Sammen er vi sterke

Ordet «Datsja» kommer fra Øst-Europa og var navnet på kolonihagene de fleste borgere fikk tilgang til i sovjettiden. I en krevende hverdag og ett ofte tøft klima, lærte de hverandre hvordan de kunne få mest mulig avling ut av hver kvadratmeter jord, med ressurser funnet i nærområdet.

I dagens usikre verdenssituasjon er det interessant at det nettopp er fra disse dyrekjøpte erfaringene fra Øst-Europa vi kan hente inspirasjon til hvordan vi alle kan bidra noe mer for å klare oss bedre i en krisetid. For hva gjør man om hyllene i matbutikken er tomme?

Selv i trygge Norge er vi ikke skjermet fra naturkatastrofer og uroligheter i verden. Norge har i dag en selvforsyningsgrad på ca. 40 prosent, men det moderne landbruket er avhengig av strøm, diesel, kraftfor, elektronikk og kunstgjødsel. Skulle flere av disse innsatsfaktorene falle bort, kan du fort stryke en null bak prosenttallet. Slik åpner Anders kurset hjemme i Valdres.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) sin beredskapsliste for husholdninger er et viktig og godt utgangspunkt, men vi er alle tjent med å ha noen mer langsiktige planer, sier de to. Noe så enkelt som å ha stående en 25 kg sekk med havsalt fra Felleskjøpet for å kunne salte ned kjøtt, fisk og andre matvarer om strømmen skulle gå, koster ikke mye og er en god forsikring. Og har du i tillegg en del grønnsaksfrø klar i fryseren og en plan for plenen, så kan du gjøre enda mer. Barbro og Anders mener slike forberedelser utfyller SSB sine anbefalinger og styrker husholdningenes beredskap på en god måte.

– Det hjelper lite å rope ulv-ulv, det er nyttigere å bidra med konstruktiv informasjon, slik at flest mulig tenker over risikofaktorer, muligheter og hvordan vi alle kan bidra til å utvide beredskapen.

Sterkt formet og preget av oppveksten

Gjennom faren sin lærte Anders tidlig at vi alle er sårbare i urolige tider. I 1967 brøt det ut borgerkrig i Nigeria da provinsen Biafra ønsket selvstendighet. Føderale styrker omringet provinsen og kuttet alle forsyningslinjer for å sulte de 12 millioner innbyggerne. For å komme befolkningen til unnsetning var den eneste måten å nå fram på, å lage en luftbro. Med på dette laget var Ivar Nordrum, faren til Anders. Han hadde spesialkompetanse som radioamatør, sambandsmann fra forsvaret, telegrafist og utdannet radio og tv reparatør, en kombinasjon som var veldig interessant i en krisesituasjon.         

I nattens mørke fløy fullastede fly inn matforsyninger fra øya São Tomé, uten lys for å ikke bli skutt ned. På det meste kunne de ta ned opp til 30 flylass i løpet av en natt.

På dagtid ble ofte flystripa bombet av regjeringsstyrkene. Når kvelden kom, måtte de frem med bulldoser for å jevne til en ny. Radiokommunikasjonen var avgjørende for å få inn nødhjelpen. Flyene ble navigert nøyaktig inn for landing før flystripa ble belyst i noen sekunder, så de ikke skulle oppdages av fiendens patruljerende fly.

Ivar Nordrum hjalp også til under flomkatastrofen i Bangladesh, krig i Sudan og tørke i Mali. I 2002 og 2003 mottok han Kongens fortjenestemedalje i gull for 30 års innsats for internasjonalt hjelpearbeid.

– Den sårbarhetserkjennelsen som kommer gjennom en sånn type oppvekst gjør noe med et barn. Far fikk oss nok til å se hvor utsatt vi alle kan være og understreket mange ganger at kriser også kan ramme vårt tilsynelatende trygge Europa.

Familien bygde hus i farens hjembygd Fåvang, på 70-tallet. Her kom og gikk ulike mennesker, inklusive ledelsen for Kirkens nødhjelp og samarbeidspartnere fra andre verdensdeler. I det sivile var faren bedriftsleder, familien hadde god økonomi og manglet aldri noe, allikevel var hagen full av spiselige vekster og huset ble bygget med jordkjeller, noe som ikke var helt vanlig på den tiden. Moren og faren tenkte annerledes – og tok aldri stabilitet for gitt. Å dyrke egne poteter og grønnsaker var en selvfølge og en del av oppveksten så lenge Anders kan huske, og selv ble han tidlig interessert i det som spirer og gror.

– Hagearbeid gir en nærhet til at jeg er en del av naturen. Kretsløpet «fra jord er jeg kommet til jord skal jeg bli» gjør meg mer ydmyk for naturen og mangfoldet. Det er godt å kjenne at jeg hører til i dette.

Et naturlig valg

Anders Nordrum er utdannet i gartnerfag og pedagogikk. Han har jobbet som faglærer på Gjennestad gartnerskole i 22 år, tre år i Berg fengsel og de siste elleve år i Valdres fengsel med gartnerfag som verktøy. Selv om ansatte og innsatte skilles av uniform og kjeledress, brytes forskjellene ned når man står skulder til skulder og luker ugress og plukker poteter.

 

Barbro er barnehagelærer og har sin oppvekst på et småbruk i Valdres der nøysomhet og mye egenprodusert mat var en selvfølge. For henne har det alltid vært en helt naturlig sammenheng mellom det man dyrker og høster og det som står på bordet. Kombinasjonene har gitt de to et dypt felles engasjement for å bidra til mer folkeopplysning om det vi alle kan gjøre noe med.

Siden 2015 har paret i Valdres drevet nettstedet Datsja.no og arrangerer kurs om beredskapshager hjemme på tomta på Leira. For de som synes det er vanskelig å lage sitt eget lille frølager, selger de også ferdigpakkede grønnsaksfrø for nedfrysing og langtidslagring av sorter som egner seg godt i ett nordisk klima. I samarbeid med datteren Maria, ga Anders og Barbro i 2021 ut boken Beredskapshagen – slik får du mat ut av plenen.

– Du kan skrive og ta så mye bilder du vil, men det er en lang vei derfra til at folk faktisk gjør en endring. Men når du får praktisk erfaring ved å se og ta på, da blir det lettere å komme i gang. Nå er det vel 350 personer som har gjennomført kurs om beredskapshager hos oss.

Da de startet opp prosjektet sitt i 2015 ble det nok sett på som litt spesielt av mange, men etter noen få år har mange åpnet øynene for budskapet. En pandemi med hamstring av toalettpapir og mat, og en hel rekke av andre uroligheter i verden, har hjulpet på. Men Anders og Barbro ønsker å pakke det inn i noe større.

– Vi må ikke gå oss vill i tanken og tro at en plenflekk vil løse alt – men det vil bidra! Det må 6-700 kvadratmeter til for å fulldekke ernæringsbehovet av karbohydrater, proteiner og fett som et menneske trenger løpet av et år, men selv små hager kan gi et viktig tilskudd. Det er det det handler om.

Stå sammen

Såkalt «Prepping», å forberede seg til samfunnskollaps, har fått mye oppmerksomhet i det siste. Anders syntes oppmerksomhet rundt egenberedskap er flott, men er ikke like begeistret for alle ideer, som det å gjemme unna årsforbruk av hermetikk for å kunne løpe til skogs med en skarpladd rifle om krisen rammer, for så å komme tilbake når alt har roet seg.

– Noen på ytterste fløy har den holdningen, og den trenger vi ikke så mye av. Vi trenger heller mer tillit til hverandre, systemer og myndigheter. Hvis vi klarer å tenke sammen, finner vi løsninger i felleskap.

Saker som pendlerboliger og strømpriser har ført til mer politikerforakt i det siste, det er utrolig skadelig. Anders mener vi heller må slå ring om samfunnsaktører og myndigheter. At politikere har gjort uheldige valg er det ingen tvil om, som for eksempel legge ned kornlagrene.

– Ja, politikere gjør feil – de er mennesker. Men det er ikke vondt villet. Vi må slutte å prate hverandre ned og mistenkeliggjøre myndighetene. Det er farlig! Blir det dominerende så ødelegger det de sårbare båndene mellom folk og myndigheter som vi avhengig av om en katastrofe skulle ramme oss.

Politikerne må også tørre ta noen upopulære avgjørelser og verne om matjorden, fremfor bygge ut kjøpesenter og næringseiendommer. Bynær matjord i sykkelavstand til der folk bor kan parselleres i en kritisksitasjon. For det hjelper lite at innlandet har mange åkere, når lastebiler ikke kjører lengere, mener Anders.

– Vi vil trenge hver minste dyrkbare flekk om samfunnet blir hardt rammet.

Hjertets beredskap

Etter at Norge fant olje, har samfunnet forandret seg mye på godt og vondt. Vi har nok blitt mer egosentriske og tenker mer «meg og mitt» mener Anders. Under andre verdenskrig ble underernærte barn i byene sendt til slektninger og venner på landet for å få næringsrik og fersk mat.

– Sånne opplevelser kan man ikke kjøpe seg til, det handler om helt grunnleggende verdier som vi er i ferd med å miste. Men det er verdier vi veldig fort kan gjenvinne når vi innser hvor mye vi trenger hverandre. Det kan komme noe positivt ut av en krise, om vi tar vare på hverandre.

Hva med den syke gamle naboen, alenemoren nede i veien, de med funksjonshemminger, psykisk sykdom og rusproblemer? Dette er spørsmål som Barbro og Anders mener det er viktig å tenke over hvordan vi vil møte i en kritisk fase.

– Vi må ikke komme i en sitasjon hvor vi svikter hverandre og de mest sårbare. En dag skal vi se hverandre i øyene igjen. Hvordan vi tok vare på hverandre i krisen, får avgjørende betydning for oss alle den dagen vi skal tilbake til normalen.

Snakk om det!

Barbro og Anders er opptatt av å ta vare på den enkelte, og at alle skal kunne være nyttige ved å bidra med det de kan. For en viktig side av egenberedskap, som det ikke snakkes så mye om, er det mentale. Når en ulykke inntreffer ser man ofte at folk blir stående apatiske å se på fordi de ikke vet hva de skal gjøre. Krisepsykologien lærer oss at det er svært viktig å sysselsette både store og små, om det så bare er å koste gulvet eller vaske vinduer, alt som kan gjøre en liten positiv forskjell betyr noe for både helheten og for den enkelte. Da blir ikke følelsen av avmakt så stor, og heller ikke traumene i etterkant. Du bidro med ditt og da har du gjort det du kunne.

– Det verste er å se tilbake å tenke, hvorfor jeg ikke gjorde sånn? Derfor er det viktig å gjøre det man kan, kanskje det ikke er så stort, men det gjør en forskjell på opplevelsen og bidraget inn i felleskapet. Det er en viktig side i beredskapen som man ofte undervurderer.

Alle plener og jordflekker kan bli potetåker, og har du bare en blomsterkasse på verandaen kan du dyrke salat. Barbro og Anders håper familier, venner, idrettslag og borettslag kan ta denne samtalen. Med frø, spade, en greip og en fiberduk mot innsekter kommer du langt.

Ved å samle opp i en tett beholder, kan urin fra en person i et år gi nok næring til å dekke gjødselbehovet for 200 kvadratmeter kjøkkenhage. Gress fra grøftekanter legges som dekke på jorda, det hemmer ugresset, minsker vanningsbehovet og gir marken mat som den lager næringsrik og god jord til plantene av. Selv bruker Barbro og Anders kun gressdekke som eneste gjødsel i den 200 m2 store kjøkkenhagen.

– For oss handler ikke dette om økologisk dyrkning, det handler om å skaffe mat! Det å få et tilskudd av ferske matvarer vil være viktig.