Den russiske faZismen

Er regimet i vårt naboland i ferd med å gå fra autoritært til å bli reinspikka fascistisk? Selv blant dem som deler sorg over det som skjer i Ukraina, og sinne mot de ansvarlige, finnes det ulike svar. I en ny bok tar britiske Ian Garner oss med på en lesverdig men opprørende ferd gjennom den delen av russisk ungdomskultur som paradoksalt nok er formet av syttiåringen Vladimir Putin.

Garner underviser ved University of Toronto, og er akademiker snarere enn journalist. Doktorgraden skrev han om Stalingrad-myten i Sovjetunionen og Russland, det vil si hvordan slaget om Stalingrad under andre verdenskrig har påvirket russeres bilde av seg selv som folk. I tillegg har han studert klassisk gitar ved musikkonservatoriet i St. Petersburg, og må dermed sies å være en velbalansert slavofil.

Dette store og uforståelige hatet kan fortsatt være med oss etter krigen er over

I «Z Generation: Into the Heart of Russia’s Fascist Youth» tar han steget inn i et felt som er egnet til å kvalme og forarge alle som er glade Russland. Putin-regimet har, hevder Garner, gradvis og til dels umerkelig, formet det som i dag har blitt en ekstremistisk og fremmedfiendtlig russisk ungdomskultur. Den oppvoksende slekt ser lite på TV, men er fanget i en boble av statlig kontrollerte sosiale medier hvor vanlig fornuft og medmenneskelighet ikke later til å trenge inn.

I hvilken grad alt dette er sant, vil vi kanskje måtte vente en stund for å begripe. Men forfatteren har, i likhet med alle som følger Russland, mer enn nok av uhyggelige eksempler.

Når fjorårets hendelser tok til, kontaktet Garner gamle venner og bekjente i Russland for å spørre hvordan de opplevde invasjonen fra russisk hold. Det har blitt et rikt og tragisk bilde. Venninnen Sveta våger ikke å gå lenger enn å si at situasjonen i hennes hjemland har blitt «komplisert».

Russland, forklarer Garner, er blitt digitalt isolert.

Mange russofile ønsker å se invasjonen av Ukraina som en gal manns verk. Putin og hans indre sirkel er ansvarlige, mens russere for øvrig flykter eller tvinges med. Garners bok påstår ikke at det motsatte er tilfelle, men stiller spørsmål ved hvor langt radikaliseringen av våre russiske venner egentlig har kommet. Det er åpenbart at krigføringen har betydelig støtte også blant vanlige folk. Så må man spørre seg hvordan det kan ha skjedd; og hvordan disse menneskene vil se på verden når krigen er over.

En annen kontakt er Alina fra industribyen Nizjni Tagil i Uralfjellene, hvor det blant annet ble bygget tanks på sovjettiden. Alina er ikke bare avvisende til å diskutere. De siste årene har hun åpenbart latt seg fylle med det verste av statlig propaganda, ikke bare velkjente TV-fjes som Vladimir Solovjev, men innhold av mer uklart opphav som sirkulerer på nettet. Hun poster kontinuerlig på VK, den russiske varianten av FB, med stadig mer aggressive meldinger om at ukrainere, homofile og andre grupper hun hater snarest må utryddes.

Russland, forklarer Garner, er blitt digitalt isolert. Opposisjonen er kanskje selv av den oppfatning at de utkjemper en storstilt maktkamp med staten, men i virkeligheten er de skjøvet ut i marginaliserte fora. Når en opposisjonsleder som Navalnyj en sjelden gang dukker opp i mainstream media, er budskapet kun negativt. Samtidig fylles russiske sosiale medier, samt andre kanaler som TikTok, med stadig mer ekstremt innhold. Putin er kanskje en aldrende KGB-agent, men apparatet rundt hjelper ham å snakke direkte til ungdommen gjennom moderne, digitale plattformer. Når vi ikke forstår hvordan russere påvirkes, og hvorfor mange ikke «gjennomskuer» regimet de lever under, er det fordi de fleste av oss aldri logger på den russiske bloggosfæren og ikke forstår den ofte subtile hjernevaskingen som pågår der.

Takket være regimets årelange arbeid for å indoktrinere ungdommer med det Garner altså ser som en form for «ungdomsfascisme», kan det gamle Russland i dag være vanskelig å få øye på. Samtidig har ikke ungdommen blitt slik av seg selv. Dagens femten-sekstenåringer har aldri kjent den relative pluralismen som fantes i Russland på begynnelsen av 2000-tallet. Utrolig nok er det snart sytten år siden Anna Politkovskaja ble skutt og drept i oppgangen til sitt hjem, på Vladimir Putins fødselsdag. Til tross for internetts fremvekst, har dagens tenåringer i praksis vokst opp med et stadig smalere utvalg av statsstøttede stemmer.

Man kan innvende, eller snarere håpe på, at ekstremismens appell ikke er så bred som vi frykter i Russland.

En russisk far forklarer til Garner at han håper hans barn vil lære seg å overvinne det han kaller «Vestlige lyster». Etter krigen vil russiske barn endelig ha eksempler på «masseheroisme» å se opp til. Russlands selvrespekt vil være gjenopprettet. Putins mål er ikke bare å bygge en sterk økonomi, men å gjenoppbygge Russlands «spirituelle» aspekter.

Boka er akademisk basert, men lettlest. Garner kaller på mange måter en spade for en spade: Sovjetunionen nedkjempet i sin tid fascismen, men det vi ser i dagens Russland fremstår også som fascisme.

Andre akademikere, som Anton Shekhovtsov, har tatt «den lange veien rundt» og konkludert med at det er en fornærmelse mot fascistene å kalle Putin en fascist. «Fascismen er modernismens alternativ til liberalisme og kommunisme. Mens Putins politiske prosjekt har intet modernistisk perspektiv, tvert i mot,» som han skriver. En siste, viktig oppfatning er at man fremmedgjør russere ytterligere fra Europa ved å klistre en så betent merkelapp på dem.

Garners bok er et utmerket sted å begynne samtalen om verden etterpå.

Kanskje avhenger svaret på spørsmålet om hvorvidt Russland er «fascistisk» om man tilnærmer seg verden etter 24. februar 2022 som en intellektuell akrobatøvelse, eller om man reagerer med magen og følelsene.

Man kan innvende, eller snarere håpe på, at ekstremismens appell ikke er så bred som vi frykter i Russland.   Man skal huske på at russiske propagandister ofte kaller ukrainere for høyreekstreme. Dem finnes det eksempler på i Ukraina, som i Russland og alle andre land, men har man besøkt virkelighetens Kyiv evner man raskt å skille sannhet og overdrivelser. Etter krigen vil kanskje marginale meninger vise å seg å være nettopp det, marginale. Vi må håpe.

Det ligger allikevel en deprimerende lærdom her. Dette store og uforståelige hatet kan fortsatt være med oss etter krigen er over, selv om russiske styrker skulle gi opp og trekke seg tilbake. Ja, selv om regimet styrter i grus, vil vi fortsatt sitte igjen med et naboland hvor flere titalls millioner innbyggere har nikket anerkjennende til at Ukraina og ukrainere bør utslettes.

Garners bok er et utmerket sted å begynne samtalen om verden etterpå. Hvor veien skal gå videre, er et vanskeligere og viktigere spørsmål enn hvilken akademisk terminologi som skal brukes på den tragedien som nå utspiller seg.