Slik bygger Silicon Valley en ny global underklasse

Hvordan vet en maskin hvilke bilder som er passende for barn, og hvordan skjules de upassende bildene når de søker på nettet? Hva er det som gjør at man får fram bilder av nettopp kamelryggsofaer og ikke andre typer sofaer når man søker etter en slik på nettet? Her kommer den menneskelige intelligensen inn. Der den kunstige intelligensen når sin grense, trer mennesker inn på det som har blitt en global arbeidsmarked. Dette arbeidsmarkedet består av små oppgaver, der de fleste tar noen få minutter å utføre til en minimal kostnad for bestilleren.

Antropologen Mary Gray og dataingeniøren Siddharth Suri ved Microsoft i USA har skrevet boka Ghost Work – How to Stop Silicon Valley from Building a New Global Underclass om dette arbeidsmarkedet. Tittelen henspiller på hvordan denne typen arbeid, som ofte skjer hjemme hos folk og uten mellommenneskelig kontakt, gjør utføreren av oppgaven til et spøkelse som beveger seg i kulissene. Plattformer på internett forsyner mennesker med disse oppgavene, som utføres av den som er raskest, for å fylle inn mellomrommene og gi inntrykk av at den kunstige intelligensen går smidig for seg.

Jeg møter Mary Gray på det lyse kontoret hennes på Microsoft i Cambridge, Massachusetts, med utsikt over elva Charles og byen Boston. Ghost Work har fått mye oppmerksomhet, og Gray har timeplanen full av bokpresentasjoner. Arbeidet hennes som antropolog har i flere år rettet seg mot forholdet mellom menneske og maskin, og særlig hva det innebærer for mennesker som har en begrenset tilgang på teknologi. Det var her på Microsoft at hun fikk det avgjørende dyttet til å dra i gang prosjektet bak Ghost Work.

– Da jeg kom hit var jeg særlig interessert i hvordan kunstig intelligens bygges. Jeg forsto ikke hva som måtte til for å kunne forutse hva mennesker kan tenkes å ville ha eller trenge. I utgangspunktet er prosessen med å gi informasjon til et program – for å trene det og gi det et sett med regler – en oppskrift på hvordan det kan forutse hva neste steg vil være. Siden jeg har studert sosial interaksjon og vet hvor uforutsigbare mennesker er, hadde jeg vansker med å forstå hvordan det er mulig å imitere sosial interaksjon. Og det viste seg at det er svært vanskelig, forteller Mary Gray.

Hun ble slått av hvor mange menneskelige beslutninger er i hjertet av den kunstige intelligensen, og hun spurte dataingeniørene hos Microsoft hvem det er som utfører dette arbeidet. Svarene svingte mellom «jeg vet ikke helt», «jeg trenger ikke å vite det» og «jeg vil ikke vite det».

– Da visste jeg at jeg måtte studere dette nærmere, sier Mary Gray.

Et femårig forskningsprosjekt ble innledet, med utgangspunkt i kvalitative intervjuer, men også med betydelige innslag av kvantitativ datainnsamling. Netthandelsgiganten Amazons plattform, Amazon Mechanical Turk, var en av de første plattformene som tilbudte denne typen oppgaver. Her har mennesker tilgang på en rekke oppgaver, såkalte «HITs» – Human Intelligence Tasks – som kan gjøres på noen få minutter til en erstatning på noen få cent. Også Microsoft har et internt system, Universal Human Relevance System, som støtter den kunstige intelligensen, og som sammen med ytterligere tre plattformer var sentralt for undersøkelsen.

Spørreundersøkelser ble lagt ut på plattformene i form av en HIT, og 2000 personer svarte. 200 stilte opp på intervjuer, og 40 stykker lot forskergruppen følge livene deres i to år. Studiet tar for seg USA og India, som er de to landene der de fleste Mechanical Turk-arbeiderne holder til.

Dette med ghost work er derimot ikke et helt nytt fenomen. I boka settes det i en historisk sammenheng og sammenliknes med piecework. På samme måte som at vi i dag trenger menneskelig intelligens der algoritmer ikke strekker til, trengte man i industrialiseringens barndom et menneske med håndverkferdigheter der maskinene ikke strakk til, for å bedre kunne sette sammen fyrstikkesker eller sy fast knapper. Begge er eksempler på arbeid som i stor grad utføres i hjemmet.

Et annet fellestrekk er mangelen på tydelig regulering. Fagbevegelsens kampsaker har rettet seg mot arbeidsplassen, og normen har vært heltidsarbeid, mens arbeid som utføres i hjemmet og utenfor synsvidde pågår uten regulerte arbeidstider. Rent formelt er plattformene ikke mer enn en møteplass for utførere og bestillere, og begge sider agerer som plattformens kunder. Men i virkeligheten er det et marked hvor en navngitt bestiller bestemmer vilkårene for de anonyme utførerne som står uten forhandlingsmuligheter.

På et globalt marked der amerikanere og indere konkurrerer om de samme oppdragene med ulike levekostnader og skatteregler, drives utbetalingene nedover.

På et globalt marked der amerikanere og indere konkurrerer om de samme oppdragene med ulike levekostnader og skatteregler, drives utbetalingene nedover. Det enkelte landets lover kan heller ikke regulere forholdene. Det er snakk om en kjøpers marked der bestilleren kan spare opptil 40 prosent i kostnader sammenliknet med å ansette noen, ettersom de ikke trenger å dekke arbeidstakerens rettigheter.

I feltarbeidet får vi møte enslige Joan som søkte seg til Amazon Mechanical Turk for å kunne arbeide hjemmefra og samtidig ta hånd om den syke moren sin. Titimersøkter ved datamaskinen med bedre og bedre HITs gjør at hun på et par år firedobler fortjenestene sine; likevel når hun knapt nok minstelønnen i Texas på $7,25 i timen. Men de positive eksemplene er flere. Gjennom disse jobbene har grupper av mennesker i indiske byer kunnet bygge opp kooperativer og skape nye forsørgelsesmuligheter. Kvinner i patriarkalske samfunn har kunnet skaffe seg en viss grad av autonomi, og mennesker som på grunn av ulike fysiske eller sosiale forutsetninger er utestengte fra arbeidsmarkedet, får en inntektskilde – om den så er relativt sett liten. Vi ser altså både eksempler på at de midlertidige oppdragene erstatter faste ansettelser, og at frivillig arbeid gjøres om til betalt arbeid.

Et viktig aspekt som forfatterne tar for seg er hvordan samfunnsinstitusjoner, særlig i USA, forutsetter at mennesker har heltidsansettelser, samtidig som at synet på fast ansatte har gått fra å være en verdi til å bli en belastning. Arbeidstakerens tilgang på helseforsikring er ofte knyttet til arbeidsgiveren – noe Mary Gray mener må endres og heller flyttes over til samfunnet.

– Hvis det er noe jeg håper at denne boka vil huskes for, er det at den argumenterer for allmenn helseforsikring fra et forretningsperspektiv, ikke fordi jeg mener at det er nødvendig – for meg er de menneskelige årsakene nok. I større deler av USA forutsetter man at helseforsikring kommer med ansettelse. Vi ser ganske tydelige tegn på at dette i stadig mindre grad er tilfellet, og derfor er det smarteste vi kan gjøre å gi alle tilgang på helseforsikring, av den enkle årsaken at man må være frisk til å bidra til økonomien.

I boka presenteres en rekke løsninger for å gjøre den såkalte gig-økonomien holdbar – til en viss grad med regulering der det lar seg gjøre, men desto viktigere gjennom praktiske løsninger, som å gjøre samarbeid lettere og skape en følelse av samhørighet. Det foreslås for eksempel en type rettferdighetsmerking som viser at arbeidet har blitt utført på en holdbar måte, noe som Mary Gray mener også er en kvalitetsmerking av arbeidet.

Vi har automatisert det enkle, og det som gjenstår er å være menneskelige mot hverandre.

– Mange arbeidsoppgaver krever stor oppmerksomhet og tid for å bli gjort skikkelig. Det handler om hvorvidt vi er villige til å akseptere lavere kvalitet på arbeidet eller ikke. Er vi forberedt på å godta bildeinformasjon som ikke er så eksakt? Sannsynligvis er det størst etterspørsel på arbeid som krever en naturtrohet som bokstavelig talt simulerer menneskelig interaksjon. Det tror jeg vi må innse er vanskelig å gjøre på heltid med de forventningene de fleste konsumentene har.

Hun ser en fruktbar mulighet i å danne kooperativ der utførerne kan interagere og rullere på arbeidet, i stedet for at de byttes ut av en ukjent erstatter.

Mary Gray ser nokså skeptisk på de omveltende egenskapene til kunstig intelligens. Det var på dette punktet hun og medforfatteren Siddharth Suri var mest uenige, kan hun fortelle. Hun tror ikke at behovet for menneskelig arbeid kommer til å forsvinne med økt automatisering.

– I makroøkonomien viser forskningen til at det største tilvekstmarkedet der de økonomiske motorene går på alle sylindrer, er tjenestesektoren. Vi har ikke lenger en utviklingsbasert økonomi. Vi har fått utviklingen til å bli så automatisert og effektiv som den kan bli. Den justeres for å kunne utføre tjenester etter maler. Men å få mennesker til å utføre tjenester på samme måte gir ikke mening. Når som helst kan du endre hva det er du vil ha fra meg, og dette gjelder særlig tjenester innen helseomsorg, noe som har med språk eller det å bli forstått å gjøre, samt alle former for underholdning. Dette er noe vi som samfunn produserer for hverandre, og som er veldig vanskelig å automatisere. Vi har automatisert det enkle, og det som gjenstår er å være menneskelige mot hverandre.

Oversatt fra svensk av Sigrid Strømmen.