Noen ganger er det nødvendig å brøle

Dette er et tilrettelagt utdrag fra Dag O. Hessens bok “Verden på vippepunktet. Hvor ille kan det bli?”, som nylig kom ut på Res Publica forlag.

Fredag 30. august 2019 var vi tusener foran Stortinget, samlet til klimabrølet. Et brøl er kanskje ingen sofistikert måte å argumentere på, men mange av oss har argumentert nøkternt og kunnskapsbasert i flere år nå uten at budskapet har nådd fram. Av og til er det derfor fristende å la den neddempede sakligheten fare. Å brøle gir et effektivt utløp for følelser. Det er et blandet uttrykk for frustrasjon og angst.

Mange kjenner i dag en angst for det som venter. Amazonas og Australia brenner, Grønlandsisen smelter, ekstremvær og hetebølger herjer. Havene er fulle av plast, mens insekter, fugler og amfibier – ja, de fleste dyr – er på sterk retrett.

Voksne føler følgelig angst for sine barns framtid, mens barn føler at de ikke har noen framtid.

Alt dette kan fortone seg som endetidstegn. Voksne føler følgelig angst for sine barns framtid, mens barn føler at de ikke har noen framtid. Unge tviler på om de selv skal få barn.

Det finnes selvsagt dem som mener at vi først og fremst står overfor et massehysteri, at vi utsettes for skremselspropaganda og dommedagsvisjoner, og at klimaaktivistene legger velferdssamfunnet i potten for en høyst usikker miljøgevinst. For er ikke verden i stadig framgang? Har ikke miljøpessimister fra Thomas Robert Malthus og framover blitt tilbakevist, gang på gang?

 

Et svar til vekstoptimistene

Som Hans Rosling påpeker i boka Factfulness fra 2018, har verden klart blitt et bedre sted for de fleste av oss. Vi lever rikere og lengre liv i dag enn noensinne tidligere. Vi har bedre helse, større frihet og langt mindre besværlige liv enn våre foreldre, for ikke å snakke om våre besteforeldre.

Vi i vår del av verden synes også å nyte en polstret og tilnærmet risikofri tilværelse. Vi har funnet en suksessoppskrift: økonomisk vekst. Skulle man likevel være bekymret for miljøet, er økonomisk vekst også løsningen på problemet. Hvordan skal vi ellers få råd til det grønne skiftet?

Jeg vil gi et svar til dem som på autopilot svarer «mer vekst», på alle de vanskelige spørsmålene vi i dag står overfor. Argumentet baserer seg på noen problematiske forutsetninger, som at mennesket er alle tings mål og mening.

For de aller fleste andre livsformer på planeten har veksten – vår vekst – gjort tilværelsen verre.

Denne forutsetningen er det verdt å utfordre. Om alt annet liv på kloden, med et mulig unntak for våre hunder, katter og andre privilegerte husdyr, kunne uttrykke sitt syn, er det nemlig lite trolig at de ville konkludert med at verden har blitt et bedre sted. For de aller fleste andre livsformer på planeten har veksten – vår vekst – snarere gjort tilværelsen verre.

Intet tre vokser heller inn i himmelen. Menneskelige samfunn henter sin næring fra en krympende natur, og det er derfor slett ikke gitt at fortsatt vekst vil gi bedre liv for oss – ad infinitum. Tvert imot tyder mye på at vi i vår del av verden for lengst har nådd et nivå der resepten på livslykke og mening ikke lenger ligger i økt kjøpekraft.

 

Hvor ille kan dette bli?

Fram til nylig framsto dette som abstrakte problemer for de fleste av oss. Tross bombardementet av klimanyheter, er det heller ikke i dag alle som tar inn over seg argumentet om at en ikke-giftig, usynlig, luktfri gass – som utgjør mindre enn 0,05 prosent av lufta som omgir oss – skal true vår eksistens.

Det er samtidig notorisk vanskelig å engasjere begge hjernehalvdeler med kurver og tall som kobler temperaturstigning til økte CO2-konsentrasjoner i atmosfæren, hvor ugjendrivelig datagrunnlaget enn måtte være. Vi betrakter alle verden gjennom våre personlige, og ofte også ideologiske, briller.

Vi filtrerer det vi leser og hører, slik våre politikere bedriver cherry­ picking av forskning i sin argumentasjon for den ene eller den andre saken. Dette skjer i de fleste politiske diskusjoner, og med de fleste mennesker, mer eller mindre bevisst.

Kort sagt reises det helt påtrengende spørsmålet nå: Hvor ille kan dette bli?

Omgås du bare dem som mener det samme som deg, forsterkes også overbevisningen om at det er de andre som ikke har forstått hvordan verden henger sammen. I dag er de digitale ekkokamrene en trygg havn for dem som ønsker å få bekreftet sitt eget verdensbilde. Slik kan man unndra seg meningsmotstand og utfordrende fakta.

Jeg skal likevel være den første til å innrømme at også miljøbekymrede kan befinne seg i ekkokamre, og at verken klimasystemet eller naturmangfoldet er områder der det alltid finnes klare og entydige svar. Mye vet vi, men mye tror vi også. Vi trenger derfor forsøk på å gi en faglig vurdering av hva som ligger foran oss. Kort sagt reises det helt påtrengende spørsmålet nå: Hvor ille kan dette bli?

 

Ekstremene som blir mer ekstreme

Sommeren 1988 ble USA hjemsøkt av en uvanlig hetebølge. Det var et slags forvarsel om en tilstand som snart skulle bli vanligere. Avlingene tørket ut, skogene brant, den mektige Mississippi-floden krympet til en middels stor elv, og det ble erklært krise i halve USA.

Parallelt med dette trakk NASA-forskeren James Hansen den konklusjon at vi for alvor var i ferd med å endre planetens klima. Hansen baserte seg ikke på en enkelt tørkesommer, men på data han hadde jobbet med i en årrekke. Heten kom likevel beleilig, for den ga forskeren innpass i senatet, der han fikk vitne i en høring for kongressen. Selve datoen ble tilpasset en varslet topp-temperatur i Washington.

 

 

Den 28. juni 1988 var det 38 grader da Hansen, foran en svettende senatskomité for energi og naturressurser, samt 15 tv-kameraer, la fram sitt budskap uten omsvøp. Han påpekte at ekstremåret 1988 var det varmeste året man noen gang hadde registrert, og spådde samtidig at ekstremårene ville komme stadig tettere. Ekstremene ville også bli stadig mer ekstreme, sa han. Det var en logisk årsak til dette: De store temperatursvingningene skyldtes våre CO2-utslipp.

Hansens vitnemål var modig hinsides fatteevne. Med det kom alvoret for fullt inn i klimadebatten. Så kraftig lut fra en NASA-forsker var uventet, og denne hete junidagen ble dermed et tidsskille.

 

Hvorfor står ikke flere på barrikadene?

I 120 år hadde vi visst at forbrenning av fossil energi gir en temperaturøkning. Dette vi-et omfattet imidlertid lenge kun en snever krets av forskere. Siden tidlig i 1960- årene ble kunnskapen supplert med konkrete målinger som viste en faktisk økning i CO2-nivåene – også det ledsaget av stadig tydeligere advarsler – og etter hvert en bredere erkjennelse hos flere. I 1988 var det ikke lenger mulig å lukke øynene.

Året før Hansens vitnemål kom Brundtland-kommisjonens mer generelle rapport om bærekraft. Den var mindre «farlig» enn NASA-forskerens senatsvitnemål, ikke minst fordi den forsikret verdens ledere om at fortsatt økonomisk vekst var løsningen på problemene – selv om den ellers var klar på at «tiden for en kursendring er inne». Det var dog snakk om en kursendring innenfor velkjente rammer. Statsminister Brundtlands eget mantra i den hjemlige politikken var stø kurs.

Kan det tenkes noe viktigere å bruke sitt liv på enn å skåne planeten og menneskeheten for ødeleggende klimaendringer?

I essens har nettopp dette vært kjennetegnet på norsk miljøpolitikk siden: Når det er snakk om de store linjene, har vi bidratt med en aktiv politikk utad gjennom regnskogmilliarder og en offensiv linje i internasjonale klimaforhandlinger – men på hjemmebane har det å fortsette som før, eller å kjøpe oss ut av ubehagelige veivalg, vært hovedlinjen.

De siste drøyt 30 årene, altså etter Hansens vitnemål, har det vært gjentatt til det kjedsommelige at «vi vet nok til å handle». En viss handling har utvilsomt også funnet sted, men den har så langt vært halvhjertet i forhold til all den andre handlingen som har bidratt til at CO2-nivåene har steget ufortrødent videre.

 

Det koster å heve stemmen

Advarslene NASA-forskeren la fram, har senere blitt noe justert, men ettertiden har vist at han i det store og hele hadde rett i sine analyser. Så hvorfor står da ikke flere på barrikadene? Kan det tenkes noe viktigere å bruke sitt liv på enn å skåne planeten og menneskeheten for ødeleggende klimaendringer?

Det mangler ikke på vitenskapelige artikler om sammenhengen mellom CO2-utslipp og temperaturøkning. Det er likevel få som har fulgt Hansens eksempel – i alle fall inntil nokså nylig. Kanskje er det erfaringene som Hansen – og også Michael E. Mann – har gjort seg, som skremmer så mange fra å heve stemmen?

I dette uryddige terrenget føler mange at det strider mot forskningens natur å rope ut et skråsikkert budskap.

Mann var klimaforskeren som presenterte den berømte hockeykølle-grafen. Denne grafen viser en rask temperaturøkning i moderne tid, i skarp kontrast til en mer stabil og mye lavere temperatur bakover i tid.

Stormen og hetsen Mann og kollegaene hans høstet da de publiserte sine funn, kunne gitt stoff til en egen bok – og har gjort nettopp det: Manns The Hockey Stick and the Climate Wars, er vel verdt å fordype seg i som et vitenskapshistorisk vitnesbyrd om «klimakrigen».

 

Enkelte brøl er påkrevet

Også den i sammenlikning milde brisen norske klimaforskere opplever dersom de stikker hodet fram, kan være såpass ubehagelig at man velger å unngå offentlighetens lys. Jeg har ingen anelse om hvor mange timer jeg i mitt eget forskerliv har brukt på debatter med kreasjonister og klimaskeptikere (uten at jeg skal sette disse i samme bås), men det er mange.

Samtidig finnes det en forsiktighetskultur i akademia. Denne kulturen skal ikke tolkes som feighet, siden klimasystemene er komplekse og ingen sitter med den fulle oversikten. Når det blir snakk om prognoser, multipliseres dessuten usikkerheten med to ukjente faktorer; hvordan vil samfunnet respondere, og hvordan vil naturen respondere?

Vårt sivilisatoriske ferniss har brutt sammen. Tilbake står bare jungelens lov: prinsippet om den sterkestes rett.

I dette uryddige terrenget føler mange at det strider mot forskningens natur å rope ut et skråsikkert budskap. Likevel virker det i dag nokså opplagt at enkelte brøl, også fra forskerhold, er påkrevet.

En ganske talende tegneseriestripe viser en ung forsker som i 1980-årene opprømt forteller om mulige klimaendringer. Ti år senere – i neste rute – kommer den samme forskeren tilbake og fastslår at utviklingen er et faktum, at tiden er knapp, og at det nå bare er å «brette opp ermene og komme i gang».

 

Fra science til science fiction?

Nye ti år går, og en noe eldre forsker fastslår at lite har skjedd siden sist, annet enn at verden har fulgt akkurat det sporet han advarte mot. Derfor må det skje noe raskt. Etter atter ti nye år fastslår en nå grånende forsker med et litt resignert uttrykk at løpet snart er kjørt, med mindre vi handler umiddelbart …

Det er gjerne forfattere og kunstnere som har de skarpeste og dystreste beskrivelsene av framtiden. I deres verk møter vi tidvis en post-apokalyptisk dystopi der loslitte mennesker har rykket tilbake til den verden vi møysommelig kjempet oss vekk fra. I disse dystopiene er planeten ødelagt, og det strides om de gjenværende, knappe ressursene. Vårt sivilisatoriske ferniss har brutt sammen. Tilbake står bare jungelens lov: prinsippet om den sterkestes rett.

Holder vi stø kurs videre, vil science etter hvert tangere science fiction.

Slike framstillinger er kunstneriske uttrykk for et verste-fall-scenario, og deres misjon er å være nettopp dette. De kan vekke opp, men skremmer ikke vannet av, ødelegger nattesøvnen eller livsgnisten til folk, for vi vet at det er snakk om fiksjon.

Selv om slike kulturuttrykk i sin natur skal være spisset, er det uheldig dersom budskapet oppfattes som ren fantasi, mens forskning kun formidles med en neddempet tone i lukkede fora, på konferanser eller i tunge fagtidsskrifter i teknisk bokholderprosa.

 

Innestemme eller utestemme?

Holder vi stø kurs videre, vil nemlig science etter hvert tangere science fiction. Er det kanskje slik at forskerne er bevisst tilbakeholdne? Vil de – eller vi, får jeg vel si – skåne verden for den grufulle sannheten?

I sin ferske bok Discerning Experts hevder Naomi Oreskes og hennes medforfattere at forskere bevisst underdriver alvoret i situasjonen vi nå står overfor. Konklusjonen er altså den stikk motsatte av den klimaskeptikere gjerne forfekter.

 

Annonse

 

Her heter det at forskere notorisk overdriver fordi de er ute etter oppmerksomhet og forskningsmidler, eller fordi de er innelukket i sine ekkokamre og uimottakelige for motargumenter. Oreskes har gjennomgått en rekke forskningsbaserte framskrivninger og finner at vitenskapsfolk snarere uttrykker seg for konservativt og forsiktig.

For en forsker er det åpenbart også en større risiko forbundet med å gå ut med store ord som vanligvis er forbehold interessegrupper, lobbyister eller dystopiske kunstnere. Er det noe forskere vil unngå, er det nemlig å bli stemplet som «alarmist». Nettopp derfor bruker man ofte innestemme, selv når utestemme er på sin plass.

 

Ned fra elfenbenstårnet

Forskere er en minst like heterogen gruppe som alle andre yrkesgrupper, og selv et ufravikelig prinsipp om vitenskapelig nøytralitet kan ikke helt kompensere for det faktum at også forskere er påvirket av personlige oppfatninger. Dette gjelder i alle fall der det er rom for nyanser og tolkninger, hvilket det stort sett alltid er.

Nettopp derfor er det verdt å merke seg at det er en bortimot unison enighet om at tilstanden for verdens natur og klima nå har blitt dypt bekymringsfull. Variasjonene ligger i dag mer i måten man kommuniserer på enn i forståelsen av det underliggende alvoret.

Vi hever sjelden røsten, men gjør det som forventes av oss forskere. Det er vel og bra, men tidvis føler jeg at dette ikke er tilstrekkelig.

Selv i kretsen av nøkterne forskere sprer det seg en desperasjon over at så lite skjer, og det faktum at løsningene som foreslås, så ofte er av en type som medfører andre miljøproblemer enn dem man setter seg fore å løse. Noen få gjør nå som James Hansen har gjort. Andre markerer sin bekymring på annet vis.

Selv leder jeg et senter ved Universitetet i Oslo som forsker på karbonsyklus og klima. Vi ser på biogeokjemiske tilbakekoblinger i nordlige områder. Vi bedriver målinger og gjør våre beregninger, publiserer i internasjonale tidsskrifter og underviser studenter fra bachelor- til doktorgradsnivå. Vi hever sjelden røsten, men gjør det som forventes av oss forskere.

 

Er det tilstrekkelig?

Det er vel og bra, men tidvis føler jeg at dette ikke er tilstrekkelig. Motivet bak opprettelsen av vårt Senter for Bio­ geokjemi i Antropocen var å utgjøre en forskjell i arbeidet med å takle menneskehetens største utfordring. Dette krever trolig at vi iblant også trer ut av den akademiske komfortsonen.

Hvor langt utenfor man skal gå, er det vanskelig å vite. Her finnes det ingen fasit, og man kan gjøre seg ulike erfaringer.

Jeg tror ikke på undergangsscenarier som virkemiddel, og det er heller ikke grunnlag for det.

Jeg tror vi kan ha godt av å bli litt skremt, og å føle på litt dårlig samvittighet innimellom. Jeg tror imidlertid ikke på undergangsscenarier som virkemiddel, og det er heller ikke grunnlag for det.

Planeten er robust, og det er ikke noe grunnlag for å gi opp. Snarere tvert i mot, vil jeg si, siden svaret på spørsmålet om hvor ille det kan bli, er opp til oss.

 

Forlaget Res Publica, som har gitt ut Kampen om regnskogen er del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her.