Håpet er det vi velger, det vi skaper. Derfor vil jeg ta deg med til noen av øyeblikkene som har gitt meg håp i mitt engasjement for klimasaken. Kanskje det kan bidra til mer håp, handling og endring.
Paris, 11. desember 2015
Jeg satt på gulvet i et slags varehus, og kjente spenningen som en klump i magen. Rundt meg satt tusenvis av andre mennesker fra hele verden. Det var menn i dress, ungdommer med palestinaskjerf, urfolksaktivister fra Amazonas med fjærkroner og spyd, journalister og pensjonister.
Lenger bak i det gigantiske varehuset hadde en kunstnergruppe nettopp laget et 12 meter høyt mennesketårn, i et annet hjørne skulle det straks settes i gang en break dance-turnering, og på veggen hang et svært banner hvor det stod «activist zone». Mamma gled rett inn med dreadlocksene sine, og hele stedet var en sterk kontrast til konferanselokalene på den andre siden av byen der klimatoppmøtet foregikk.
Nå fulgte jeg spent med på scenen der en liten mann leste opp instrukser før morgendagens aksjon.
Jeg kan fortsatt kjenne den følelsen som fylte meg mens vi danset til slagrop og trommer – følelsen av å være del av noe enormt.
Vi var i Paris, jeg var 14 år og hadde overtalt mamma til å bli med og ta toget ned til Frankrike for å være til stede under det historiske klimatoppmøtet. Verdens land skulle endelig bli enige om en bindende avtale for å kutte utslipp. Jeg følte allerede at jeg hadde ventet uendelig lenge på en klimarevolusjon, et vendepunkt, etter to år hvor hver eneste ledige time gikk til aktivisme i Natur og Ungdom. Og selv om det var mye frustrasjon i Paris, fantes det også et håp.
Mannen på scenen ga oss nummeret til hvem vi skulle ringe dersom vi ble arrestert. Han advarte mot politiets tåregass og forklarte at de kom til å være tungt bevæpnet grunnet unntakstilstanden i landet etter terrorangrepene 13. november. Derfor forelå det også et forbud mot å samles utendørs i mengder på mer enn to personer – et forbud vi ikke hadde noen intensjoner om å overholde. Likevel var det viktig at vi bare gikk i par frem til vi alle møttes på samme sted. Mamma var bekymra, jeg var spent.
Dagen etter, da vi ankom det avtalte møtestedet, klarte jeg ikke å slutte å smile. De siste to årene i Natur og Ungdom hadde jeg for det meste arrangert aksjoner og medlemsmøter med under ti oppmøtte. På skolen var jeg bare «miljøjenta», og det trodde folk var å plukke søppel og kjefte på de som ikke kildesorterte. Det kjentes ofte ensomt, og selv om Natur og Ungdom var et fantastisk fellesskap, var det få seire og uendelig mye motgang.
Men her i Paris var vi tusenvis. Jeg fikk se den globale bevegelsen jeg var en del av, og kjenne kraften som lå i den. Demonstrasjonen beveget seg gjennom Paris’ gater som en buktende, dansende, brølende slange, forbi politistyrker kledt som shadow troopers fra Star Wars. Og siden temaet var «red line action», altså at vi skulle tegne en rød linje som verdens ledere ikke kunne krysse, var alle kledd i rødt.
Ødeleggelsene er åpenbare, og årsakssammenhengen er umulig å benekte.
Da klimatoppmøtet var over, hadde vi presset frem en historisk avtale, og selv om Parisavtalen på langt nær var god nok, var det veldig mye bedre enn det vi hadde hatt tidligere. Nå ble alle land forpliktet til å bidra, og verdens land ble enige om å begrense oppvarmingen til under 2, helst 1,5 grader. Alle land måtte lage en plan for utslippskutt, og rapportere om fremdriften hvert femte år.
Jeg kan fortsatt kjenne den følelsen som fylte meg mens vi danset til slagrop og trommer – følelsen av å være del av noe enormt. En bevegelse på tvers av alle verdens landegrenser som står opp for alt som er bra: trygghet, solidaritet, rettferdighet og selve livsgrunnlaget vårt. Jeg husker at jeg tenkte at dette må vel være meningen med livet.
Håp, handling, endring
I tolv år har hele livet mitt handlet om klima- og miljøkamp. Det er å jobbe i evig motbakke, fordi seierne er så få og tapene så store, og tiden er i ferd med å renne ut.
Samtidig er krisene snikende, og med vår stadig krympende konsentrasjonsevne, er det lett at klima- og naturkrisen havner i skyggen av andre ting. Problemet er likevel at klimaendringene forverrer alle andre kriser vi står overfor, enten det handler om krig, helse, økonomi, velferd, flyktningstrømmer eller matproduksjon. Vi kan ikke sette klimakrisen på pause mens vi håndterer resten.
At menneskeheten har visst hva som foregår i mange tiår, men likevel ikke har klart å reagere, skaper motløshet. Kombinerer vi det med at endringene som kreves, er dyptgripende og altomfattende, at det forutsetter global innsats, og at det vil kreve livsstilsendringer fra mennesker som ikke er særlig villige til å kutte luksusforbruk, ser det litt mørkt ut.
Det farligste er likevel å gi opp håpet. Og med håp mener jeg det aktive håpet, det vi velger og skaper. Å gi opp håpet er ikke bare noe som skjer med deg, det er noe du gjør. Og det er noe vi rett og slett ikke kan tillate oss, når vi lever i menneskehetens mest definerende øyeblikk, i et av de rikeste og frieste landene i verden.
For selv om forskningen ser dyster ut til tider, er det noen store lyspunkt i rapportene som publiseres. Det er nemlig fortsatt mulig å nå klimamålene og begrense oppvarmingen for å unngå de mest katastrofale konsekvensene. Teknologien finnes, løsningene er der, men det mangler politisk og til tider folkelig vilje.
Derfor vil jeg ta deg med til noen av øyeblikkene som har gitt meg håp, og forhåpentligvis fortelle litt om hva vi kan gjøre for å skape mer håp, handling og endring.
I flere timer hadde vi brølt og sunget, mens politiet klippet lenker og bar oss bort en etter en.
Disse øyeblikkene handler om saker som først og fremst er knyttet til naturkrisen. Arter, økosystemer og landområder forsvinner og endres raskere enn noensinne, drevet frem av menneskelige inngrep. Det kan være lettere å engasjere folk i natursaker, fordi det føles nært og konkret.
Ødeleggelsene er åpenbare, og årsakssammenhengen er umulig å benekte. På den ene siden har det vært viktig å poengtere at vi står overfor både en klimakrise og en naturkrise. Klimakrisen handler om utslipp av klimagasser, som øker gjennomsnittstemperaturen på kloden og setter verden i ubalanse. Noen løsninger som kutter utslipp i første omgang, slik som massiv og ukritisk utbygging av fornybar energi, forverrer naturkrisen.
Samtidig har vi ikke noe annet valg enn å løse begge krisene på én gang, fordi begge henger tett sammen. En levelig klode avhenger både av intakt natur og et stabilt klima. Naturtap forverrer også klimakrisen, og motsatt. Dessuten er mange av de samme driverne bak krisene like: overforbruk, utnytting av ressurser, kortsiktig tenkning og en idé om evig materiell vekst – for å nevne noen.
Klimakrisen er et viktig aspekt ved alle natursaker. Men fremover blir det viktig at vi klarer å skape større mobilisering for utslippskutt, på samme måte som vi har klart å mobilisere for naturvern. Og det er øyeblikk som dem jeg vil dele her, fra ulike saker og steder, og som gir meg tro på at vi kan klare det.
Vevring, Førdefjorden, 12. mai 2022
Det hadde endelig sluttet å regne. Sola tittet frem over fjellene og gjorde fjorden ekstra vakker. Jeg var gjennomblaut, tissetrengt og hes der jeg satt i rød kjeledress under en anleggsmaskin.
I flere timer hadde vi brølt og sunget, mens politiet klippet lenker og bar oss bort en etter en.
«Gruveslam er Norges skam, la fjorden leve!»
Hele vinteren og våren hadde vi fylt biler og kjørt den lange veien fra Oslo til Vevring, på smale veier, ofte i snøstorm. Frem og tilbake, for å være klare dersom gruveselskapet bestemte seg for å starte anleggsarbeidet. Jeg tok lappen i januar og fikk virkelig testet ferdighetene fra start. Vi planla og øvde, samtidig som vi jobbet politisk for å slippe å aksjonere. Plutselig en dag, i april, startet de gravemaskinene.
Jeg hadde en skikkelig klump i magen fordi dette var siste aksjon på lenge.
Man forelsker seg fort i Førdefjorden. De skarpe fjellene som omringer den, ørnen og fiskevakene, spekkhoggerne som iblant kommer på besøk. Og ikke minst bygda, Vevring, full av varme og seige folk. Motstanden mot gruveselskapet Nordic Mining, som hadde fått tillatelse til å dumpe 170 millioner tonn gruveslam i Førdefjorden, var kraftig og bitter.
Mitt første møte med fjorden var i 2015, da jeg deltok på Natur og Ungdoms sommerleir. For en jente fra Oslo sentrum gjorde den mektige naturen kraftig inntrykk, og kampen for å bevare Førdefjorden ble en av mine hjertesaker.
Første gang det ble tatt i bruk sivil ulydighet mot gruveprosjektet, var jeg 14 år og 10 måneder og klar som et egg. Likevel ble jeg sittende igjen i Oslo mens vennene mine reiste vestover, siden Natur og Ungdom har en nedre aldersgrense på 15 år for å delta i sivil ulydighet.
Nå, i 2022, hadde det gått seks år siden den gang, og prosjektet var enda ikke stanset. Derfor hadde vi i Natur og Ungdom aksjonert i nesten tre uker ved å lenke oss fast inne på anleggsområdet for å hindre planene. Vi mente, og mener ennå, at staten har gitt en ulovlig tillatelse, og at fjordene våre ikke kan brukes som søppelplasser.
Under gravemaskinen hadde jeg akkurat rukket å helle i meg en kopp fiskesuppe før politiet kom gående mot oss med den gigantiske avbitertangen. Jeg stålsatte meg for selve bortbæringen, som kan være en påkjenning både fysisk og emosjonelt. Fire betjenter tok tak i hver sin kroppsdel og lempet meg inn i den ventende bilen. Sammen med en gjeng venner og medaktivister så jeg fjorden forsvinne bak gittervinduet mens vi kjørte av gårde til Førde politistasjon.
Det tok en liten stund å bli registrert, men på ettermiddagen var vi ute. Ingen av oss aksepterte boten på 12 000 kroner, og da var det bare å vente på rettssak. Vi ble plukket opp utenfor politistasjonen av noen fra Vevring, og vi kjørte tilbake til bygda. Jeg hadde en skikkelig klump i magen fordi dette var siste aksjon på lenge.
Den sommeren var det få som trodde at det kom til å gå.
Men vi hadde blitt enige om å avslutte for denne gang, for man kan jo ikke holde det gående for alltid. Nesten én million kroner var delt ut i bøter, og vi var slitne. Selv om vi hadde levert et søksmålsvarsel til staten og var klare til å fortsette kampen i rettssalen, føltes det litt som å svikte fjorden og framtida.
Bilen kjørte opp til en stor, rød låve på en bakketopp, og da vi gikk inn dørene, ble vi møtt av applaus, hoing og en svær folkemengde. De andre aksjonistene hadde allerede kommet frem, og det var dekket på til et skikkelig festmåltid. Lokalbefolkninga stilte med viltgryte og bacalao, det var musikk og diktopplesning, taler og klemmer. Saken var ikke vunnet ennå, men vi hadde jo heller ikke gitt opp.
Det var fantastisk å komme inn i låven den kvelden og kjenne styrken i fellesskapet, også etter en sånn dag. Troen på at vi er på riktig side av historien, selv når vi blir bøtelagt etter å ha satt hele livet på vent for en fjern fjord på andre siden av landet – den er så avgjørende. Det tar tid å vinne klima- og miljøsaker. Og hvis man skal holde ut, trenger man fellesskap, musikk og en god bacalao.
Oslo, 2. desember 2024
Jeg satt på knærne på en kontorstol og snurret rundt og rundt, vippet frem og tilbake, beit meg i leppa. Iblant måtte jeg reise meg og gå en runde rundt i det åpne kontorlandskapet for å riste av meg nervene. Det var mandag kveld, og sammen med et par andre ventet jeg på en telefon.
I et halvt år hadde jeg telt ned til denne dagen, med klump i magen.
Norge hadde, som et av de første landene i verden, åpnet et område på størrelse med Storbritannia for leting etter og utvinning av havbunnsmineraler, altså gruvedrift på havbunnen. Industrien skulle foregå på havdyp ned mot 4000 meter, i sårbare områder mellom Jan Mayen og Svalbard.
Kunnskapshullene om konsekvensene var enorme, et samlet forskningsmiljø hadde levert tydelig kritikk fra start. Havforskningsinstituttet hadde anslått at vi manglet kunnskap om 99 prosent av naturen i området, og vi ante ikke hvilke konsekvenser verken leting eller utvinning ville kunne få for den viktige, unike og sårbare dyphavsnaturen.
Beslutningen hadde dessuten gått under radaren for de fleste. De færreste hadde hørt om gruvedrift på havbunnen i det hele tatt, og nesten ingen var klar over at regjeringen skulle dele ut de første utvinningstillatelsene allerede våren 2025. Jeg begynte å jobbe i WWF Verdens naturfond sommeren 2024, og vi hadde et halvt år på å stanse galskapen: Budsjettforhandlingene mellom SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet var vår siste sjanse før tillatelsene ble delt ut.
Målet var det samme som da vi møtte den langhårede fiskeren: å vise hva som stod på spill.
Den sommeren var det få som trodde at det kom til å gå. Miljøbevegelsen hadde ikke klart å prioritere saker, SV var mye mindre enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet, og når ingen av velgerne hadde noen særlig kunnskap om denne saken, var det vel liten sjanse for at SV kom til å prioritere den i forhandlingene eller vinne frem. Jeg hadde også mine tvil, men vi var uansett mange som bestemte oss for å gi alt.
Noe av det første jeg gjorde, var å dra på en slags backpacking i Nord-Norge for å møte lokalpolitikere, fiskere og andre viktige samarbeidspartnere. Jeg husker at vi satt utenfor en sliten kafé i havgapet nord for Lofoten. Sammen med oss satt en langhåret fisker i 60-årene med rullings, solbriller og skinnjakke. Han hadde vært en viktig drivkraft i kampen for et oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja, og nå prøvde vi å få ham med på laget mot gruvedrift på havbunnen.
Vi prata sammen en stund, drakk masse svart kaffe og prøvde å ikke virke for Oslo-ete. I utgangspunktet var han ikke spesielt motivert, fiskerne hadde nok av andre kamper å kjempe. Men da vi viste ham et kart over hvor gruvedriften skulle starte, tok han av seg solbrillene og myste ned. Han utbrøt noe skikkelig nordnorsk, jeg husker det som «men i helvete, det der e jo dritviktig førr fesken!», og vi nikket ivrig. Nettopp!
Over hele landet jobbet miljøvernere desperat for å rekke å bygge en sterk nok motstand den høsten, mens klokka tikket. Det ble skrevet hundrevis av postkort som ble sendt til politikerne. Det ble aksjonert utenfor gruvekonferanser, rådhus og landsstyremøter, arrangert møter med lokalpolitikere, drevet pressearbeid og skrevet kronikker.
Vi fikk hentet inn støtte fra internasjonale aktivister og kjendiser, det var konserter, kampanjer på sosiale medier, og gigantiske bannere ble hengt opp på bygninger og i havner. Vi stiftet Alliansen for dyphavet, der fagforeninger, fiskeriorganisasjoner, næringsliv og miljøbevegelsen stod sammen.
Målet var det samme som da vi møtte den langhårede fiskeren: å vise hva som stod på spill.
I 500 dager hadde det vært taust fra regjeringen, og vi følte at noe måtte gjøres.
Nå var det mandag 2. desember, og tiden vår var ute. Budsjettforhandlingene nærmet seg slutten, og vi hadde fått vite at det sannsynligvis ble avgjort denne kvelden. Derfor spant vi rundt på kontorstolene, ute av stand til å sitte stille, da telefonen plutselig ringte.
Beskjeden var kort og klar: SV hadde klart det. Presset hadde vært stort nok til å få inn en formulering i budsjettet om at det ikke skulle deles ut utvinningstillatelser. Det var avgjørende at mobiliseringen var bred, at den kom fra hele landet og ikke bare Oslo-gryta, og at vi klarte å samle kreftene rundt ett hovedkrav.
Vi hadde vunnet denne runden.
Oslo, 2. mars 2023
Det var mørkt da vi banet oss vei forbi journalister og fotografer opp kirketrappa. Det var en uke siden sist vi hadde sovet mer enn et par timer i strekk, og vi var utslitte. Heldigvis nærmet det seg kanskje slutten, hvis dette møtet i Trefoldighetskirken i Oslo sentrum gikk bra.
Hvorfor statsministeren ville møte oss akkurat der, vet jeg ikke, men gjennom de siste dagene med store demonstrasjoner hadde denne kirken blitt et slags tilfluktssted for slitne aktivister. Aktivister strømmet til for å lade mobiltelefoner, gå på do, få litt varme, holde rundt hverandre, og få et øyeblikks ro før man gikk ut til kaoset rundt regjeringskvartalet igjen.
Sju dager tidligere var vi en gjeng miljøvernere og samiske aktivister som gikk inn i Olje- og energidepartementet (OED) for å protestere mot menneskerettighetsbruddet på Fosen i Trøndelag. Det hadde gått 500 dager siden Høyesterett konkluderte med at vindturbinene på Fosen, som var Europas største landbaserte vindkraftprosjekt, medførte et brudd på samenes menneskerettigheter.
I 500 dager hadde det vært taust fra regjeringen, og vi følte at noe måtte gjøres. Da vi gikk inn i den hvite og kjølige lobbyen på OED, regnet vi med å bli fjernet etter noen timer, siden det alltid hadde skjedd ved lignende aksjoner. Men denne gangen ble det annerledes.
Vi fikk understreket at klimakamp og urfolkskamp er to sider av samme sak.
I fire døgn bodde vi inne på departementet. Vi sov på gulvet eller i noen stoler, ringte journalister og jobbet hardt for å få inn mat. Samtidig vokste frustrasjonen, sinnet og engasjementet på utsiden. Da politiet plutselig hentet oss natt til mandag, uten forvarsel og mens alle journalister og medaktivister sov, ble noe utløst. Folk gikk fra å følge med fra avstand, til å føle at de måtte gjøre noe. Etter noen timer på politistasjonen kom vi tilbake til departementet klokken sju om morgenen. Da var gata utenfor departementet allerede full av bannere, samiske flagg, bålpanner og masse, masse mennesker.
De neste dagene var absurde; hele Oslo sentrum ble en gigantisk protestleir. Hver dag blokkerte vi nye departementer og utvidet aksjonen, og folk strømmet til. Unge og gamle, erfarne og ferske aktivister ble båret bort av politiet mens joik og slagord runget fra alle kanter. Journalister ringte fra hele verden, og både statsministeren og olje- og energiministeren avlyste utenlandsreiser for å forsøke å få kontroll på situasjonen. Men alt de gjorde, eller lot være å gjøre, bidro til å helle bensin på bålet.
Da vi møtte Jonas Gahr Støre i det store, mørke kirkerommet, hadde jeg en ukjent og rar følelse i magen. Statsministeren, som det ellers var umulig å få tak i når det kom til klima-, miljø- og urfolkssaker, ville høre hvilke krav vi hadde for at aksjonen kunne avsluttes. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det jeg kjente på, en følelse av makt, det høres også ganske usympatisk ut, men i alle fall kjente jeg på følelsen av at vi hadde en reell mulighet til å påvirke og endre historien. Følelsen av at det er mulig.
Jeg tror alle trenger å høre til i en bevegelse, og bidra til noe som er større enn oss selv.
Fosensaken kjennes ikke som en seier, for turbinene står der ennå, og fornorskningsprosessen pågår fortsatt gjennom nye inngrep og rettighetsbrudd i Sápmi. Men den endret likevel noe veldig viktig. Samiske rettigheter blir i større grad vurdert og diskutert, reindrifta på Fosen fikk bedre avtaler enn de ville fått uten aksjonene, og reindriftssamene her fikk en offentlig unnskyldning for og innrømmelse av menneskerettighetsbruddet.
Vi fikk understreket at klimakamp og urfolkskamp er to sider av samme sak, og at den grønne omstillingen ikke kan bygges på rettighetsbrudd. Et skritt i riktig retning var det, selv om det også kostet for alle involverte. Dessuten viste vi at det lar seg gjøre: Det er mulig å skape folkebevegelser nærmest over natta, det er mulig å sette dagsorden, samle tusenvis av folk, stille politikerne til ansvar og få presset frem politiske løsninger. Og det kan skje raskt.
***
For at det skal bli et bål, må det tennes en gnist. Vi aner ikke når det skjer, og vi trenger ofte litt flaks for at det skal bli skikkelig fyr. Iblant kan det føles som om den neste folkemobiliseringen for klima er uendelig langt unna, men slike endringer skjer ikke lineært.
Fra en dag til den neste kan det plutselig snu. For at det skal gå, trenger vi en grunnmur av mennesker som ikke gir seg, som fortsetter å kjempe og holder motet oppe. Og så trenger vi gnisten, som kan være alt fra rene tilfeldigheter til en genial idé. Fosenaksjonene var aldri planlagt å bli så store, men det fantes en kraft, et sinne og en desperasjon i samfunnet som jeg tror også finnes i resten av klimakampen. Vi må bare få det til å ta fyr.
Selv om jeg selvsagt skulle ønske at vi slapp å ta disse kampene, er jeg uendelig takknemlig for fellesskapet og meningen jeg har funnet her. Når jeg har gått på en smell, stått i personlige kriser eller blitt litt overveldet av prestasjonsangst og uoppnåelige idealer, er det befriende å kunne løfte blikket og være del av noe større.
Jeg tror alle trenger å høre til i en bevegelse, og bidra til noe som er større enn oss selv. Ikke bare fordi det er viktig for verden, men fordi det er viktig for oss.
Så hva er det du venter på?
Kommentarer