I skyggen av Alexander den store

I Norge blir innvandringsminister Sylvi Listhaug kritisert for å bære et godt synlig kors på brystet. I Makedonias hovedstad Skopje har de plassert et 66 meter høyt kors på toppen av et fjell rett utenfor byen. «Milleniumkorset», som det heter, er godt synlig på dagtid. Når sola har gått ned, blir det virkelig spektakulært. Da skinner det i belysningen fra enorme lyskastere.

Korset skal signalisere at Skopje er en kristen by. Men i realiteten er den, som resten av Makedonia, flerreligiøs og multietnisk.

 

Stormannsgalskap

De andre storslåtte monumentene og praktbyggene som har poppet opp i landet de siste ti årene – de utallige bronsestatuene, palassene i barokkstil, fontenene og søylene i sentrum av hovedstaden – skal minne om oldtidens Makedonia.

De er ment som en hyllest til en fordums storhetstid, en mytologisering av den nasjonale makedonske identiteten. Men i realiteten minner det mest om hovedsteder i sentralasiatiske land styrt av stormannsgale autokrater.

Det er ikke så rart når man tenker på hvem som har styrt her de siste årene. Eller for å være mer presis: hvem som har behandlet staten som sin egen eiendom.

Hans sykelige opptatthet av nasjonal identitet har satt sine spor.

Europas minst kjente høyrepopulistiske leder, Nikola Gruevski fra det nasjonalistiske partiet VMRO, måtte til slutt kaste inn håndkleet for noen måneder siden. Da hadde han sittet ti år ved makten.

Hans sykelige opptatthet av nasjonal identitet har satt sine spor. Ikke bare på bytorgene, men også i borgerne.

Gruevski har skapt dype splittelser selv blant etnisk makedonere. Som om landet ikke var splittet nok fra før etter årevis med spenninger mellom majoritetsbefolkningen og den store albanske minoriteten.

 

Ny multietnisk regjering

Blant etniske makedonerne står striden mellom nostalgiske nasjonalister og progressive europeere. Det er de sistnevnte som nå har overtatt makten. I koalisjon med etnisk albanske partier.

Paradoksalt nok ble de interetniske forholdene – på ett vis – faktisk bedre under Gruevski. Opposisjonelle makedonere og albanere innså nemlig at de måtte samarbeide for å fjerne ham fra statsministerstolen. Etter måneder med store multietniske demonstrasjoner har landet nå endelig fått en multietnisk koalisjonsregjering bestående av Makedonias sosialdemokratiske union SDSM og to etnisk albanske partier.

Dermed har det gått opp for mange makedonere at også albanerne faktisk ser på Makedonia som sitt eget land – og at de ikke drømmer om et Stor-Albania, slik mange fryktet.

Å rydde opp etter nesten 10 år med vanstyre, og å skape samhold i landet, blir likevel en formidabel oppgave for den nye statsministeren Zoran Zaev fra SDSM. Bare noen uker før han ble statsminister, ble han banket til blods av ekstreme nasjonalister som trengte seg inn i nasjonalforsamlingen i Skopje. Det sier noe om hvor intens maktkampen har vært.

Stormingen av parlamentet ble foranlediget av at en etnisk albaner ble valgt til parlamentspresident. Mer enn 70 opposisjonspolitikere ble skadd.

 

Fra krise til krise

Dette ble en nyhet også i Norge. Ellers er det ikke ofte en hører om dette lille Balkan-landet.

Forrige gang Makedonia skapte overskrifter i internasjonale medier var i mai 2015, da åtte politifolk og ti militante etnisk albanere ble drept etter en ildutveksling i byen Kumanovo.

Slike kriser skaper en viss panikk blant politikere, diplomater og kommentatorer i vesten. Vil dette eskalere? Blir det borgerkrig i landet? Spør man seg.

Alle husker de blodige konfliktene i forbindelse med oppløsningen av Jugoslavia på 1990-tallet, og man vil helst ikke se noe slikt i Europa igjen.

Hver gang det er en krisesituasjon, frykter man at noe lignende – eller noe enda verre – skal skje igjen.

Makedonia løsrev seg riktignok på fredelig vis, men opplevde i 2001 en slags mini borgerkrig. Et væpnet opprør fra den albanske geriljaen NLA resulterte i over 200 drepte. Mer enn 140.000 ble fordrevet fra sine hjem.

Hver gang det er en krisesituasjon, frykter man at noe lignende – eller noe enda verre – skal skje igjen.

 

Intet kjært barn, intet navn

Selv om Makedonia fremdeles er et splittet land med høy grad av polarisering, gir den nye multietniske regjeringen et visst grunnlag for å håpe på bedre tider. Fredsduen Zaev er populær i Brussel og blant minoritetsbefolkningen i Makedonia. Men også han er omgitt av mange slags gribber.

Internt må han hanskes med makedonske nasjonalister som beskylder ham for å ha solgt landet til albanerne. Eksternt må han bygge gode relasjoner til naboer som ikke alltid er like vennligsinnede.

Bulgaria anerkjenner ikke det makedonske språket, Serbia anerkjenner ikke den makedonske ortodokse kirken og Hellas nekter å anerkjenne navnet.

Grekerne mener at de slaviske makedonerne ikke kan gjøre krav på å ha noe med gammelmakedonerne å gjøre, og at navnet «Makedonia» er et rent tyveri av antikk gresk kulturhistorie. Offisielt heter landet derfor «Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia».

Albania og Kosovo anerkjenner på sin side navnebruken, men presser på for at etniske albanere, rundt 25 prosent av befolkningen, skal bli reelt likestilt med den makedonske majoriteten.

EU og USA stiller opp når de må drive brannslukking, men ellers sover de i timen mens Russland og Tyrkia på hver sin måte prøver å øke sin innflytelse i regionen.

Dermed oppstår det for makedonere flest lett en følelse av å være presset fra alle kanter. Det er en viktig årsak til den sterke nasjonalismen, noe Nikola Gruevksi visste å spille på.

 

Glemmer minorietene

I kjent populistisk stil ville han gi makedonere stoltheten tilbake og en trygg nasjonal identitet. Men når etnonasjonalister skal bedrive nasjonsbygging, en prosess som i teorien er ment å skape samhold, pleier de å glemme å inkludere minoritetene.

Det skjedde også i Makedonia under Gruevskis styre.

Milleniumskorset over Skopje og de mange nye statuene av munker i sentrum skal gjøre byen mer kristelig, men fremmedgjør samtidig rundt 35 prosent av befolkningen. De er muslimer og vil neppe kjenne seg igjen i de nye symbolene som preger hovedstaden.

 

The missing link

At høyrepopulistene er nostalgiske og vil gjenskape en tapt storhetstid, er en kjent sak. I den makedonske versjonen av denne populistiske paradegrenen har man imidlertid gått lenger tilbake enn det som er vanlig. Og lenger enn det rent faktisk er historisk grunnlag for.

Den gigantiske statuen av Alexander den Store midt i Skopje er bare én av mange statuer og monumenter som skal glorifisere makedonsk identitet, basert på nasjonale myter om direkte nedstamming fra antikkens makedonerne.

Ifølge historiker Ramadan Ramadani fra «Institute for free thinking, Nisma» er det imidlertid umulig å skape en slik link mellom de gamle makedonerne og de moderne sørslaverne som i dag befolker området. Verken Alexander den Store-statuen eller de andre mytene som er skapt kan fylle et historisk tomrom på 600 år.

Det skaper kontroverser når man bygger monumenter basert på et historisk falskneri.

At Gruevski og hans følgere forsøkte å skape en forestilling om en ubrutt historisk linje, har provosert grekerne og gjort navnestriden med Hellas enda vanskeligere. Dermed vil Hellas fortsette å blokkere Makedonias integrering i NATO og EU.

Dette høres kanskje barnslig ut for skandinaviske lesere, men historie og identitet er alvorlige greier her på Balkan. Det skaper kontroverser når man bygger monumenter basert på et historisk falskneri.

 

«Disneyland for voksne»

Enkelte arkitekter har beskrevet det nye Skopje som et «Disneyland for voksne». Monumentene gir også et falskt bilde av myndighetenes arbeid. En lokal makedoner som ønsker å være anonym sa til meg at sentrum av hovedstaden ser flott ut, men at det i hans nabolag ble oversvømmelse i kjelleren hver gang det regnet kraftig.

«Myndighetene har ennå ikke løst kloakkproblemene, som koster småpenger, mens de har spyttet inn flere hundre millioner euro i de svære palassene sine,» sa han. «Mange av de pengene er også stjålet».

Nå har den nye regjeringen lovet å prioritere ting som betyr noe for folks hverdag, og da spesielt for de fattige. Det første Zoran Zaevs regjering gjorde da den overtok makten i slutten av mai var å øke minstelønningene fra 9,000 til 12,000 dinarer i måneden (omtrent 2000 kroner).

 

Fra identitetspolitikk til demokratiske reformer

Det er ellers mye annet å ta tak i. Som den manglende respekt for rettstaten. Mange makedonere jeg snakket med framhevet dette som det største problemet.

Folk er lei av at høyrepopulister har «okkupert» staten og tatt seg til rette uten å måtte stå til ansvar for noen. Rettssikkerhetsstandardene har sunket på et bunnivå. Pressefriheten har vært den dårligste i hele Europa. Ulovlig overvåking av opposisjonen har skapt et spesielt stor sinne.

Mye av dette skal det ryddes opp i, men korrupsjonen og nepotismen er blitt kronisk i landet. Den vil fortsette nesten helt uavhengig av hvem som styrer. Det er noe av årsaken til at tilliten til politikere har falt til et bunnivå.

Skal han gjøre Makedonia til et reelt demokrati, må Zaev og hans regjering gjøre mer enn å snakke. Han må bekjempe korrupsjonen med handling, og ikke bare med ord.

 

Ikke tjent med bråk

Statsminister Zaev har også signalisert en normalisering av forholdene med Hellas. Han har tatt et oppgjør med sin forgjengers provokasjoner, men kan samtidig ikke love å fjerne Alexander den Store fra torget i Skopje.

Den offisielle begrunnelsen er at det koster å destruere alt det som den forrige regjeringen har bygget opp. Men en rivning vil også ha en politisk kostnadsside.

Han er ikke tjent med bråk rundt noen monumenter når det er langt alvorligere ting å fokusere på.

Zaev vet at de nasjonalistiske følelsene er sterke blant makedonere. Han er ikke tjent med å lage bråk rundt noen monumenter når det er langt alvorligere ting å fokusere på.

Han vil heller ikke vike i navnespørsmålet. Makedonia har akseptert å endre flagget sitt etter protester fra Hellas, men navnet kan de ikke gå med på å endre. Det er en del av identiteten og betyr selvsagt mye for folk. Ingen politiker har legitimitet til å gjøre om på det.

 

Failed state?

I påvente av en løsning av navnestriden med Hellas, bør Zaevs konsentrere seg om demokratiske reformer og økonomisk utvikling. Vestlige land bør ikke la Makedonia gå i glemmeboka igjen, nå som den akutte krisen ser ut til å være over.

Det er nettopp i slike perioder, når det ikke er krise i landet, at man har en gylden mulighet til å få utrettet noe som forebygger nye tilbakeslag. Klarer ikke de progressive kreftene å levere, vil nasjonalistene komme sterkere tilbake.

I verste fall kan Makedonia ende opp som en failed state.