FOTO: Wikipedia

Si ja til pengene

Afrikas rikeste kvinne, Isabel dos Santos, etterforskes nå for underslag, hvitvasking og korrupsjon. Dette utdraget fra Oliver Bulloughs bok Pengeland forklarer hvordan hun og andre tømte Angola statskasse.

TV-programmet Say Yes to the Dress begynte på amerikansk TV i 2007, og hvis du aldri har sett det, har du gått glipp av noe. Det handler om en rekke kvinner – som regel tre per episode – som kommer til brudebutikken Kleinfeld Bridal i New York for å kjøpe brudekjole. På noen måter er dette det perfekte formatet for reality-tv:

Et scenario som kan gjentas i det uendelige, og som kvinner med forskjellig etnisitet, alder, kroppsform, klasse, bakgrunn og seksualitet kan slippes inn i, med garantert drama. Og det er nesten alltid lykkelig slutt: Brudene tar seg praktfullt ut i hvitt. Programmet har ført til flere spin-off-produkter og har forvandlet Kleinfeld Bridal – som tidligere var en velrennomert, men ikke spesielt bemerkelsesverdig forretning i West 20th Street – til verdens mest berømte leverandør av kjoler til vordende bruder med store krav.

Tilpasning av kjolen kommer på ytterligere 5500 dollar.

Den 22. mai 2015, da trettende sesong av programmet nærmet seg slutten, fikk seerne en ekstra godbit. I en episode med tittelen «V. I. Pnina» fikk de se den israelske designeren Pnina Tornai kreere spesialkjoler til tre «VIP»-bruder med ubegrenset budsjett, mens resten av butikken var stengt for dagen. Tornai, som har mørkt blondt hår som bølger seg ned over skuldrene, og fyldige lepper, var lite kjent før hun begynte å opptre i programmet, men har siden blitt en stor kjendis, kanskje fordi hennes lite subtile stil egner seg godt på TV.

Dette er et utdrag fra «Pengeland» av Oliver Bullough.

Hvis du ikke kjenner til arbeidet hennes, ser kreasjonene hennes elegante ut på samme måte som Donald Trumps innredning ser elegant ut. Enkel og stilfull er ikke hennes greie. Hun har spesialisert seg på delvis gjennomsiktige kjoler med voldsom utringning, prydet med en haug med krystaller, og med slør og tilbehør som kronen på verket, også de dekket av funklende ting. «Jeg lever og ånder for bling, men bling er kostbart. En brud med ubegrenset budsjett er drømmen min, for da kan jeg fokusere på å gjøre kjolen perfekt uansett hva det koster», sier Tornai til kamera i episoden «V. I. Pnina».

Episoden innledes med generelt hektiske forberedelser, med Ally McGown, butikksjefen, i sentrum. Hun har langt hår, rød leppestift og temmelig overstylet hår, som fremheves av permanent hevede øyebryn og rynker i pannen. «Nå kommer snart datteren til en minister i Angola. Hun og familien har fløyet helt fra Afrika for å få tilpasset ni kjoler hun har kjøpt av Pnina», messer McGown, heseblesende.

«Å, herregud», sier Diogo idet hun ser seg selv i speilet. «Jeg er så vakker.»

Kunden er Naulila Diogo. Hun ankommer i en enorm Chevrolet SUV, med håret strøket bort fra ansiktet og med oppspilte øyne bak briller med rød innfatning. Hun snakker vakkert engelsk, med svak aksent og et behagelig tonefall. «Jeg har alltid drømt om å få en Pnina Tornai-kjole. Kjolene er svært glamorøse, med masse krystaller, og jeg elsker det. Jeg har lyst til å se ut som en prinsesse, som en dronning», sier hun til kamera med utilslørt begeistring. «Jeg skal ha et stort bryllup med 800 gjester. Jeg vil at bryllupet mitt skal bli større og bedre enn de andre bryllupene jeg har sett.»

For å oppnå dette målet trenger hun en rekke kjoler. Først kommer seremonien der vielsesattesten skal signeres. Det blir en beskjeden tilstelning der bare familien deltar, men hun vil ta seg godt ut likevel, og bruker 30 000 dollar på en tettsittende kjole med juvelprydede stropper som ser ut som rimfrost. Den er lagd av en spesiell silketyll, har en dyp utringning på ryggen og har påbrodert tusenvis av Swarovski-krystaller. Tilpasning av kjolen kommer på ytterligere 5500 dollar (prisene kommer opp på skjermen, slik at seerne kan holde tellingen underveis), og et «fugleburslør» koster 500 dollar ekstra.

«Å, herregud», sier Diogo idet hun ser seg selv i speilet. «Jeg er så vakker.»

Og så kommer åpenbaringen: det enorme luftige skjørtet løftes opp over hodet hennes og åpenbarer – under – en tettsittende havfruekjole med en eksplosjon av skum rundt føttene.

Hun trenger et annet antrekk til hovedseremonien, så klart, og dette er en ballkjole, med skjørt som kanskje er to meter bredt. Tornai forklarer at det krever omtrent 300 timers arbeid å lage en slik kjole, og hun holder hendene 25 centimeter fra hverandre for å vise størrelsen på forstørrelsesglasset syersken må bruke for å sjekke kvaliteten på arbeidet. Diogos mor og venner gisper når bruden kommer ut av prøverommet. På korsettet er det et element som er Tornais signatur: en remse gjennomsiktig stoff mellom brystene som går nesten helt ned til navlen.

Og så kommer åpenbaringen: det enorme luftige skjørtet løftes opp over hodet hennes og åpenbarer – under – en tettsittende havfruekjole med en eksplosjon av skum rundt føttene. «Naulila er så godt som kongelig i hjemlandet sitt. Jeg kunne ikke bare lage en vanlig kjole til henne, så jeg lagde denne med et overraskelsesskjørt som tas av før mottakelsen», forklarer Tornai til kamera, før hun viser frem et slør som strekker seg to meter langs gulvet bak brudens rygg. «Et slør som dette er minst tre dagers arbeid. Kniplingene er spesiallagd i Frankrike, håndbrodert med hundrevis av Swarovski-krystaller. Dette er helt unikt.»

Sløret koster 5000 dollar.

«Jeg er så lykkelig», sier Diogo. «Jeg har ikke ord.»

Oliver Bullough.
Forfatter og journalist Oliver Bullough. Foto-Paul-Musso/Res Publica.

Prikken over i-en i episoden er Randy Fenoli, Kleinfeld Bridals kreative leder og den enestående stjernen i Say Yes to the Dress. Den overdådig teatralske Fenoli griper inn for å gi råd til brudene og komme med alle forklaringer til kamera som programmet krever. Hans oppsummering av Diogos stjernerolle i «V. I. Pnina» er til og med mer opprømt enn vanlig: «Naulila har brukt mer enn noen annen brud i Kleinfelds historie, og tar med seg til sammen ni originale Pnina Tornai-kjoler, et overraskelsesskjørt, spesialtilpasning, tilbehør, for til sammen over 200 000 dollar.»

Hun har britisk pass, et omfattende eiendomsimperium vest i London, og store andeler i selskaper som driver med telekommunikasjon, media, detaljhandel, service og reiseliv, og finans.

Episoden ble vist i USA med den sedvanlige mottakelsen. Seerne lot seg forundre over hvor langt de rike er villige til å gå når de ønsker å gjøre noe perfekt, og måpte over hvor godt Naulila og de andre brudene med ubegrenset budsjett tok seg ut.

Og så ble episoden vist i Angola.

Angola er et land vest i Afrika som ble uavhengig fra Portugal i 1975, og som nesten umiddelbart kastet seg ut i en spesielt grusom borgerkrig, som ble gjort verre gjennom intervensjon fra de to partene i den kalde krigen. Det opprinnelig maoistiske UNITA fikk støtte fra Sør-Afrika og USA, mens det marxist-leninistiske MPLA fikk støtte av Sovjetunionen og Cuba.

Landet har betydelige oljeforekomster, både på land og offshore, i tillegg til vidstrakte diamantfelter, noe som førte til interesse fra selskaper og næringsdrivende i tillegg til supermaktene. Sovjetunionens stedfortredere ble i 1990-årene den styrken som hadde overtaket (selv om kampene ikke tok slutt før i 2002). Det spilte ikke noen særlig rolle for de vestlige oljeselskapene, som bare fortsatte som om ingenting hadde endret seg.

MPLAs leder, José Eduardo dos Santos, ble president i 1979 og var, frem til han gikk av i 2017, den lederen som hadde sittet nest lengst ved makten i Afrika etter Obiang i Ekvatorial-Guinea. Selv om han utdannet seg i Sovjetunionen og regjeringen hans formelt var sosialistisk, hindret ikke det hans nærmeste medarbeidere i å bli ekstremt rike. Dos Santos’ datter Isabel er Afrikas rikeste kvinne, med en formue som Forbes magazine anslo til mer enn 3 milliarder dollar.

I 2002 prøvde direktøren i sentralbanken å overføre 50 millioner dollar av myndighetenes penger til sin egen konto i USA.

Hun har britisk pass, et omfattende eiendomsimperium vest i London, og store andeler i selskaper som driver med telekommunikasjon, media, detaljhandel, service og reiseliv, og finans. I 2016 utnevnte faren henne til styreleder i Sonangol, det statlige oljeselskapet i Angola, som er ryggraden i landets økonomi. Hun mistet stillingen da han gikk av.

Utbyttet fra oljenæringen i Angola er ikke blitt fordelt i særlig grad. Hovedstaden Luanda regnes som verdens dyreste by for folk fra andre land, mens to av tre angolanere lever på under to dollar om dagen. Ifølge IMF ble rundt 32 milliarder dollar rett og slett borte fra statsbudsjettet mellom 2007 og 2010 (IMF forklarte tapet med «kvasifiskale aktiviteter utført av det statlige oljeselskapet»).

Britiske og amerikanske etterforskere har gjentatte ganger beskyldt vestlige selskaper for å bestikke ansatte i Sonangol, og i 2017 betalte Halliburton 30 millioner dollar for å inngå forlik i en sak som ble ført i USA under antikorrupsjonsregelverket Foreign Corrupt Practices Act. I 2002 prøvde direktøren i sentralbanken å overføre 50 millioner dollar av myndighetenes penger til sin egen konto i USA. Da anmodningen ble blokkert av bankfolk i Vesten, prøvde han en gang til. Angola er, kort og godt, en nesten perfekt casestudie av moderne transnasjonalt kleptokrati.

Noen av de første rapportene fra Global Witness beskrev i detalj forbindelsen mellom korrupsjon og konflikt i Angola, ved at UNITA profitterte på «bloddiamanter» og MPLA dominerte oljenæringen. Den ikke-statlige organisasjonens granskning fra 1999 – med tittelen A Crude Awakening – beskrev hvordan internasjonale energiselskaper bestakk myndighetene og slik bidro til plyndring av landet og utarming av folket.

Politiet ringte til avisene i Luanda og krevde at de fjernet enhver referanse til rapporten.

«Korrupsjonen begynner hos statsoverhodet, omgitt av en klikk politikere og medsammensvorne fra næringslivet», het det i rapporten. «Korrupsjonen gjennomsyrer alle sektorer av systemet i Angola, fra tilgang til medisiner til innkjøp av skolebøker. Ifølge kildene til Global Witness kontrollerte dos Santos et selskap registrert på De britiske jomfruøyer som «vant» et anbud på 720 milloner dollar for å levere mat til hæren, rett før borgerkrigen blusset opp igjen etter at fredssamtalene gikk i vasken i 1998. «Jo mer hæren forbruker, desto mer tjener de som har tilknytning til disse selskapene», ble det bemerket i rapporten.

Landet produserte 750 000 fat olje om dagen på det tidspunktet, noe som utgjorde 7 prosent av USAs oljeimport, og likevel gikk pengene bare til å berike eliten, til å nøre opp under konflikten og gjøre livet til vanlige angolanere forferdelig. Den gjennomsnittlige innbyggeren i landet overlevde bare i førtito år, 82,5 prosent av befolkningen levde i fattigdom, en firedel av alle barn døde før de ble fem, og underernæringen blant barn var på sitt høyeste på tjuefem år.

Angolas myndigheter hadde tidligere likt Global Witness ganske godt, takket være en rapport som ble publisert et år tidligere, der det i detalj ble beskrevet hvordan UNITA finansierte sine operasjoner med diamanthandelen, og dermed oppfattet de A Crude Awakening som et svik. Politiet ringte til avisene i Luanda og krevde at de fjernet enhver referanse til rapporten, og en talsmann for dos Santos insisterte på at han ville saksøke organisasjonen (forsøket løp ut i sanden etter noen få strenge brev fra advokater).

I Luanda gikk en høytstående politiker ut på radio for å fordømme organisasjonens arbeid som en del av en anti-angolansk kampanje som skulle frata myndighetene evnen til å forsvare seg. Videre ønsket han å forsvare dos Santos og insistere på at landets tjenestemenn var hederlige. Den politikeren het Bornito de Sousa.

Skandalen gjorde forresten ingen skade på de Sousas karriere.

Han hadde vært en del av MPLAs politbyrå siden 1980-årene, og på det tidspunktet ledet han partiets fraksjon i parlamentet. Han var utdannet advokat, og skrev senere den nye konstitusjonen. Etter at han gikk ut av parlamentet, ble han minister for territoriell administrasjon, og fikk dermed ansvaret for å sette opp valglistene: en viktig og innflytelsesrik oppgave i ethvert land.

Bornito de Sousa er Naulila Diogos far, den «ministeren i Angola» som McGown ble så oppspilt over på begynnelsen av episoden fra Say Yes to the Dress.

Etter at «V. I. Pnina» ble sendt, la Tornai ut et bilde på Instagram som viste Diogo og hennes nye ektemann på vei nedover midtgangen i en storm av konfetti, mens perlene glitret på brudens livstykke og slør og hun holdt en bukett med liljer i venstre hånd. Et angolansk nettsted som heter Club K skrev en nyhetssak om episoden, med tilleggsinformasjon om at Diogo var utnevnt som merkeambassadør for Pnina Tornai, som hadde åpnet en ny boutique i Luanda.

Nyhetssaken var utstudert nøytral, men det samme kan man ikke si om kommentarene som ble postet under den: «Hvor er dette landet på vei? Noen kan skryte av slik rikdom, mens andre lever på ris og fisk. Gud har gitt landet til feil mennesker»; «et land der 90 prosent av befolkningen verken har vann eller strøm, ikke vet hva de skal spise dagen etter, søppel, kloakk, lidelse. Og noen få lever som overmennesker uten å bry seg om folkets velferd!!!»

Uansett hvor mye det blir til sammen, er det vanskelig å la være å konkludere med at pengene kunne ha blitt brukt på noe mer produktivt.

De Sousa ble rasende. Han gikk ut på Facebook for å latterliggjøre mye av den kritikken han ble tildelt, i tillegg til kravene om at han skulle gå av. «Folk kaster ikke engang et blikk på det positive aspektet ved å bringe en internasjonalt kjent stylist til landet vårt, som slik setter Angola på den GLOBALE motescenen, side om side med New York, øker Angolas prestisje og gir alternativer av høy kvalitet til angolanske bruder uten at de er nødt til å bruke penger på reiser til utlandet», skrev han.

Det var ikke et overbevisende argument, ikke minst fordi de to tredelene av angolanere som lever i fattigdom ville ha vært nødt til å spare alle pengene de tjente i nesten ni årtusener for å ha råd til kjolene som datteren hans valgte hos Kleinfeld Bridal, uansett om de måtte reise til utlandet for å kjøpe dem eller ikke. De Sousa lot seg ikke vippe av pinnen, men insisterte videre på at hans offisielle inntekt fra myndighetene var mer enn nok til å dekke utgiftene til datterens bryllup, og at enhver antydning om det motsatte var en skam. «Det er de som var svikefulle nok til å publisere en slik simpel og tilgjort løgn som burde gå av», skrev han.

Det er ikke kjent hvor mye Bornito de Sousa tjener, men presidentens lønn var på omtrent 6000 dollar i måneden i 2014. Det betyr, i den usannsynlige situasjonen at ministeren tjente like mye som sjefen sin, at han ville ha vært nødt til å spare i mer enn to og et halvt år for å ha råd til datterens kjoler. I tillegg ville han ha vært nødt til å betale flybillettene til New York og innkvartering i USA, og attpåtil bryllupsfesten for 800 gjester i Luanda.

Uansett hvor mye det blir til sammen, er det vanskelig å la være å konkludere med at pengene kunne ha blitt brukt på noe mer produktivt. De rundt 200 000 dollarene han brukte på datterens brudekjoler, ville ikke ha ha løst landets helseproblemer i seg selv, men de kunne ha betalt for anti-retrovirale medikamenter til mer enn 166 personer i året, noe som ikke er et dumt sted å starte.

(Skandalen gjorde forresten ingen skade på de Sousas karriere, og han ble visepresident i 2017 da dos Santos gikk av.)

Både Kleinfeld Bridal og TLC, produksjonsselskapet som lager Say Yes to the Dress, lot være å svare på spørsmål om de hadde sjekket hvor Diogos midler stammet fra.

Det kan godt hende at de Sousa faktisk tjente pengene på hederlig vis, eller at Diogo hadde sin egen vellykkede og hemmelige karriere i næringslivet, eller at hun fant en annen sponsor (hun svarte ikke da jeg via Facebook ba henne kommentere saken), men det som er merkverdig, er at ingen i TV-selskapet later til å ha tenkt på å stille det samme spørsmålet.

Både Kleinfeld Bridal og TLC, produksjonsselskapet som lager Say Yes to the Dress, lot være å svare på spørsmål om de hadde sjekket hvor Diogos midler stammet fra. I en uttalelse sa Michal Cohen, Tornais daglige leder, at selskapet beskytter sine kunders privatliv. «Vi har kun et profesjonelt forhold til våre kunder og legger oss ikke borti deres privatliv», sto det i uttalelsen, som ble sendt på e-post.

Det kan diskuteres; Tornai ville helt sikkert ikke ha omtalt Diogo som «så godt som kongelig i landet sitt» mens kamera gikk hvis hun ikke hadde forholdt seg til henne som noe mer enn bare en kunde, men det var alt Cohen var villig til å si.

Kanskje enda mer merkelig enn manglende interesse eller bekymring for hvor pengene hennes kom fra, er det at Diogo ikke lot til å innse at det er en smule usmakelig å opptre på TV mens hun brukte 200 000 dollar på klær i første omgang, spesielt når faren din er med og styrer et land med den åttende verste spedbarnsdødeligheten i verden.

Ingen kommer godt ut av denne fortellingen om bling og overdådighet, for å være helt ærlig.

Det var ikke akkurat som om hun ble filmet med skjult kamera av en gravejournalist; hun takket ja til å delta på et realityshow, fullt klar over at at det ville spesifiseres nøyaktig hvor mye penger hun brukte på ni ytterst vulgære kjoler. Hun varslet faktisk om seg selv. Det er som om Marie Antoinette skulle ha publisert en pamflett som beskrev nøyaktig hvor mye hun brukte på stekt svane, og deretter hadde blitt rasende over at sanskulottene ikke satte pris på hennes investering i kulinarisk teknologi.

Ingen kommer godt ut av denne fortellingen om bling og overdådighet, for å være helt ærlig. Men den tjener likevel som den perfekte metaforen for hvordan shopping fungerer i Pengeland. Når det blir lagt store summer på bordet, er det ingen som stiller så mange spørsmål. Pengene fra det internasjonale systemet har blåst opp prisene på hus, på kunst, på god vin, på yachter. De har strømmet inn i markedet for dyre armbåndsur, luksusbiler, klær og sko.

(…)

Dette er et utdrag fra «Pengeland» av Oliver Bullough, utgitt på Res Publica forlag.

Forlaget og Agenda Magasin tilhører samme selskap. Les mer her.