Høyrepolitikere ser det som selvsagt å forsikre sine private eierinteresser. Hvorfor føler de ikke samme forsikringsbehov for fellesskapet Norge?
Forsikring er enkelt: Vi må forsikre det vi ikke har råd til å miste. Mange dropper derfor å forsikre mobilen, men ikke huset. Selv om sannsynligheten for brann er liten, er kostnaden om det verste skulle skje for stor. En ødelagt mobiltelefon kan derimot erstattes. Så langt er høyrepolitikerne enige. Men når vi løfter dette enkle prinsippet til samfunnsnivå, setter mange seg på bakbeina.
Forsikring er enkelt: Vi må forsikre det vi ikke har råd til å miste.
Smittevernberedskapen var for dårlig, det har vi nå kjent på kroppen. Lite respons tidlig ble til voldsom respons sent. Det ble en slående kontrast mellom lemfeldig oppfølging av hjemkomne skiturister fra Østerrike og Italia, og nedstengning av et helt land. Mangelen på smittevernutstyr er også behørig påpekt.
Hadde vi vært bedre forberedt, kunne flere av de mest inngripende tiltakene vært unngått. Forsikringspremien var ikke betalt. Det har kostet oss alle dyrt, og Høies beskyldning om «etterpåklokskap» bommer. Regjeringen ble advart mot pandemi – av fagfolk, men også av Arbeiderpartiet – uten å lytte.
Smittevernberedskapen var for dårlig. Lite respons tidlig ble til voldsom respons sent.
Den mangelfulle matberedskapen har også blitt synlig, i tillegg til manglene på helseområdet. Enn så lenge har det gått bra, men krisen er en påminnelse om sårbarhet – og behovet for forsikring – også her. Tilgangen til nok mat er et kroneksempel på noe vi ikke har råd til å miste. Da må vi forsikre oss, gjennom å styrke evnen til høyest mulig løpende produksjon på norske ressurser og lønns- arbeidsforhold som gjør at vi har nok arbeidsfolk i landet med realkunnskap om jord, dyr og planter. Dessuten må vi ha litt ekstra mat på lager. Da kan vi tilpasse oss i krevende tider, uten at uro og frykt gjør at samfunnet går i indre oppløsning. Blir mennesker sultne og redde, vil tilsynelatende stabile forhold fort gli over i kaos.
Tilgangen til nok mat er et kroneksempel på noe vi ikke har råd til å miste
Nå står vi uforberedt. En stadig mindre del av den daglige energien vi trenger fra maten, kommer fra norske naturressurser. Den reelle selvforsyningsgraden er bare rundt 40 prosent, og vi står uten korn på lager. Det er historieløst. Et kjent bilde fra første verdenskrig viser en mann som pløyer opp Slottsparken i Oslo for å sette poteter. Norge var nøytralt, men kornimporten ble svekket av miner og torpederinger. Datidens ledere tok lærdom. Beredskapslagre ble bygd i mellomkrigstiden. Det bedret matsituasjonen det første kritiske året av okkupasjonstiden under andre verdenskrig. Norge hadde godt med korn på lager.
I min slekt vet jeg ikke om noen som har hatt bruk for brannforsikringen sin de siste 120 årene. Felles matforsikring har de derimot hatt bruk for flere ganger. Og forsikringspremien vi betaler i fellesskap for dette, er lommerusk mot det vi betaler hver for oss i brannforsikring. Likevel blir fellesskapets forsikringer nedprioritert. I fjor lot høyreregjeringen være å følge opp Stortingets entydige vedtak om å be «regjeringen fremme en egen sak for Stortinget i løpet av 2019 om etablering av nasjonale beredskapslagre av korn.»
Rullering av mathvete for et års forbruk koster ikke mer enn 40 millioner kroner. Likevel blir det hevdet at det er for dyrt. Det er en misforståelse.
Med et rullerende lager kjøper vi inn noe ekstra når tilgangen er der, og bruker når tilgangen begrenses og prisene øker
Vi må spise. Vi trenger alltid korn. Med et rullerende lager kjøper vi inn noe ekstra når tilgangen er der, og bruker når tilgangen begrenses og prisene øker. Forsikringspremien ligger altså i infrastruktur og rentekostnaden på kornet – ikke kjøpet. Men regjeringen legger inn hele kjøpesummen som kostnad. Den må vi uansett ut med så lenge vi har tenkt å spise. Og kortsiktigheten er i seg selv fordyrende. I krisetid stiger kornprisene. Uten lager må Norge da betale mer enn vi ellers hadde behøvd. Med lager vil langt mer enn rentekostnaden ved lagring allerede være dekket inn.
Som statsråd prøvde Jon Georg Dale (Frp) i 2018 å fortelle Stortinget hvorfor lagring av korn ikke var viktig. Han problematiserte at vi ikke visste hva vi skulle ha beredskapslagre mot. Uten selv å ønske det, illustrerte han dermed nettopp hvorfor vi trenger forsikring.
Som statsråd prøvde Jon Georg Dale (Frp) i 2018 å fortelle Stortinget hvorfor lagring av korn ikke var viktig
Vi trenger det, fordi vi ikke vet nøyaktig hva som kan skje. Vi forsikrer ikke bilen fordi vi vet i hvilket veikryss eller på hvilken veistrekning et uhell vil skje, men fordi dette er ukjent. Man så ikke at et skudd i Sarajevo skulle utløse en verdenskrig, eller at et virus i Wuhan skulle føre til en nedstengt verden. Noe som blant annet har ført til at Russland har stoppet all hveteeksport.
Vi trenger ikke bare et mer rettferdig Norge, vi trenger et tryggere Norge. Vi trenger en stat og et politisk lederskap med evne til langsiktig styring av landet.
En kortere versjon av innlegget har stått på trykk i Klassekampen
Kommentarer