FOTO: Kapteinen på det japanske rugbylandslaget, mens han er på jobb. FOTO: AP/NTB Scanpix

Sportens stammer og stamtavler

Er du god i sport, er det lettere å bli «en av oss».

Siva Kolisi løftet VM-trofeet i rugby som kaptein for landet sitt under VM i Japan nylig. Han er den første mørkhudete kapteinen for Sør-Afrikas landslag i rugby, kjent under kallenavnet the Springboks. Sporten har tidligere vært nesten utelukkende forbundet med hvite sørafrikanere. Jean de Villers, tidligere kaptein på landslaget, sa at seieren var «for hele landet». Men den var også en seier som ikke-sørafrikanere kunne feire.

Michael Leitch, kapteinen for Japans landslag – The Brave Blossoms, er på sett og vis et enda mer oppsiktsvekkende fenomen. I flere uker var Leitch, som har en far fra New Zealand og en mor fra Fiji, frontfiguren for et lag som representerer et av verdens mest etnisk homogene og innadvendte samfunn. Selvsagt har heller ikke Japan noen ren eller monolittisk fortid. Men for japanere flest går det ikke an å skille etnisitet fra nasjonalitet. Japanskhet er i blodet. Leitch, som kom til Japan som 15-åring, virker å motbevise denne oppfatningen. Han er nå offisielt kjent i Japan som Leitch Michael – navnet skrevet i japansk rekkefølge.

Likevel er det interessant hvor raskt stammefølelser kan tilpasses nye omstendigheter.

Leitch er ikke den eneste japanske spilleren som opprinnelig kommer fra utlandet. Andre medlemmer av landslaget kommer fra Sør-Afrika, Tonga, New Zealand og Sør-Korea. Riktignok er det et element av opportunisme i hvordan landslag i ulike idretter er nasjonalt porøse, og i rugby er reglene spesielt generøse. Land liker at lagene deres vinner, og de tar gjerne imot fortreffelighet der de finner den. Dette går lenger tilbake enn idrettshistorien. Tross alt var flesteparten av soldatene som slo Napoleon på vegne av hertugen av Wellington født utenfor de britiske øyer. Mange av dem snakket ikke engang engelsk.

Likevel er det interessant hvor raskt stammefølelser kan tilpasses nye omstendigheter. Det er ikke lenge siden britiske fotballklubber, som klubber i mange europeiske byer, utløste en sterk lojalitet langs geografiske, etniske, til og med religiøse grenser. Nesten alle spillerne var lokale gutter. Noen lag i London var knyttet til irske fans, andre jødiske. I Glasgow var Rangers og Celtic bitre rivaler fordi det ene laget ble sagt å være protestantisk og det andre katolsk.

Hvis en gransker stammelojaliteten nærmere, så blir bildet derimot straks mer komplisert.

Mot slutten av forrige århundre var et britisk lag heldig dersom det hadde mer enn et par britiske spillere, eller en britisk trener. Men fansens lojalitet var like sterk, og tilhengere fra ulike lag pisker fortsatt hverandre opp med samme intensitet. De utenlandske spillerne er kanskje leiesoldater, men de er «våre leiesoldater».

Hvis en gransker stammelojaliteten nærmere, så blir bildet derimot straks mer komplisert, ikke bare innen sportens verden. En ungarsk jøde fortalte meg en gang at antisemitter ikke ser på jøder som ekte ungarere før en jødisk forfatter vinner nobelprisen – da blir de «en av oss». En tysk fotballstjerne med tyriske foreldre sa en gang at han var en nasjonalhelt, men når Tyskland tapte, var han den første som fikk skylda.

Japanere feirer gjerne suksessen til tennisspilleren Naomi Osaka (som har japansk mor og far fra Haiti, og gikk på skole i USA) som en nasjonal seier, men det betyr ikke at mange ser på henne som ekte japaner. En av sponsorene hennes, nudelprodusenten Nissin Foods, måtte be om unnskyldning for en reklamekampanje der den mørkhudete spilleren var omgjort til en tegnet figur med den lyseste hud. Leitch har hatt japansk pass siden 2013 og snakker flytende japansk. Om japanere flest regner han som «en av oss» når han ikke er på rugbybanen er likevel et åpent spørsmål.

Rikidozan, nå som statue i Tokyo. FOTO: Takayuki Miki/Flickr

Likevel er noe i ferd med å forandre seg, selv i inngrodde Japan. På 1950-tallet ble en japansk bryter kalt Rikidozan en nasjonalhelt fordi han med jevne mellomrom slo mye større og vanligvis svært blonde motstandere. Det var ikke rent lite innlevelse som ble lagt inn i disse bragdene. Som oftest begynte det med at den bleke giganten bøllet med den lille asiatiske mannen og sluttet med en rensende seier der den spede japaneren la utlendingen i bakken. Etter å ha blitt ydmyket av tapet i Andre verdenskrig og USAs okkupasjon, så var det en slags overført hevn, spesielt for japanske menn, når de så på Rikidozan på tv-skjermene i utstillingsvinduer i butikker rundt om i landet.

At denne japanske helten egentlig het Kim Sin-rak og var født i Nord-Korea måtte holdes strengt hemmelig. Noen få mennesker vil huske hvordan han bygget et lite tempel i leiligheten sin med et bilde av moren, omgitt av ulike koreanske gjenstander. Men det er bare hans aller nærmeste venner som visste om dette. I offentligheten var han aldri noe annet enn japansk.

Leitchs familiebakgrunn er åpenbart ingen hemmelighet. Utseendet hans ville alene ha gjort det umulig å skjule at han har utenlandsk opprinnelse. Men det er akkurat det som er poenget. Rikidozan måtte redde den (mannlige) japanske æren ved å late som han var noe han ikke var. Det er ikke noe japansk i Leitchs stamtavle. En god del japanere kan fortsatt tenkes å se på ham som en fremmed. Men likevel ble han kaptein for landslaget. Kall det gjerne opportunisme. Men er det også et tegn på framskritt.

 

Copyright: Project Syndicate, 2019.