Skilsmisse er en heltidsjobb

Jeg innrømmer det: Jeg var en fillefeminist, en salongfeminist, en fasadefeminist. Det eneste jeg egentlig var opptatt av, var at man for all del ikke skulle ta mannens etternavn − slik at man i hvert fall så ut som en feminist. Etternavnet holdt jeg fast på, ellers gjorde jeg som jeg ville – jeg nøt rosinene både i pølsene og i bollene.

Da jeg sto der som nyskilt, slo den feministiske virkeligheten inn over meg. Etternavnet hjalp lite når man skulle sette opp en trampoline, skaffe ved til vinteren, skru sammen en ny seng, skifte blandebatteri eller fikse en ødelagt vaskemaskin. Når man plutselig blir alene, er man også alene om alle oppgavene, også om dem som hørte til mannen før mannen forlot huset.

Og slik som så mange kvinner før meg, hadde jeg gått ned i stilling for å kunne være hjemme med barna. Jeg hadde sett dem av gårde til skolen, vært hjemme og hjulpet til med lekser når de kom hjem. Jeg innførte ikke bare sekstimersdagen, jeg gikk rett ned til firetimersdagen. Jeg jobbet bare når ungene var på skolen. Det var veldig meningsfylt og givende, og i løpet av de tre, fire årene lærte jeg å kjenne mine barn på en måte jeg ikke kjente dem de årene jeg jobbet både fulltid og overtid.

Jeg var jo gift, og skulle fortsette å være gift. Trodde jeg. Det var dumt av meg.

Som feminist hadde jeg advart alle andre kvinner om at deltidsarbeid gjør kvinnen avhengig av mannen, og så ble dette også min virkelighet. Jeg var nå alene med 50 prosent arbeid og 50 prosent lønn. Slik som så mange kvinner i dette landet, 37 prosent av den kvinnelige arbeidsstyrken for å være eksakt, hadde også jeg jobbet deltid, mens den andre hadde jobbet overtid. Det er veldig mange kvinner som frivillig setter seg i en vanskelig posisjon gjennom disse valgene. Og slik som mange kvinner før og etter meg, hadde også jeg elsket hvert sekund som hjemmeværende, og gitt blaffen i både de personlige inntektene og pensjonspoengene. Det angikk liksom ikke meg. Jeg var jo gift, og skulle fortsette å være gift. Trodde jeg. Det var dumt av meg.

Siden jeg bare hadde 50 prosent jobb, og ikke hadde mistet noen jobb – bare mannen, var jeg ikke engang berettiget til dagpenger. Jeg måtte finne meg en ekstra jobb, noe som heller ikke var fullt så enkelt der jeg var dømt til å bo på grunn av skilsmissen. Så der satt jeg, alene og pengeløs, og skrev søknader om barnebidrag til NAV.

Selv jeg som en uttalt og erklært feminist gikk i alle fallgruvene: Jeg valgte å jobbe deltid av hensyn til barna, av hensyn til mannen, som hadde en stigende karriere og en «viktigere jobb» (det har jo menn alltid!), og av hensyn til familien som måtte gå rundt. Jeg hadde ikke oversikt over familieøkonomien, og jeg gikk glipp av dyrbare pensjonspoeng. Slik som hos så mange kvinner før meg og etter meg: Min familierasjonalitet var høyere enn jobbrasjonaliteten. Jeg ofret meg og mine ambisjoner, selv om det aldri føltes som et offer.

Da jeg høyst ufrivillig og brutalt ble kastet inn i det, visste jeg ingenting om hva en skilsmisse innebar. Den beinharde virkeligheten slo meg ikke bare økonomisk. Av alle de tunge slagene i bruddet var det økonomiske tross alt det enkleste – kanskje takket være at vi bor i Norge der det gudskjelov finnes både arbeid og ytelser. Den trygge grunnen forsvant under føttene mine på alle tenkelige måter. Det emosjonelle var nok det tøffeste, det som tok lengst tid å reparere. Det er noe jeg fortsatt ikke helt har forsonet meg med: Mannen som jeg elsket ville ikke ha meg lenger. Han hadde funnet seg en annen. Jeg som hadde reist landet rundt og forelest for ungdommer hvordan det holdt å være bra nok, satt der og følte meg det stikk motsatte: Virkelig ikke bra nok. Jeg var vraket. Jeg følte den nye tok fra meg alt jeg hadde. Jeg måtte skape meg selv og mitt liv på nytt, på mange måter fra scratch. Det var både utrolig smertefullt og veldig lærerikt. Tsunamien traff meg med full styrke, men jeg overlevde.

Skilsmissen min skjedde på en brutal måte – som om en skilsmisse ikke er brutal nok i seg selv – og i ett år sa jeg at jeg drev med skilsmisse på heltid. Så tøft var det. Etter ett år ble det litt mindre tøft, men ikke like bra som før. Jeg haltet videre. Jeg slet på jobben og hjemme, og jeg hadde fremdeles følelsen av ikke å mestre det nye livet som skilt. Jeg hadde opplevd store tap tidligere i mitt liv, men ingenting målte seg med dette, følte jeg.

Sorgen over å miste en familie og en ektemann snakker de færreste om, enda den rammer så utrolig mange. Den anerkjennes ikke engang som sorg, kanskje nettopp fordi det er så vanlig?

Det slo meg der i min egen misere: Sorgen over å miste en familie og en ektemann snakker de færreste om, enda den rammer så utrolig mange. Den anerkjennes ikke engang som sorg, kanskje nettopp fordi det er så vanlig? Eller fordi man anses som delskyldig i sin egen skjebne? Det er ingen som kondolerer, det er ingen som bringer blomster til den skilte. Forventningen er at livet skal fortsette som før, enda grunnen under deg har rast sammen. Da jeg fortsatt etter ett år sørget, var det ingen som lenger gadd å gi meg sympati. Omverdenen insisterte heller på at jeg skulle ta meg sammen og skjerpe meg. Jeg følte at min eksmann anklaget meg for å invitere barna inn i sorgen min. Det var lett for ham å si, det virket ikke som han var lei seg for det som hadde skjedd. Maset om å reise seg og komme seg videre kom fra alle kanter. Som om det ikke var rom for sorgen min noe annet sted enn i mitt stille sinn.

I arbeidet med Skilsmisseboken har jeg snakket med mennesker som er blitt skilt – både frivillig og ufrivillig – og jeg har snakket med parterapeuter om de følelsesmessige konsekvensene og kostnadene ved en skilsmisse. De er kraftig underkommunisert. Dette vet folk som er blitt skilt – og samtidig er det ganske usynlig og trolig ukjent for dem som ikke er blitt skilt.

Skilsmisser er kostbare for individer og for samfunnet. Kunne man ha unngått omfanget og skadene? Hvis folk bare hadde visst, hadde de vernet bedre om det de har? Jeg håper det.

I tillegg til det økonomiske og det psykiske, er det enda et felt der livet skal gå videre på for den skilte: det praktiske. Her er det for de fleste mye å ta tak i. Det starter gjerne med et skifte: Hvem skal eie hva i fremtiden? Hvem skal kjøpe ut hvem og av hva? Alt skal deles, men etter hvilke regler, og hvordan?

Familien som en enhet – eller som to enheter – skal også halte videre, enda den er knust og splittet. Barnefordeling er et forferdelig ord. Ingen barn ønsker å bli delt, verken bokstavelig eller billedlig. Likevel er det noe av det første man må få orden på etter apokalypsen. Fra én familie blir det to amputerte familier. Hvordan skal det gå?

Da jeg ble kastet ut av samlivet, var jeg helt uforberedt. Jeg tror ikke jeg hadde googlet på skilsmisse én eneste gang. Jeg visste ingenting. Jeg ønsket at det hadde fantes en bok: «Skilsmisse steg for steg for dem som ikke har planlagt den». Jeg måtte skrive den selv.

Jeg har smertefullt fått erfare det jeg egentlig allerede visste: Livet er ikke summen av våre ønsker og forventninger. Man lærer å leve med sorgen fordi man egentlig ikke har noe annet alternativ. Verden går likevel ikke under, selv om det ganske lenge og ofte kan føles slik. Som forfatter Ernest Hemingway skrev: Verden knuser alle, og etterpå er vi sterke på de knuste stedene.

Selv har jeg aldri vært mer knust og samtidig så sterk.

 

(Dette er et utdrag fra Sanna Sarromaas nye bok, «Skilsmisseboken», utgitt på forlaget Res Publica. Agenda Magasin og Res Publica tilhører samme selskap. Les mer her.)