Slik tapte vi den post-sovjetiske freden

Den som bringer 1990-tallets geopolitiske spill i Europa til overflaten, er den velrennomerte amerikanske historikeren og forfatteren Mary Elise Sarotte. Et utdrag av hennes ferske bok Not One Inch; America, Russia and the Making of the Post-Cold War Stalemate (Yale University Press, 2021) er nå publisert i desemberutgaven av magasinet Foreign Affairs. Her gir hun USA, og indirekte også NATO, skylden for å ha tapt den freden som «alle» håpet på med kommunismens fall.

I essayet Containment Beyond the Cold War – How Washington Lost the Post-Soviet Peace (Foreign Affairs november/desember 2021) peker hun på at både amerikanske og europeiske topp-politikere «lovet» at NATO ikke skulle forta en rask utvidelse østover da Berlinmuren falt og Sovjetunionen gikk i oppløsning.

I Tyskland så forbundskansler Helmut Kohl og utenriksminister Hans-Dietrich Genscher problemene og farene ved utvidelse inn tidligere sovjetiskdominerte områder, og delte sitt syn med Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov. Også James Baker, som var USAs utenriksminister på dette tidspunktet, bidro i samtaler med ledelsen i Moskva til en feilaktig forståelse om at NATO ikke hadde østeuropeiske ambisjoner.

 

Geopolitisk grådighet

Historikeren hevder USAs geopolitiske grådighet, først drevet frem under president George H. W. Busch, så fulgt opp, om enn litt mer tvilende, av Bill Clinton, ødela mulighetene for å få til et fruktbart samarbeid med det nye Russland. USAs krav om å forsterke NATO i Europe trumfet særlig tyske lederes mer søkende tilnærming til det nye sikkerhetspolitiske landskapet.

Russland har i tre tiår hevdet at Vesten gikk tilbake på sine ord om at NATO ikke skulle utvides øst for den skillelinjen som gikk gjennom Europa under den kalde krigen.

Sarotte referer og tolker bakromsdiskusjonene knyttet til hva enkeltpolitikere fra Europa og USA mente burde være vestlig politikk overfor Sovjetunionen og det nye Russland. Historikerens analyser bidrar til dypere forståelse av dagens uenighet mellom Washington og Moskva. En uenighet som NATO og generalsekretær Jens Stoltenberg nå fronter hardere enn USAs president Joe Biden.

 

Prisbelønt forfatter

Sarotte er professor i historie ved det velrennomerte John Hopkins University, og har skrevet flere prisbelønte bøker om Berlinmurens fall og Europa etter den kalde krigen.

I essayet i Foreign Affairs konkluderer hun med at alt kunne vært annerledes dersom ikke USA og NATO helt fra tidlig på 1990-tallet hadde vært overivrige i å sikre amerikansk sikkerhetspolitisk innflytelse i Europa, særlig gjennom å opprettholde NATO som et amerikansk politisk instrument i Europa.

Slik Sarotte ser det er NATOs raske utvidelser øst for den kalde krigens geografiske skillelinjer selve grunnplanken i den vedvarende konflikten mellom Vesten og dagens Russland. USA og NATO lot seg, slik hun ser det, forlede av tidligere sovjetrepublikker og sentrale europeiske land som ville ut av Moskvas innflytelsessfære og inn i det vestlige sikkerhetspolitiske landskapet.

 

Verkebyll i 30 år

Det manglet ikke på advarsler, også fra NATO-land, blant dem Norge, som så «avgjørende geografiske problemer, og at jo nærmere Russlands grenser NATO nærmet seg, jo lettere ville NATOs utvidelse føre til at det nye skjøre samarbeidet med Russland ville spore av – og ramme de store fremskritt som var oppnådd knyttet til nedrustning».

Russland har i tre tiår hevdet at Vesten gikk tilbake på sine ord om at NATO ikke skulle utvides øst for den skillelinjen som gikk gjennom Europa under den kalde krigen. Slik sett har NATOs politikk overfor Sentral- og Øst-Europa vært en verkebyll for Moskva i 30 år.

Året etter mures fall var det stor usikkerhet, og til dels forvirring, om Europas vei videre.

Dagens Ukraina-krise har dype røtter i 1990-tallet. I en tidligere artikkel i Foreign Affairs (A Broken Promise? What the West Really Told Moscow About NATO Expansion, september/oktober 2014) har hun vist hvordan både USA og flere statsledere og sentrale politikere i Vest-Europa opptrådte på en slik måte at det kom til å svekke fundamentet for en stabil europeisk fred etter kommunismens fall.

Politisk naivitet og fredsdrømmer blant svært sentrale vestlige politikere ga makthaverne i Moskva falske forhåpninger om vestlig militær tilbakeholdenhet i et Europa med nye selvstendige land og ulike forventninger.

 

Forslag om et demilitarisert Europa

Umiddelbart etter Berlinmurens fall i 1989 var mange ulike scenarier oppe til diskusjon blant verdens ledere, og ifølge Sarotte – som gjennom sitt bokprosjekt har hatt et stort kildetilfang – foreslo Genscher å slå sammen NATO og den sovjetdominerte Warszawapakten med sine sju medlemsland; Sovjetunionen, Øst-Tyskland, Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Bulgaria og Romania.

Han så for seg en alleuropeisk forsvarsallianse, en slags fusjon mellom NATO og Warszawapakten. For å gjøre bildet så oversiktlig som mulig i den kaotiske tiden etter Berlinmurens fall, foreslo den vest-tyske utenriksministeren at NATO burde gå offentlig ut og si at “NATO har ikke til hensikt å utvide østover”.

Året etter mures fall var det stor usikkerhet, og til dels forvirring, om Europas vei videre, og Gorbatsjov overrasket alle i 1990 da han uttalte at Sovjetunionen ville vurdere å bli medlem av NATO. Det mest ytterliggående forslaget fra europeiske politikere var å demilitarisere hele Europa.

 

Bush redd for NATOs fremtid

President Bush tok sterkt avstand fra disse ideene, og Sarrote peker på at den amerikanske presidenten var bekymret for at NATO som institusjon skulle bli truet, ved at forsvarsalliansen kunne oppfattet som overflødig. Derfor var det viktig for ham at USA fortsatt skulle ha en ledende sikkerhetspolitisk rolle i Europa. Selv om erkefienden nå var borte – både geografisk og intellektuelt.

Med murens fall lå det i kortene at Øst- og Vest-Tyskland skulle forenes, men det første problemet som måtte løses var betingelsene for at Sovjetunionen skulle trekke 100 000 soldater ut av Øst-Tyskland. Juridisk sett hadde disse styrkene rett til å bli stående i Øst-Tyskland ettersom Sovjetunionen, som vinneren av andre verdenskrig, hadde beseiret nazistene. De områdene som Sovjetunionen kontrollerte i Tyskland, var fra 1949 og frem til 1990, ett år etter murens fall, staten Øst-Tyskland.

 

«Ikke en tomme østover»

Genscher forventet at Vest-Tyskland, og det nye gjenforente Tyskland, måtte gi en form for garanti om at en sovjetisk tilbaketrekking ikke skulle resultere i NATO-styrker i det tidligere Øst-Tyskland. Med dette som bakgrunn gikk den amerikanske utenriksministeren James Baker, slik Sarotte ser det, ut over sine fullmakter og drøftet det hun kaller «en hypotetisk løsning»:

I februar 1990 sa Baker til Gorbatsjov at dersom han tillot en tysk gjenforening og trakk de sovjetiske troppene ut, skulle ikke NATO utvides en eneste tomme østover. «Not one inch eastwords», skal ha vært den amerikanske utenriksministerens ord.

Helt frem til nå har Bakers uttalelse om «ikke en tomme østover» vært problematisert – ikke minst fra russisk side.

Gorbatsjov ga grønt lys til den tyske gjenforeningen som skjedde 3. oktober 1990. Kort tid etter kollapset Sovjetunionen og kommunismen, Gorbatsjov ble avsatt, og den første presidenten i det nye Russland, Boris Jeltsin tok landet inn i kaotiske tider med hyperinflasjon, kleptokrati og politisk kaos.

Raskt viste det seg at Bakers uttalelse om «ikke en tomme østover» aldri var forankret hos president Bush, og i allerede i 1994 ville Clinton ha med tidligere sovjetrepublikker og andre østeuropeiske land med i et samarbeid med NATO.

Helt frem til nå har Bakers uttalelse om «ikke en tomme østover» vært problematisert – ikke minst fra russisk side. Etter 1990 har NATO gjennomført fem utvidelser østover.  I dag har NATO innlemmet store deler av det gamle kommunistiske Øst-Europa, tomme for tomme, i en forsvarsallianse som nå har 30 medlemmer, mot 16 i 1999.

 

Partnerskap med Russland

Sarotte skriver at Norge, som det eneste opprinnelige NATO-landet med grense til Sovjetunionen, ved opprettelsen av NATO i 1949 krevde gjennomslag for særegne regler, og en militær tilbakeholdenhet, med et ønske om ikke å provosere Moskva. Da NATO ikke lyttet til advarsler om at en utvidelse østover ville skape varige problemer, «kunne dette vært en modell for landene i Sentral- og Øst-Europa, og de baltiske landene, siden de grenser til Russland», skriver hun.

Men for han var en NATO-utvidelse et godt innenrikspolitisk kort, da en NATO-utvidelse blant mange amerikanere ble sett på som en styrking av amerikansk sikkerhet.

Norge har inntil nå vært krystallklar på at det ikke skal være baser, allierte soldater eller atomvåpen på norsk jord i fredstid. Som Sarotte skriver «for å holde langtidsfriksjonen med Moskva på et håndterbart nivå».

I hennes analyse kommer det frem at NATOs ønske om nye medlemsland nærmere Russland, var en risikabel måte å tilnærme seg et land som arvet Sovjetunionens stormaktsrolle.

I 1994 ble Partnerskap for fred (PfP – Partnership for Peace) etablert som et NATO-prosjekt med 20 land, inkludert Russland på medlemslisten. Land som på ulikt vis ønsket å samarbeide med alliansen. Clinton så på PfP som en totrinnsrakett til et eventuelt NATO- medlemskap. Han så i utgangspunktet dette som et fredsinitiativ i Europa for å forsøke å unngå å trekke en ny linje mellom en russisk og en vestlig interessesfære.

Men for han var en NATO-utvidelse et godt innenrikspolitisk kort, da en NATO-utvidelse blant mange amerikanere ble sett på som en styrking av amerikansk sikkerhet. Og i jakten på innenriks suksess ble en rask NATO-utvidelse en hensiktsmessig politikk for Clinton, påpeker Sarotte.

 

«Umoden utvidelse»

William Perry, som var Clintons forsvarsminister fra 1994 til 1997, var imot en rask utvidelse, som slik Clinton så det, skulle føre til en demokratisering av Øst-Europa. Denne nye linjen fra USA ble gjeldende fra 1996, og ifølge Sarotte var Perry svært nær å trekke seg som forsvarsminister. Perry hadde til da engasjert seg i PfP, og ønsket å bygge et bredt sikkerhetspolitisk partnerskap i Europa. Sarotte argumenterer i sitt essay for at Clinton i realiteten tok livet at PfP, selv det fortsatt har status som et NATO-prosjekt.

De siste 30 årene har Vesten sett på Ukraina som et sikkerhetspolitisk nøkkelland i Europa.

Perry betegner i sin selvbiografi fra 2015, My Journey at the Nuclear Brink (Stanford University Press 2015) NATOs utvidelse østover som «umoden». I sitt essay siterer Sarotte ham slik: «De negative sidene ved at østeuropeiske land raskt ble medlemmer av NATO, er verre enn jeg hadde fryktet». Slik Sarotte tolker ham, mener Perry at utvidelsen førte til at Russland så på PfP som et prosjekt som var iscenesatt for å villede Russland.

På et arrangement i regi av den britiske avisen The Guardian sa Perry i 2016 at USA etter Sovjetunionens sammenbrudd bare viste forakt for Russland. På konferansen Guardian Live i London, ga han USA mye av ansvaret for Vestens stadig forverrede forholdet til Russland: «Det som først sendte oss i feil retning var NATOs utvidelser østover. Dette skjedde samtidig som vi jobbet nært med Russland, og de begynte å forstå at NATO kunne være en venn og ikke en fiende…, men de var ukomfortabel med å få NATO helt innpå seg, og appellerte sterkt til oss om å ikke gjennomføre en utvidelse», sa han.

 

Latterliggjorde Russland

Til The Guardian sa han at «det var ikke slik at vi lyttet til de russiske argumentene». «Da jeg forsøkte å bringe frem Russlands syn, var responsen – hvem bryr seg om hva de mener», sa den gamle forsvarsministeren.  For USA oppfattet Russland som tredjerangs («a third rate power»). «Og selvsagt fikk russerne med seg at dette var holdningen», la han til.

Perry pekte også på at Vladimir Putin helt siden han kom til makten i 1999 har «hatt en klar forståelse av at USA har vært ute etter å styrte regimet hans», og han mener at etter orange-revolusjonen i Ukraina i 2004 ble det utenkelig for Putin å samarbeide med Vesten.

De siste 30 årene har Vesten sett på Ukraina som et sikkerhetspolitisk nøkkelland i Europa. Da PfP fortsatt ble sett som en mulig vei til stabilitet i Europa, var USA særlig opptatt av at Ukraina, som Europas største land (etter Russland), skulle kunne innlemmes i samarbeidet.

Allerede i 1991 var USAs daværende utenriksminister Baker urolig for at Ukrainas løsrivelse ville føre til krig med Russland.

Sarotte viser til at Clinton i samtale med Tysklands forbundskansler Kohl i januar 1994 uttrykte at «Ukraina er selve knutepunktet for denne ideen». Det ville, slik Clinton så det, være katastrofalt dersom det nye selvstendige Ukraina skulle bryte sammen, enten som resultat av russisk innblanding, eller på grunn av militant nasjonalisme i egne rekker.

Til Kohl uttalte Clinton at Warszawapakt-landene var villige til å slutte seg til PfP i og med at dette også så ut som et initiativ som ville kunne romme Ukraina.

Da Joe Biden var senator på 1990-tallet, så han at NATOs utvidelse østover «ville skape problemer», selv om han hovedsakelig fremsto som en sterk tilhenger av en utvidelse. Også senere ga han uttrykk for at dette var vanskelig. I 1997 utalte han, ifølge Sarotte, at «en videreføring av Partnerskap for fred, som utviklet seg til å bli mer robust og vellykket enn noen trodde i starten, antakelig ville vært en bedre vei å gå». Putin på sin side har uttalt at «mange problemer kunne vært unngått dersom ikke Sovjetunionen hadde trukket seg så hastig ut av Øst-Europa».

 

Frykt for «en helt vanlig krig»

Allerede i 1991 var USAs daværende utenriksminister Baker urolig for at Ukrainas løsrivelse ville føre til krig med Russland. Sarotte gjenforteller en episode da en sentral russisk politisk rådgiver forsøkte å berolige Baker med å si at det var 12 millioner russere i Ukraina, og mange ukrainere var gift med russere. «Hvilken krig kunne det da bli?», ble Baker spurt. Den amerikanske utenriksministerens svar var kort og greit; «en helt vanlig krig».

Stadig mer om de geopolitiske strømningene som formet det nye Europa på 1990-tallet kommer til overflaten.

Krigen kom i 2014, om enn i kamuflert versjon med leiesoldater og soldater med «nøytrale» uniformer, da Russland annekterte Krim og fortsatt er i krig med Ukraina i Dombast-regionen. Nå forteller amerikanske etterretningsrapporter at mellom 90 000 og 175 000 russiske soldater er klare til invasjon. Som for sju år siden, kan Russland være klar til å ta seg til rette ut fra egne sikkerhetspolitiske behov.

Mens vestlige medier rapporterer at en russisk invasjon i Ukraina kan komme denne uken, neste uke, i januar, eller senest i februar, beskriver Russlands president Vladimir Putin den vestlige forståelsen av situasjonen som «hysterisk». Helt frem til Russlands innmarsj på Krimhalvøya i 2014 var folk i Ukraina nokså uinteressert i NATO, men de siste årene har meningsmålinger vist at over halvparten av folket er for at Ukraina skal søke om NATO-medlemskap. For i 2008 vedtok NATO at Ukraina etter hvert skal kunne få søke om medlemskap.

 

Skittent spille fra Vesten?

Ukraina var sammen med Hviterussland et av de to første landene som i høsten 1991 brøt med Sovjetunionen. Nå vil Putin ha garantier om at Ukraina, med støtte fra Vesten, ikke vil forsøke å ta tilbake områdene de russiskstøttede separatistene erobret i 2014. Putin vil også ha garantier om at NATO ikke skal innlemme Ukraina og Georgia i alliansen. Og at ikke Ukraina skal bli en fremskutt base for et mulig NATO-angrep på Russland.

Moskva hevder det var skittent spill fra Vesten da de fleste landene i Øst-Europa ble NATO-medlemmer.

Dette fremsettes som Russlands absolutte krav. Men som er blankt avvist av både Biden, Stoltenberg, G7 og EU som alle sier Ukraina selv bestemmer over sin vei videre, og at Russland ikke kan blokkere et eventuelt ukrainsk NATO-medlemskap.

Stadig mer om de geopolitiske strømningene som formet det nye Europa på 1990-tallet kommer til overflaten. Søkelyset rettes mot USA og NATO rolle de siste 30 årene, og er høyst relevante for å forstå dagens urovekkende situasjon i Ukraina. Sarotte bidrar med sitt essay og i sin bok med interessante biter av bakteppet for konflikten.

Moskva hevder det var skittent spill fra Vesten da de fleste landene i Øst-Europa ble NATO-medlemmer. Sarotte viser hvorfor Moskva ikke fikk noen formelle garantier fra Vesten. Og at topp-politikerne som var lydhøre for de russiske synspunktene, og kritisk til en rask utvidelse, til syvende og sist måtte innrette seg etter de amerikanske presidentene, Bush og Clinton, og USAs behov for kontroll i Europa.