Den blir beskrevet som «sprikende», «nedslående» og «urovekkende».
Onsdag ble dommen i Aleris-saken avsagt i Oslo tingrett. Dommen sies å være en prøvesak for retten til fast ansettelse, men små detaljer har ført til svært forskjellig utfall for de 24 saksøkerne.
Dommen i saken hvor 24 selvstendig næringsdrivende miljøarbeidere saksøkte Aleris Ungplan & BOI, nå Stendi, med krav om fast ansettelse og etterbetaling av lønn, feriepenger og pensjon, er beskrevet som et nederlag for saksøkerne og en seier for Stendi. Saksøkernes advokat kalt dommen for «sprikende» og «nedslående», og flere politikere mener at dommen er urovekkende.
Men dommen er komplisert.
Stendi er dermed fullstendig frifunnet i 11 av sakene.
For saksøkerne og Fagforbundet har hovedspørsmålet vært hvorvidt de 24 var å anse som arbeidstakere, og ikke som selvstendig næringsdrivende oppdragstakere. Her var dommerne splittet, og behandlet kun spørsmålet i 17 av sakene.
Store deler av dommen er avsagt under dissens, og begge sider har innkassert betydelige prinsipielle seiere:
• Stendi fikk medhold i at saksøkerne ikke kunne kreve etterbetaling for lønnskrav som stammer fra før datoen for stevningen. Dette la sterke føringer for behandlingen av de 24 sakene.
• 11 av de 24 har fått medhold i at de var å anse som arbeidstakere, i tråd med saksøkernes påstand. Erstatningen ble likevel langt mindre enn kravene.
• Seks av de 24 ble fortsatt klassifisert som selvstendig næringsdrivende oppdragstakere, i tråd med Stendis påstand.
• Sju av saksøkerne ble ikke klassifisert fordi de ikke hadde økonomiske krav etter datoen for stevningen. To av dem har likevel fått erstatning og /eller oppreisning for andre forhold.
• Stendi er dermed fullstendig frifunnet i 11 av sakene.
• Stendi må totalt betale litt over en million kroner i erstatning og oppreisning til 12 av saksøkerne. Kravene var på til sammen 33 millioner kroner.
Behandlet pengekravene først
I pressemeldingen fra Stendi heter det at selskapet har vunnet fram fullstendig i 11 av de 24 sakene. Men det stemmer ikke helt. Det var nemlig bare seks av de 24 saksøkerne retten anså som reelt selvstendig næringsdrivende, i tråd med Stendis påstand.
Årsaken til at Stendi likevel ble fullstendig frifunnet i de andre fem sakene, er at retten valgte å behandle pengekravene først.
Saksøkerne krevde også etterbetalinger av lønn og andre ytelser flere år bakover i tid.
Etter å ha falt ned på en metode for å behandle de økonomiske kravene, var det sju av saksøkerne som ikke ville nådd fram med sine økonomiske krav. Retten tok dermed ikke stilling til hvorvidt de var å anse som arbeidstakere. To av de sju fikk likevel erstatning eller oppreisning, og Stendi ble dermed ikke frifunnet fullstendig i disse sakene.
I 11 av sakene kom retten til at saksøkeren var reell arbeidstaker. Ser man bare på dette, fremstår det som at saksøkerne vant fram i større grad enn Stendi i det mest sentrale spørsmålet. Likevel ble erstatningsutmålingene veldig små, på grunn av metoden disse ble beregnet etter.
Slik konkluderte dommerne
Utgangspunktet for saksøkernes krav på til sammen 33 millioner kroner, var at den avtalte timeprisen de hadde hatt som oppdragstakere skulle regnes som grunnlønn, og feriepenger, pensjon og overtidstillegg komme utenom dette. Dette fikk de ikke medhold i.
Saksøkerne krevde også etterbetalinger av lønn og andre ytelser flere år bakover i tid. Flertallet av dommerne, bestående av fagdommeren og meddommeren fra arbeidsgiversiden, kom under tvil til at erstatning for tapt lønn og ytelser kun ville beregnes fra tidspunktet for stevningen.
I de seks sakene hvor retten kom til at saksøker var oppdragstaker, er altså konklusjonen avsagt under dissens.
Begrunnelsen la blant annet vekt på at konsulentene hadde mottatt større honorarer enn de ville ha hatt i lønn som ansatt, og at kravene mot Stendi og andre selskaper i bransjen fra andre konsulenter potensielt kunne bli svært omfattende.
Omfattende dissens
Meddommeren fra arbeidstakersiden var uenig i denne konklusjonen, og mente at arbeidsgiver må bære de økonomiske konsekvensene av å feilklassifisere arbeidstakere.
Denne meddommeren mente at saksøkerne samlet hadde krav på oppunder 8 millioner i erstatning for tapt lønn, fremdeles godt under saksøkernes krav. Meddommeren landet også på at saksøkerne hadde krav på feriepenger for tre år bakover, og etterinnmelding i tjenestepensjonsordningen.
Retten påpeker også at Stendi manglet viktig kompetanse som arbeidsgiver, med tanke på størrelsen på selskapet.
Den samme meddommeren kom også fram til at alle de 24 reelt sett var arbeidstakere, men mente at flere av de 24 befant seg i grenseland.
I de seks sakene hvor retten kom til at saksøker var oppdragstaker, er altså konklusjonen avsagt under dissens.
Erstatning og oppreisning
Tolv av saksøkerne får ulike beløp i erstatning og/eller oppreisning. Begrunnelsene varierer for hver enkelt sak.
Noen av saksøkerne har jobbet som konsulent etter tidspunktet for stevningen, og har fått tilkjent lønn og ytelser som ansatt i denne perioden.
Noen av saksøkerne fikk avsluttet oppdragskontrakten fra Stendis side, men ble av retten ansett som fast ansatte. Disse har fått tilkjent erstatning for tapt lønn, med fradrag av annen inntekt de har hatt i perioden.
Flere har også fått oppreisning på bakgrunn av usaklig oppsigelse, ulovlig bruk av midlertidig stilling eller andre kritikkverdige forhold fra Stendis side.
Retten påpeker også at Stendi manglet viktig kompetanse som arbeidsgiver, med tanke på størrelsen på selskapet.
Veien videre
Det har tidligere vært spådd at denne saken kan gå hele veien til Høyesterett. Per i dag har partene en måned på seg til å bestemme om de vil anke dommen. Det vil være en individuell beslutning for hver av de 24.
Kim Pilgaard, som tidligere har stått fram i FriFagbevegelse, har allerede meldt at han i utgangspunktet ønsker å anke sin sak videre av prinsipielle årsaker. Pilgaard er en av de seks som ble klassifisert som oppdragstakere av rettens flertall.
Kommentarer