– Støre svikter totalt

Klimaaktivist Gina Gylvers mørke øyne slår nesten gnister. Jeg møter henne til samtale om store spørsmål der hun som representant for en hel generasjon vet at det hun sier legges merke til. Akkurat nå er hun høyt på barrikadene som redaktør for en samling tekster forfattet av unge klima- og miljøforkjempere.

Idealsamfunnet er et land som forholder seg til de grensene naturen selv setter.

Men mener virkelig Gylver at vårt gode norske tillitssamfunn, med svært hardtarbeidende politikere, ikke vil vårt beste, lurer jeg på.

– Vår største styrke blir til en av våre største svakheter i møte med klimakrisen. Vi bare fortsetter å stole på at de store selskapene og politikerne ordner opp og får ned utslippene. Men det er jo ikke sant. De er ikke på riktig kurs. Det går ikke fort nok. Det er ikke reell vilje og handlekraft. De snur ikke skuta. Og ja, det er viktig å verne om det som bygger velferdsstaten. Det er vi alle enige om. Men vi kan ikke lene oss tilbake og stole blindt på at noen andre ordner opp.

Gylver tar en pustepause, før hun igjen fyrer løs:

– Selvsagt er de fleste politikerne våre flotte folk. Jeg tror Jonas Gahr Støre mener og vil godt. Men han og hans mannskap lykkes ikke i klimakrisens tid. Det er helt sinnsykt at Støre sa at «jeg skal kunne se mine barnebarn i øynene» og at «rammen rundt all politikk skal være klima og natur». Samtidig lanserer han sitt politiske prosjekt kalt «Trygghet for framtida», uten å nevne klima med ett eneste ord. Klimakrisen fører allerede til enorme lidelser, til ekstremvær, havstigning, flyktningkriser, geopolitisk uro, skogbranner, og matmangel. Alt blir mye verre hvis vi ikke handler. Du kan ikke snakke om «trygghet for framtida» i 2026 uten å snakke om klima.

Thunberg-generasjonen er jo død, er den ikke?

Ok, det er lett å være kritisk, men hva er det egentlig du kjemper for, hva er ditt idealsamfunn, spør jeg.

– Idealsamfunnet er et land som forholder seg til de grensene naturen selv setter. Vi må forbruke mindre. Det betyr på mange måter at livet «går saktere», men det er mer rettferdig og likestilt, og det er et empatisk samfunn.

Et sosialistisk samfunn, spør jeg.

– Tja, hva er sosialistisk? Ja, det er rettferdig, og det er grønt og i tråd med natur- og klimakrisens behov.

Gylver er opptatt av at vi trenger å drømme mer i klima- og miljøkampen. Det blir fort mest brannslukning, sier hun, og det orker vi ikke i tiår etter tiår.

– Min generasjon klimaaktivister har vokst opp med at vi skal redde restene, slukke brannene som generasjonene før oss har forårsaket. Men vi må snakke dypere, tørre å se for oss noe helt annerledes. Et samfunn der markedskreftene ikke styrer, et samfunn som holder ut. Jeg er lei av ordet bærekraft, det er så utbrukt. Men vi må klare å få frem et samfunn som kan bære seg selv.

Det er vanskelig å drømme stort med så mange akutte kriser som vi nå lever midt i.

Finnes det noen eksempler på noen land som nærmer seg dette, spør jeg.

– Ja, vi har land som er gode på deler av dette. I Norge har vi kommet langt på likestillingsområdet. Og vi liker å tro at vi er gode på menneskerettigheter. Men det blir en for liten målestokk. I dag finner vi ingen større samfunn som lever på måter som kan vare. De store samfunnene og landene baserer seg på destruktive system. Vi kan hente mye inspirasjon fra samfunn som faktisk lever i tråd med naturens tåleevne i dag, som urfolkssamfunn verden over. Men verden av i dag består av mange milliarder mennesker, og det vil ikke finnes ett perfekt system som passer overalt. Så det er en spennende og skremmende øvelse å se for seg en annen verden, når vi aldri før har levd i en så sammenvevd virkelighet.

Det er vanskelig å drømme stort med så mange akutte kriser som vi nå lever midt i. «Det brenner på dass», som Gylver sier, og når skal hun og hennes likesinnede få tid til slikt, undrer jeg. Thunberg-generasjonen er jo død, er den ikke?

Det sa i alle fall daværende unge Høyre-leder Ola Svenneby, i et intervju med NRK, sent i 2023. Og han seiler opp som en mulig statsministerkandidat for Høyre. Hva tenker Gylver om det?

– Det var et flåsete utspill i en valgtale. Men det er en eksisterende fortelling som blir gjentatt fra mange hold, både fra næringsliv, politikere og media. Boka vi nå utgir er derfor en motfortelling. Vi er sosiale dyr. Vi trenger å føle fellesskap. Det er skadelig om vi fortsetter å gjenta at generasjon Thunberg er død. De aller fleste unge, og befolkningen ellers, er dypt bekymret. Men de klarer ikke å omsette dette til handling. Da mister de håpet og da forsvinner engasjementet. Så denne boka forteller at engasjementet lever, i høyeste grad.

Det handler mer om å gå i seg selv: hvordan vil jeg engasjere meg.

Gylver hevder at det blir feil å måle engasjement i antall protesterende skoleplakater. Ungdom og unge voksne jobber på tusen forskjellige måter, ulovlige og lovlige. Og de studerer.

– Vi har blitt eldre. Mange ingeniørstudenter, for eksempel, ønsker nå å vie yrkeslivet sitt til klimakampen, men vi kaller det ikke klimakamp.

Boka Vår tid er nå! viser oss at klimabevegelsen er bred. Gylver peker på at tekstene skal vise at det er rom for alle. Her er det unge bønder og helsearbeidere, og «profesjonelle» aktivister som samler opp bøter. Personlig gjorde det dypt inntrykk på meg å lese bidraget fra Vebjørn Bjelland Eriksen, klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen sitt søskenbarn.

I 2025 sultestreiker han i 41 dager for klimaet. Han stiller sin fetter til ansvar, og legger et voldsomt personlig press på ham. Jeg synes ikke noe om metoden, men da jeg leste teksten fant jeg mer tro og tvil enn det jeg hadde fått med meg gjennom å lese om saken i pressen. Hva tenker Gylver om fremgangsmåten?

– Jeg forstår godt hvorfor Vebjørn valgte å faste for klima. Men boka er ikke en oppfordring til å sultestreike eller å faste. Det handler mer om å gå i seg selv: hvordan vil jeg engasjere meg.

Klimakampen kan ikke vinnes i rettsalen.

– Jeg tror Vebjørns tanker og følelser er noe mange kan kjenne seg igjen i. Og det er viktig, ettersom en del klimaaktivisme blir så tabloid i media. Kommentarfeltet fylles av dritt. Å løfte frem at unge mennesker er kjempebekymret blir viktig i seg selv. De prøver å gjøre sitt beste for å bidra. Og selv om det er slitsomt og irriterende for noen at en gate blir sperret av for en liten periode av aktivister, så vis tålmodighet. Boka kan bidra til å spre disse aktivistenes tanker. Vi må bygge en forståelse for at utgangspunktet deres er desperasjon. De roper for døve ører. Da vokser behovet for å gå lenger.

Mange i miljøbevegelsen har tatt skrittet over i politikken. Kunne Gylver tenke seg en politikerkarriere?

– Politiker, jeg? Håper å slippe det. Politikere trenger en sterk bevegelse på utsida. Den vil jeg fortsatt være del av. Med mitt håp og mine krav. Jeg synes aktivisme er morsommere. Og enn så lenge skal jeg bli jurist og advokat. Jeg vil kjempe for naturens og fremtidige generasjoners rettsvern. Det er spennende. Og studietiden for min del måtte handle om noe mer enn bare å studere. Jeg vil skape og bruke engasjement. Studentmassen er en fantastisk gruppe. Det er en enorm kunnskap og engasjement hos den nye grønne studentbevegelsen. De bryr seg om klima, miljø og menneskerettigheter.

Og Gylver legger ut om hvordan klimaretten utvikles. De klimasøksmålene som føres i dag vil ha effekt internasjonalt, fordi det ennå er lite rett på feltet, sier hun.

– Dette er sinnsykt spennende! Klimakampen kan ikke vinnes i rettsalen, men må bygge opp rundt det. Tenk på alt som nå svirrer rundt av spørsmål omkring erstatning og ansvar. Kan rike land holdes rettslig ansvarlig? Kan Norge stilles til ansvar for at øystater blir liggende under vann?

Å være klimaaktivist i 2026 er ikke radikalt lenger. Det radikale er å ikke bidra.

For noen lesere kan kanskje dette virke søkt. Men flere, blant andre svenske Lisa Röstlund, har de siste par årene skrevet om slike problemstillinger. Nevnte Röstlund konkluderer med at bare som en følge av produksjonen fra de tre nye vedtatte oljefeltene Breidablikk, Tyrving og Yggdrasil, vil 100.000 personer dø i hetebølger.

– Ja, konsekvensene av Breidablikk og de andre feltene kommer inn her. Du kan telle hver krone innen olje, og vise til hva vi får igjen i form av oppgradering av intensivavdelinger, nye veier og dieselsubsidier. Men kostnadene ved alt dette er mer abstrakt. Takket være ny forskning har vi fått metoder for å regne på det: Så og så mye is vil gå tapt, så mange liv vil vi miste. Vi er gode til å snakke om fordelene, men såpass tro på nordmenn må jeg ha til at debatten endres når vi ser hva vi faktisk risikerer og ofrer ved å fortsette på denne veien.

Men hvordan forklarer hun da at nordmenn vender klimaet ryggen, og at Sylvi Listhaug og Frp nå ligger på cirka 30 prosent oppslutning. Mister hun ikke da troa?

– Det er ikke valg i morgen, og vi vet hvor fort poltikken snur. Folkebevegelser oppstår nærmest over natta, og det er mye som ulmer og kan ta av. Vi må ikke henge oss opp i disse prognosene, men det er viktig at vi leser noe ut av det. Og det dreier seg om at vi ikke er gode nok til å fortelle hva det handler om. Og hva er det? Jo, trygghet. Det handler om solidaritet, men også om Norge, de vi er glade i, og min egen fremtid. En verden i ubalanse skaper utrygghet. Så mye som 1,5 milliarder mennesker kan være tvunget på flukt i 2050. Matmangel, sykdomsspredning og ekstremvær vil endre hele verden, og vi kan ikke betale oss ut av alt. Det krever handling.

– Derfor valgte vi da også å starte boka vår med legen Sara Soraya Eriksen, leder i Legenes klimaaksjon, som snakker om økende astmaproblemer og forurensning som dreper. Klimakrisa er en helsekrise. Vi trenger flere slike stemmer. Hvor blir det av brannmennenes klimaaksjon, vann- og avløpsetatens klimaaksjon, forsikringsbransjens klimaaksjon og politiets klimaaksjon?

Gylver er opptatt av fellesskap. Hun sier det vil dempe ensomheten mange føler rundt klimautfordringene. Hun vil at vi skal oppsøke og skape slike. Vi må ta opp klimakrisa under middagen hjemme, som hun sier.

– Det finnes ingen perfekt aktivist. Vi kan være det gjennom jobben eller ute på gata, aller helst begge deler. Å være klimaaktivist i 2026 er ikke radikalt lenger. Det radikale er å ikke bidra.

Alle må ha sin egen klimaaksjon gående for at samfunnet som helhet skal forstå at vår tid er nå.

Hva bringer sommeren, foruten aktivisme, spør jeg avslutningsvis.

– Jeg har blitt 25 år, jeg skal gifte meg, og vi tar toget til Frankrike med venner. Og så skal vi på seilferie. Det er viktig å kunne puste ut.

Den utkårne, like aktivistisk?

– Han er filmfotograf. Han er bevisst og tar noen grep der det passer, men må også pushes litt, sier Gylver, med et glimt i øyet.

I det jeg ferdigstiller intervjuet dagen etter, leser jeg i en nyhetsmelding at Regjeringen nå åpner for olje- og gassleting i 70 nye blokker i Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Etter den intense samtalen med Gina Gylver er det slik at jeg må lese meldingen en gang til. Jeg vet jo at virkeligheten er slik. Men i en stakket stund trodde jeg på en annen verden. På Ginas verden. Men den har ikke kommet til oss enda. Det gjenstår tydeligvis fortsatt mye arbeid, både fra aktivister, kunstnere, akademikere, politikere, bedriftseiere og arbeidere.

Kanskje Gina har rett: Alle må ha sin egen klimaaksjon gående for at samfunnet som helhet skal forstå at vår tid er nå.

Gylver er redaktør av den ferske boka Vår tid er nå! 12 fortellinger om klimakamp, håp og endring (Res Publica 2026). Forlaget og Agenda Magasin er del av samme selskap.