Speilbilder i Warszawa

Det er Polens nasjonaldag, 11. november 2023, og jeg befinner meg i sentrum av Warszawa. Midt i folkemengden får jeg øye på to flagg, med et symbol jeg kjenner igjen: et keltisk kors. På det ene flagget er det keltiske korset i hvitt på sort bakgrunn. På det andre er korset sort, plassert inne i en hvit sirkel, mot rød bakgrunn. Likheten med nazitidens tyske flagg er åpenbar.

Jeg har kommet for å overvære den såkalte uavhengighetsmarsjen, Marsz Niepodległości. Til langt ut på 2000-tallet var dette en ganske ubetydelig markering, arrangert av to ultranasjonalistiske organisasjoner, Allpolsk Ungdom og Nasjonal-Radikal Leir, og med bare noen hundre deltagere. Siden den gangen har det imidlertid skjedd noe i polsk politikk, og i Europa. I 2015 vant det nasjonalkonservative og populistiske Prawo i Sprawiedliwość (Lovog rettferdighetspartiet, PiS) to valg. Først ble deres kandidat, Andrzej Duda, valgt som president. Så vant de også det polske parlamentsvalget. De red på en populistisk bølge som skyllet over Europa, men utnyttet også den polariseringen og uroen som var knyttet til den europeiske flyktningkrisen som Syria-krigen hadde utløst, til tross for at få flyktninger søkte seg til Polen.

Landet ble herjet av kulturkrig om abort, om homofiles rettigheter og også om nasjonal identitet.

Men ikke minst tjente PiS på den såkalte Waitergate-skandalen. Den startet sommeren 2014, da en rekke skjulte lydopptak gjort på fancy restauranter ble publisert i media. Og det var ikke hvem som helst som figurerte på opptakene. På dem kunne man høre ledende politikere fra sentrum-høyre-partiet Platforma Obywatelska (Borgerplattformen), PiS’ gamle rivaler – uttale seg kynisk og selvtilfreds, og ofte med et ganske grovt språk. På et av opptakene var Elżbieta Bieńkowska – infrastrukturminister da opptaket ble gjort, og deretter Polens EU-kommisjonær – som sa at «bare en idiot eller en tyv» ville arbeide for mindre enn 6000 złoty i måneden. Kommentaren fremstod som rimelig livsfjern i et land der snittlønnen var omtrent det halve.

Waitergate svekket Borgerplattformen, som dessuten slet med et ledelsesvakuum etter at statsminister Donald Tusk hadde gått av for å bli president for Det europeiske råd. Den polske venstresiden var på sin side svak og splittet. I det polske parlamentsvalget havnet en venstreorientert valgallianse under sperregrensen. De som tjente mest på skandalen og mangelen på venstresiden, var Lov- og rettferdighetspartiet. Nå hadde deres elitekritikk blitt langt mer salgbar. De fikk i underkant av 36,7 prosent av stemmene i valget. Valgsystemet gav dem flertall i parlamentet. Etter valgseieren i 2015 tok PiS grep for å sikre seg kontroll over rettsvesen, media og statlige institusjoner. Det skjedde ofte på måter motstanderne deres mente var i strid med grunnloven. Men partiet leverte på løfter om en ny sosialpolitikk, ikke minst gjennom støtteordninger som kom barnefamilier og pensjonister til gode. Partiets økonomiske politikk lå snarere til venstre enn til høyre for sentrum. Noen advarte mot de økonomiske konsekvensene, men polsk økonomi gikk fortsatt godt. Samtidig økte polariseringen. Landet ble herjet av kulturkrig om abort, om homofiles rettigheter og også om nasjonal identitet. Og oppslutningen om ultranasjonalistenes årlige uavhengighetsmarsj i Warszawa vokste. Nå var det ikke lenger bare et hundretalls deltagere. Titusenvis møtte opp, inkludert tilreisende ultranasjonalister fra andre land, som så et slags håp i Polens politiske utvikling. I 2017 fikk markeringen også betydelig internasjonal oppmerksomhet, som «verdens største ytre høyre-marsj».

På kort tid hadde uavhengighetsmarsjen i Warszawa gått fra å være et marginalt ytre høyre-arrangement til å bli et sted der høyreekstremisme, høyreradikalisme og en langt mer stueren, folkelig patriotisme flyter sammen.

En rekke engelskspråklige medier gjentok den feilaktige påstanden om at et av bannerne i marsjen hadde oppfordret til et holocaust rettet mot muslimer. Det førte til en liten storm av fake news-anklager. I Polen var det samtidig hete debatter om slagordene som faktisk hadde dukket opp i marsjen, som «Hvitt Europa». Det ble dessuten lagt merke til at den italienske ultranasjonalisten Roberto Fiore deltok. Han holdt en tale der han roste Polen for å ha sagt nei til liberalisme, politisk korrekthet, marxisme og homobryllup, og for å ha ledet an i en identitetsmessig gjenreisning. Med henvisning til sikkerheten og til at byen allerede hadde lidd under «aggressiv nasjonalisme», forsøkte den daværende  ordføreren i Warszawa, Borgerplattformens Hanna Gronkiewicz Waltz, året etter å forby marsjen. Det gikk bare noen timer fra forbudet ble annonsert til landets president, Andrzej Duda – som altså representerte PiS – fulgte opp og annonserte at den polske staten ville arrangere sin egen uavhengighetsmarsj. Da en domstol siden omgjorde Warszawa-ordførerens avgjørelse, ble det inngått et kompromiss mellom PiS-regjeringen og ultranasjonalistene bak den opprinnelige marsjen. Resultatet var en rekordstor oppslutning, kanskje med en kvart million deltagere. Duda gikk først i opptoget.

På kort tid hadde uavhengighetsmarsjen i Warszawa gått fra å være et marginalt ytre høyre-arrangement til å bli et sted der høyreekstremisme, høyreradikalisme og en langt mer stueren, folkelig patriotisme flyter sammen. Det er dette nye og forsterkede arrangementet jeg nå i 2023 har kommet for å overvære. Årets utgave av marsjen er snart i gang. Jeg ser rundt meg. Mange av deltagerne bærer på polske flagg. Noen har også armbånd i de polske fargene. Ikke sjelden er de utstyrt med den polske Hjemmearméens symbol, symbolet til en motstandsgruppe som kjempet mot det nazistiske Tyskland og mot den tyske okkupasjonen av Polen under andre verdenskrig. Jeg ser en kvinne som selger strikkeluer i de polske fargene. De ser gode og varme ut. Så får jeg øye på den grønne frosken på et jakkemerke. Det er Pepe, den egentlig ganske uskyldige tegneseriefrosken som har blitt så uløselig knyttet til den amerikanske alt-right-bevegelsen. Ikke langt unna ser jeg det keltiske korset igjen. Stemningen er ladet. Den er også, i mangel av et bedre ord, spesiell: I det ene øyeblikket ser jeg en mor med barnevogn, og i det neste maskerte menn. Slik ser det ut, tenker jeg for meg selv, når ytre høyre normaliseres, når det blir alminneliggjort.

«Enda er ikke Polen tapt.» Det er parolen som samler deltagerne under 2023-marsjen. Ordene er hentet rett ut av den polske nasjonalsangen, en sang med røtter tilbake i de polske legionene i Napoleons hær. PiS er ikke offisielt til stede i marsjen denne gangen, men det er vanskelig å unngå å se parolen i sammenheng med parlamentsvalget noen uker tidligere.

I den polske nasjonalkonservatismen inngår Tyskland i fiendebildet, både som nasjon og som en stedfortreder for EU.

Selv om PiS igjen ble det største partiet, med 35,4 prosent av stemmene, mistet de flertallet i parlamentet. Ytre høyre-partiet Konfederacja (Konføderasjon) – et slags polsk alt-right – fikk syv prosent, men havnet ikke på vippen, slik mange hadde ventet. Dagen før selvstendighetsmarsjen varslet Borgerplattformen, det sentrum-høyre-orienterte partiet Trzecia Droga (Tredje Vei) og en allianse av partier på venstresiden at de sammen ville danne grunnlaget for en ny polsk regjering. Etter å ha sittet ved makten siden 2015 – og i stadig større grad styrt Polen i en illiberal retning – har PiS mistet grepet om regjeringskontorene. Samme kveld, kvelden før selvstendighetsmarsjen, arrangerte PiS sin egen uavhengighetsmarkering. Der hevdet den sittende visestatsministeren Jarosław Kaczyński at den nye regjeringen kom til å gjennomføre en «tysk plan» om å utslette polsk selvstendighet. I den polske nasjonalkonservatismen inngår Tyskland i fiendebildet, både som nasjon og som en stedfortreder for EU. Denne frykten for Europa er også til stede rundt meg. Den er synlig på håndholdte plakater. Marsjleder Bartosz Malewskis appell understreker det samme budskapet mer enn tydelig: «Vi ser en trussel fra vest», sier den unge advokaten, som har en fortid i en ultranasjonalistisk, katolsk organisasjon og som var Konfederacja-kandidat ved valget. «Vi ser at EU dytter mer og mer på for føderalisering, og dette betyr at nasjonalstatene likvideres, et tap av selvstendighet.»

«Forsvar det hvite Europa», heter det på et banner.

Siden jeg ikke snakker polsk, og ikke forstår Malewskis tale, bestemmer jeg meg for å forlate området for istedenfor å sette kursen mot marsjens sluttpunkt: en stor, åpen plass like ved Nasjonalstadionet, flere kilometer unna. Politiet er imidlertid massivt til stede, og har stengt av en lang rekke gater langs marsjruten i det sentrale Warszawa. Jeg må ta en betydelig omvei og en tur med metroen. Likevel når jeg frem til mål før demonstrantene. Etter å ha spist en porsjon belgiske pommes frites fra en bod noen har satt opp for anledningen, stiller jeg meg ved kanten av veien som leder inn mot samlingsplassen. Ved siden av meg står en mann som har en absurd likhet med Gestapo-offiseren herr Flick i den gamle komiserien ’Allo ’allo. Men så rettes oppmerksomheten min nedover gaten og mot et hav av rødt og hvitt. Det ser ut til at oppmøtet er mindre enn i toppårene, men det er likevel titusenvis av mennesker som deltar. Jeg får øye på noen av de utenlandske ultranasjonalistene i mengden, de er som regel å finne i det mest ytterliggående segmentet av demonstrasjonen. Der ser jeg banneret til den «helnederlandske» organisasjonen Voorpost.

I denne delen av opptoget synger deltagerne om å slå til venstresideaktivister med balltre.

«Forsvar det hvite Europa», heter det på et banner. Ved siden av er det en logo som ved nærmere iakttagelse viser seg å være en stilisert versjon av tallet 14 – en referanse til den høyreekstreme terroristen David Lanes «fjorten ord». Jeg hører det ikke selv, til det er lyden fra tusenvis av mennesker for overdøvende, men jeg leser senere at i denne delen av opptoget synger deltagerne om å slå til venstresideaktivister med balltre. Da det meste av demonstrasjonen har passert, trekker jeg inn på samlingsplassen igjen, jeg også. Det har blitt mørkt. På scenen er det to store skjermer med det polske flagget. Rundt meg tennes røde bluss. Det lukter av røyk. Snart er det gratiskonsert, blant annet med nasjonalistrapperen Basti. Jeg bestemmer meg for å gå.

Senere blir jeg sittende og søke på nettet etter innlegg og reaksjoner fra marsjen. Jeg finner en interessant post på X. Den er lagt ut av lederen for det ganske ubetydelige britiske ytre høyre-partiet Britain First, Paul Golding. «Polen, en patriotisk europeisk nasjon», skriver Golding, «ingen innvandring, ingen multikulturalisme, ikke noe mangfold». Sammen med teksten har han delt et bilde av seg selv blant demonstrantene. Ved siden av ham står den ikkje ukjente Dominik Tarczyński, en av PiS’ europarlamentarikere. Han er blant annet kjent for sin skarpt antimuslimske retorikk. Mens Golding gjør V-tegnet, viser Tarczyński et annet tegn, der tommel og pekefinger utgjør en sirkel og de andre tre fingrene peker oppover. Det kan så klart bare være et uskyldig ok-tegn, og kritikk mot gesten er enkel å avfeie. Men de siste årene har tegnet også blitt brukt som et symbol på hvit makt. Da leses de tre oppoverpekende fingrene som w-en i white og sirkelen og hånda under den som p-en i power. Denne symbolbruken startet som en spøk på internettforumet 4chan, samme sted som der den grønne frosken Pepe ble omdannet til et fascistsymbol. Så spredte det seg i det virkelige liv. Den grønne frosken var ikke bare en frosk. Og ok-gesten? Den var også et speilbilde.

Teksten er et lett bearbeidet utdrag fra Øyvind Strømmens bok «HAT. Fortellinger om ytre høyre» (Res Publica, 2025). Forlaget Res Publica og Agenda Magasin er del av samme selskap.