Suget etter den norske gettoen

Det slås stadig fast: Vi har ikke gettoer i Norge.

Det finnes ingen norske bydeler der én minoritet dominerer, og der denne minoriteten lever isolert og under dårlige kår, i områder preget av høy kriminalitet og fravær av offentlige myndigheter. Likevel ser vi stadig at politikere, samfunnsdebattanter, journalister, kommentatorer og rappere snakker om gettoer i Norge. Bruker man ikke g-ordet, finner man noe som ligner: parallellsamfunn, utsatte boligstrøk, «svenske tilstander» og så videre.

Den økende interessen for den norske gettoen stammer fra Danmark.

Den norske gettoen dukker opp som skremmebilde, retorisk poeng, lettvint metafor og beskrivelse av boligområder der mange av beboerne er brune i huden og gjennomsnittsinntekten er lav. Den er også blitt et nyttig sted for politikere som vil stimulere velgernes lengsel etter ro, orden og en innbilt trygghet fra gode, gamle dager. Men når ble den norske drabantbyen et gissel i den nasjonale innvandringspolitikken? Og hvorfor og hvordan blir boligområder pekt ut som gettoer? Hvordan går det an å frykte hele bydeler?

Dette var spørsmål som begynte å dure i bakhodet mitt sommeren 2018, etter at VG slo opp «BYDELENE DE FRYKTER ALLER MEST» på forsida. Overskriftens «de» viste til Høyre/Fremskrittspartiet-regjeringen, som fryktet økt arbeidsledighet og antall innvandrere og fattige i boligområder over hele landet: på Fjell i Drammen, i hele Groruddalen, Oslo sør og indre øst, samt Løvstakken, indre Laksevåg, Ytre Arna, Loddefjord og Olsvik i Bergen, Storhaug i Stavanger og Saupstad i Trondheim. Getto-ordet ble nevnt, selv om nyordet «utsatte områder» ble foretrukket.

Samme sommer skapte den multikulturelle Holmlia-gjengen Young Bloods frykt, overskrifter og hele to true crime-bøker. I Operasjon Gamma skrev Ståle Økland at lederne av Young Bloods skaper «en forestilling om at gjengen er en del av et fellesskap, som strekker seg helt inn i gettoene i USA. Hver gang noen snakker om gettoisering av Holmlia, forsterkes dette bildet.» «Det er utviklingen av rene innvandrergettoer som bekymrer», fulgte Einar Haakaas opp med i Advarsel: svenske tilstander i Norge: «Bakteppet er rekordhøy arbeidsledighet, narkotikakriminalitet, etnisk segregering, stigmatisering og noen ganger ekstrem trangboddhet». I oktober skrev Aftenposten om Holmlia: «Et rolig og trygt sted å bo, men preget av uro, kriminalitet og ‘getto’. Det er dommen beboerne på Holmlia gir sin egen bydel.»

Den danske gettodefinisjonen er trolig første gang i historien der myndigheter har utropt områder til getto fordi befolkningen har innvandrerbakgrunn.

I februar 2019 var det premiere på NRK-serien Kongen av Gulset, der vi ble bedre kjent med Skiens getto. «Gulset har blitt stigmatisert som en getto og ‘lille Afrika’, men alle på Gulset ender opp med å bli veldig stolte av å være fra Gulset», sa den norsksomaliske komikeren og skuespilleren Jonis Josef til Telemarksavisa. I april slo Sylvi Listhaug, leder av Fremskrittspartiets innvandringspolitiske utvalg, alarm: «Det skjer en ‘gettoisering’ av Oslo […] Det er grunn til bekymring for bydelene der etniske nordmenn flytter ut og enda flere innvandrere flytter inn», sa hun til Dagbladet.

Høsten 2020 brøt det løs igjen: Listhaug advarte fortsatt om «svenske tilstander», nå i forbindelse med raseriet som ble pisket opp etter at Stopp islamiseringen av Norge tok sine markeringer ut på landeveien, ofte inn i hjertet av Norges drabantbyer. Like etter ga Arbeiderpartiets Jan Bøhler ut bok, samtidig som han meldte overgang til Senterpartiet. Østkantfolk er dels en politisk selvbiografi og dels et bekymringsskrift om kriminell bindestreksungdom, gjenger og æreskultur, både i og utenfor Oslo og i våre naboland. TV 2 oppsummerte Bøhlers bok som en «alarm om faren for ‘svenske tilstander’ i Groruddalen», mens Bøhler kort etter foreslo «kniv-kontroller av alle som går av T-banen på ulike stasjoner» i VG, etter at en 14-åring ble alvorlig skadet av en 15-åring i en slåsskamp.

Den danske gettoen

Den økende interessen for den norske gettoen stammer fra Danmark. Da Sylvi Listhaug våren 2019 dro på studietur sørover, lente hun seg på den danske regjeringens såkalte gettolov og dens offisielle definisjon av «getto»: et område som består av mer enn tusen innbyggere, og der befolkningen med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn utgjør over 50 prosent. «Når over 60 prosent har innvandrerbakgrunn, er det grunn til å slå alarm, fordi det norske språket og den norske kulturen da ofte er under press», sa Listhaug til VG.

De danske tilleggskravene for at et område skal defineres som getto ble ikke nevnt. Som at minst 40 prosent av voksne må stå utenfor både arbeidsmarkedet og utdanningssystemet, og at andelen beboere med rulleblad må være tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet. Samtidig er det viktig å nevne at danske boligområder med store problemer knyttet til sysselsetting og kriminalitet, men der ikke-vestlige innvandrere ikke utgjør over 50 prosent, aldri kan defineres som en offisiell getto. Den danske gettodefinisjonen er trolig første gang i historien der myndigheter har utropt områder til getto fordi befolkningen har innvandrerbakgrunn.

Groruddalen gikk gjennom de største forandringene lenge før innvandrerne kom.

Der gettodefinisjonen kommer fra Danmark, er alarmismen importert fra Sverige. Vi kjenner den igjen i undertittelen på Lars Åbergs bok Framtidsstaden: «Om Sverige imorgon blir som Malmö i dag, hur blir Sverige då?». For populistiske politikere er «gettoen» blitt et begrep man bruker for å skremme til seg velgere, de som frykter at utviklingen, spesielt i Oslo, skal spre seg til resten av landet. Alle voldshandlinger og lovbrudd, hver eneste brennende bil i Groruddalen, er blitt verktøy i den evigvarende nasjonale valgkampen, der det er viktig å framstå som handlekraftig i innvandringsdebatten og kampen mot kriminalitet, samtidig som man viser omtanke for det norske språket og den norske kulturen – som står i fare. Det kan virke som om strategien er å bruke nordmenns gettofrykt for å samle velgere som ikke bor i områder som utpekes som getto.

Innvandring og kriminalitet

Når Sylvi Listhaug bruker gettobegrepet, handler det bare om innvandring. Jan Bøhler kommer inn på både marginalisering, dårlige språkkunnskaper, lav sysselsetting, økt fattigdom og ungdom som faller av utdannelsesløpet, men Østkantfolk er i hovedsak en bok om kriminalpolitikk. Han vil gjenopplive «antisnillismen» til daværende byrådsleder Rune Gerhardsen fra 1990-åra, en politisk linje Bøhler selv var med på å utforme. «Det er en sammenheng mellom 90-tallets forsøk på å reise en debatt om kriminalitet blant innvandrergutter og situasjonen slik den er i dag med gjenger som herjer i de ulike bydelene,» skriver han.

Bøhler skriver personlig og interessant om oppvekst på Kalbakken i drabantbyenes barndomsår og hvordan den første bølgen med ikke-vestlig innvandring begynte å endre Furuset i 1980-årene. Drabantbyenes opprinnelige utfordringer er derimot en blindsone for Bøhler; gjenger, vold og hærverk har preget ungdomsmiljøene lenge før de ikke-vestlige innvandrere flyttet ut i Oslo ytre øst. «Folk i drabantbyene hadde også dårlig råd og bodde trangt på 1950- og 1960-tallet (…) Men vi ble ikke ungdomskriminelle som kalte politiet ‘morrapulere’ av den grunn. Vi hadde felles verdier og en samfunnsmoral som hindret det», oppsummerer Bøhler.

Veitvetgjengens innbrudd, biltyverier og blodige gatekamper fra slutten av 1960-åra, 1970-åras tallrike utfordringer med hasj, LSD, amfetamin og heroin og Tveitagjengens herjinger i 1980-åra er ikke noe tema. Bare i 1988 sto Tveitagjengen bak 40 biltyverier og 85 sjokkbrekk med et samlet utbytte på fire millioner kroner.

Disse i hovedsak etnisk norske bandittene ble forbilder, det var deres eksklusive klesvaner, høye pengeforbruk og dyre sportsbiler som inspirerte både den norsk-pakistanske B-gjengen og det i hovedsak majoritetsnorske «ransmiljøet» ledet av David Toska på 2000-tallet. «Guttene betraktes som vellykkede, med fine klær, feriereiser, fine biler og mye penger mellom hendene. Dette har rekruttert stadig nye til miljøet», sa stasjonssjefen ved Stovner politistasjon om Tveitagjengen til Aftenposten i 1993.

Spesielt Grønland ble utpekt som problemområde og omdøpt til «Lille-Pakistan».

Groruddalen gikk gjennom de største forandringene lenge før innvandrerne kom, da landlige strøk som Kalbakken, Furuset og Grorud opplevde den største eksplosjonen av beboere i norsk historie – og befolkningen økte med 70 prosent fra 1960 til 1990. Det førte til tallrike avisoverskrifter om gettodannelser, drap, isolasjon, sosial nød og ungdomskriminalitet lenge før de ikke-vestlige innvandrerne kom.

Historiene om drabantbyenes opprinnelige idyll er på flere vis skrevet av seierherrene, de som kom seg opp og fram i samfunnet. Først i det siste tiåret har også de kriminelle, de narkomane og andre outsidere fra drabantbyene begynt å fortelle sine historier, som i Fred Olsens Trosterudgjengen (2012), Arild Knutsens Fra forbud til fornuft (2016) og Bård Torgersens Lengter knuser slår (2019), fra henholdsvis Trosterud, Stovner og Rykkinn i 1970- og 1980-åra.

Gettoiseringen av Norge

Den norske gettoen er en mental tilstand; et stadig flytende sted preget av kriminalitet, fattigdom, narkotika, segregering og stigmatisering, der den norske kulturen, levemåten og majoriteten er under sterkt press. Når et sted i Norge stemples som getto, handler det ikke bare om områdets utfordringer og menneskene som bor der, men vel så mye om følgene av innvandringen til Norge.

Det er ikke så mye en bekymring for stedet, men snarere for at denne gettotilstanden er ekspanderende og nærmest smittsom, at «det er for sent for Groruddalen». Slik blir «gettoene» i drabantbyene i Oslo et varsel om hvordan hele Norge kan ende opp, om ikke myndighetene tar raske og drastiske grep.

Den norske gettoen brukes som tankelek, retorisk poeng, politisk verktøy, skremselspropaganda og som medalje på brystet til folk som vil skryte av at de har vokst opp i landets tøffeste nabolag. Vi lengter etter en norsk getto, vi trenger en norsk getto. Noe vi kan peke på, advare mot og ønske å rydde opp i. «Gettoen» er det skremmende stedet der de andre bor.

Alt i 1977 begynte områder i Oslo indre øst, som Tøyen, Gamlebyen og Grünerløkka, å bli omtalt som «innvandrergettoer» i avisene. Vi har fryktet «svenske tilstander» like lenge, på tampen av 1970-åra ble det rapportert om «raseopptøyer i Sverige» og at «svenske innvandrer-gettoer syder av hat». I 1982 skrev Dagbladet om faren for «raseopptøyer» i en nær framtid: «En tidsinnstilt bombe tikker i Oslo by. Farget ungdom kan bli hovedaktørene i nye ungdomsopptøyer og gatekamper mellom politi og ungdom».

Spesielt Grønland ble utpekt som problemområde og omdøpt til «Lille-Pakistan». I en stortingsmelding om innvandringspolitikk fra 1975 uttalte Oslos boligsjef følgende: «Konsentrasjonen av fremmedarbeidere i visse bystrøk er i ferd med å bli meget sterk […] Disse strøkene og gårdene har en usikker fremtid og er i ferd med å utvikle seg til gettoer for fremmedarbeidere og mennesker er svakt stillet på andre måter». Frykten var at denne konsentrasjonen ville vanskeliggjøre integrering og føre til «rasekonfrontasjoner». Dette på et tidspunkt da andelen «fremmedarbeidere» i Oslo besto av rundt 6000 mennesker fra Pakistan, India, Tyrkia og Marokko – 1,3 prosent av befolkningen.

Mengden innvandrere var altså eneste kriterium for å kalle et boligområde for getto.

«Hovedstadens getto», skrev VG om Gamle Oslo bydel i 1989, fulgt opp av «gettodebatten» høsten 1992. Da hadde en mor fortalt at familien valgte å flytte fordi hennes sønn var eneste barn av norsk opprinnelse som skulle begynne i første klasse på Tøyen skole. Samme år gikk Oslo Høyres nestleder inn for at byrådet måtte si nei til en anmodning om å ta imot flyktninger fra krigen i det tidligere Jugoslavia, fordi hun fryktet «en ny getto i hovedstaden».

I 1980- og 1990-åra befant de norske gettoene seg i Oslo indre øst, og alt da handlet det like mye om etnisitet, hudfarge og kultur som om økonomi og klasse. Spesielt Grønland befestet stillingen som noe fremmed og eksotisk, på både godt og vondt. Bydelen ble beskrevet slik iVG i 1994: «Dette er det nærmeste utlandet du kommer i Norge: Her er nesten alle menneskene i gata svarte i håret og fargerike i klærne, her brukes et språk som knapt en nordmann forstår, her er moskeer og et mylder av utenlandske tehus og småkolonialer. Dette er getto på norsk.» «Gettoskoler» ble navnet på skolene i Oslo indre øst, mens eiendomsmeglere meldte at det var «nesten umulig å få solgt leiligheter til nordmenn» på Grünerløkka, Tøyen og Grønland, områder som utviklet seg i retning av «gettomarkeder».

Gettodebatten reiser østover

I løpet av 1980- og 1990-åra begynte mange innvandrere også å gjøre som nordmenn etter at de første drabantbyene sto innflyttingsklare i 1950- og 1960-åra: De forlot trange og nedslitte leiegårder i sentrum til fordel for romsligere blokkleiligheter og rekkehus i drabantbyene. Men i motsetning til gjennomtrekket av nordmenn på jakt etter villadrømmen i vest, ble mange av dem værende. For å sitere Dag Solstad i Romsås-romanen Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige: «Det forekommer meg at de som bor her kanskje trives. Bare mistanken om det gjør meg stiv av skrekk.» Alt mot slutten av 1980-åra bodde bare 38 prosent av Oslos ikke-vestlige innvandrere i indre by; nå ble dobbelt så mange av deres barn født i den nye delen av byen.

Gettodebatten fulgte raskt etter.

I 1995 foreslo Arbeiderpartiets Knut Roger Andersen å innføre en innvandrerkvote på 25 prosent per boområde i Groruddalen, for å unngå at bydelene der utviklet seg til gettoer. Aftenposten fulgte opp med å melde sine lesere at det «foreløpig [er] liten fare for getto-tilstander i Groruddalen». De fleste innvandrerne flyttet nemlig fortsatt til Oslo indre øst. Det fantes altså gettoer i indre øst fordi det bodde mange innvandrere der, mens det i Groruddalen ennå ikke var noen fare for gettoisering, fordi andelen innvandrere var lav. Mengden innvandrere var altså eneste kriterium for å kalle et boligområde for getto.

En getto er per definisjon «enfold», men hvis vi vil beskrive mangfoldet som preger dagens Stovner som et problem, trenger vi et nytt begrep.

I 1990-åra begynte vi også å frykte «amerikanske tilstander» i kjølvannet av opptøyene som oppsto i Los Angeles i 1992. I 2005 endret dette seg til en frykt for «franske tilstander» i Oslos drabantbyer, som om de voldsomme opptøyene i Paris’ utarmede forsteder var smittsomme på tvers av landegrensene. «Danske tilstander» ble en kortvarig snakkis etter «innvandreropptøyer» i flere danske byer i 2008, men siden 2015 har «svenske tilstander» vært den innforståtte oppsummeringen av områder preget av kriminalitet, æreskultur, arbeidsledighet, fattigdom, sosial kontroll og manglende integrering, eller «en situasjon der bomber, drap, gjengoppgjør og krigsliknende tilstander skjer i deler av svenske storbyer», slik Sylvi Listhaug oppsummerte i Nettavisen.

Gjennom 2000-tallet har vi sett hvordan norske drabantbyer i økende grad blir holdt som gisler i rikspolitiske debatter, av politikere på stemmefiske med frykten for innvandring og islam som våpen. Vi har i lest om «hvit flukt», salamifrie matpakker, blondinehets, barneranere, skoleelever som ikke kan snakke norsk, steinkasting, brennende biler og religiøs radikalisering. Interessen for å diskutere områdenes andre utfordringer, som økonomi, utdanning, integrering, norskkunnskaper og sysselsetting, er påfallende lavere. Drabantbyens innbyggere blir, nå som tidligere, offer for en fordummende og forenklende debatt, preget av krisemaksimering, halvsannheter og regelrett løgn.

Den mentale gettoen

I forrige århundre var det arkitekturen, befolkningstettheten og fraværende foreldre som fikk ansvaret for drabantbyenes problemer, men på 2000-tallet har det i økende grad vært beboerne som får skylden alene. «Innvandrere samler seg i egne bydeler og danner gettoer», het det i et debattinnlegg i Dagbladet i 2017. Samme debattant fulgte opp to år senere, da det igjen var ordskifte om den store andelen beboere med ikke-vestlig bakgrunn i Groruddalen: «Ta T-banen til Stovner senter og se sjøl …», lød oppfordringen.

Se på hva da? Hudfargen til folk på senteret? Telle hijaber?

Den underliggende konklusjonen er at en getto er noe man kan se med det blotte øye, det er bare å ta seg en tur med T-banen. En getto er per definisjon «enfold», men hvis vi vil beskrive mangfoldet som preger dagens Stovner som et problem, trenger vi et nytt begrep.

Getto er ikke en bok som har som mål å renvaske Groruddalen, Holmlia, Mortensrud, Skullerud og lignende gettostemplede boligområder i andre norske byer.

I dag bor det mange beboere i Stovner delbydel med ikke-vestlig bakgrunn, men øynene dine forteller ikke alt. Stovnerbeboere med norske røtter er fortsatt i flertall: 3215 av 5774 innbyggere, det vil si 56 prosent. I overkant av åtte prosent stammer fra Europa eller Nord-Amerika, mens resten av verden er representert med 2083 beboere eller 36 prosent – dette er mennesker med røtter i Pakistan, Sri Lanka, den diffuse «Asia ellers inkl. Oseania»-gruppa, Irak, Afghanistan og Vietnam.

Det bor flere fra Sri Lanka enn Somalia i Stovner bydel, og flere polakker enn irakere. Faktisk har en fjerdedel av Oslos srilankere bosatt seg her, men få bekymrer seg for «den tamilske gettoen» på Stovner, Kalbakken eller Grorud. Polakker er i dag den største innvandrergruppa i Norge, og «Polonia» består i dag av over 115 000 mennesker. Det er nesten like mange som Norges somaliere, svensker og pakistanere – til sammen. Norges nest største innvandringsgruppe kommer fra Litauen.

Oslofolk tok også T-banen til Stovner senter for å glo da lokalbefolkningen var langt mer homogen. I 1975 ble «analfabetene på Stovner» turistattraksjon; folk ble lokket ut i drabanten av harde ord i den såkalte Stovner-rapporten. Her ble det slått fast at barna på Stovner verken kjente navn på ukedager eller årstider, visste når de var født og knapt nok hvor de bodde. Deprimerte barn slåss for tilværelsen mens lærere brøt sammen. Aftenposten fulgte opp med lederartikkelen «Drabantbytragedien». Et klassisk eksempel på territoriell stigmatisering, som har fulgt Stovner i snart 50 år.

De andre 97 prosentene

Getto er ikke en bok som har som mål å renvaske Groruddalen, Holmlia, Mortensrud, Skullerud og lignende gettostemplede boligområder i andre norske byer. Dette har vært, er og kommer til å være boligområder som iblant havner i nyhetene på grunn av kriminalitet, vold, narkotika, ungdomsgjenger, arbeidsledighet, fattigdom, sosial kontroll og problemer i skolen. Jeg har ikke noe ønske om å avdramatisere pågående debatter om ulike bydelers tallrike utfordringer.

Getto er også en bok for alle de lovlydige drabantbybeboerne, som i over 50 år er blitt omtalt som problemer.

Getto er heller ikke en bok om norsk innvandringspolitikk, men en bok om hvordan vi snakker om innvandrerne og flyktningene som allerede er her, og ikke minst deres barn og barnebarn. Helt siden 1970-åra er disse blitt forfulgt av gettobegrepet, bare fordi de har valgt å bosette seg der det er billigst å bo i byene – og kanskje også i nærheten av slekt og venner.

Getto er også en bok for alle de lovlydige drabantbybeboerne, som i over 50 år er blitt omtalt som problemer. Dette er en bok for de 97 prosent av ungdommene under 18 år i Oslo som aldri har vært i kontakt med politiet, verken som offer eller gjerningsperson; alle de som ikke har noe på rullebladet, men som like fullt føler seg stemplet fordi handlingene og påstandene til et fåtall har bidratt til å stigmatisere hjemstedet deres. Å stemple et boligområde som «getto» har i over 40 år vært et enkelt grep for å gi ikke-vestlige innvandrere hovedansvaret for sosiale problemer og manglende integrering i Norge.

(Dette er et bearbeidet utdrag fra Øyvind Holens nye bok Getto, som utkommer på forlaget Res Publica. Agenda Magasin og forlaget er del av samme selskap, Agenda Res Publica Media).