrunnlag i møte med de utenlandske invasjonshærene og ildens nøkterne makt.

Forfatteren av Fyrsten var ikke interessert i regler for legitim makt eller for hvordan den skal anvendes eller overdras. Sånt var ikke del av virkeligheten rundt ham. Det som interesserte florentineren Machiavelli var å forstå hvordan makten uttrykker seg i kaos, der alle ligger i kamp med alle og styrke er spillets eneste regel. Å arve et fyrstedømme er ikke vanskelig. Men å erobre det illegitimt, og så å beholde det, er en annen sak.

Fyrsten er en håndbok for usurpatorer, for maktsyke eventyrere. Den er rik på lærestoff for Borgiaer til alle tider, men ett prinsipp er særlig tydelig: Den første loven i enhver strategi er handling. I usikre tider når makten sitter utrygt kan den som ikke handler være sikker på at endringene som skjer, vil skje på hans eller hennes bekostning.

Fyrstens besluttsomme handling er eneste motgift.

Tolstoj viser at makthaverens grunnvilkår alltid består av forhindringer: hans eget ønske er avhengig av så mange andres ønsker at det praktisk talt blir umulig å gjennomføre. Selv den siste av hans fotsoldater er friere enn Napoleon. Fyrstens besluttsomme handling er eneste motgift.

I Kreml kaller de dette «manuell kontroll». Når systemet med sine prosedyrer og hierarkier ikke kommer opp med ønsket resultat, kan man alltid gripe inn direkte, omgå de formelle reglene for så å gjenopprette den substansielle rettferdigheten. Resultatet er et slags mirakel, bokstavelig talt, siden «mirakel» rett og slett betyr Guds direkte inngripen i verden.

Men for at maktens mirakel skal kunne skje, er det ikke nok med resolutt handling. Det må også være en impulsiv handling, for hva er verdien av en handling som bare reagerer på nødvendighet? Det ville være lite mer enn en handling fra en teknokrat, en av de kjedelige og grusomme embetsmennene som handler i navnet til høyere begrensninger, som de hevder å være de eneste som kan kontrollere. Men maktens essens ligger nettopp i det motsatte.

Goethe forteller et sted om hertugen av Sachsen, en sta og eksentrisk gammel mann, som ble bedt om å tenke seg om, overveie saken, før han tok en endelig beslutning. Til dette skal han ha svart: «Jeg vil hverken tenke meg om eller overveie saken, hvorfor skulle jeg ellers være hertug av Sachsen?»

Det siste journalisten i Washington Post, Jamal Khashoggi, ventet seg da han skulle fornye passet sitt på Saudi-Arabias konsulat i Istanbul, var å bli kuttet i biter, bokstavelig talt, med en sag, i dette samme konsulatets kjeller.

Makten i sin høyeste form er ikke bare handling, men impulsiv handling. Bare slik kan den skape den sjokkvirkningen som fyrstens makt hviler på. Det siste den libanesiske statsministeren Saad Hariri ventet seg da han kom til Riyadh i 2017, var å bli fengslet og tvunget til å gå av.

Det siste journalisten i Washington Post, Jamal Khashoggi, ventet seg da han skulle fornye passet sitt på Saudi-Arabias konsulat i Istanbul, var å bli kuttet i biter, bokstavelig talt, med en sag, i dette samme konsulatets kjeller.

Det siste sjefen for Amazon, Jeff Bezos, ventet seg da han fikk en vennlig sms fra den saudiarabiske kronprinsen, var å bli offer for en israelsk spionprogramvare som trakk de mest pinlige personlige detaljer ut av ham til senere offentliggjørelse.

Alle disse overraskelsene – og mange andre – skjedde på initiativ fra MBS, kronprinsen hvis vennlige vesen er fullt forenlig med den svarte humoren til en Borgia.