Svarte lunger

En dag i 2002 sto Gary Hairston ved rullebåndet der kullet ble fraktet ut av en gruve i West Virginia. Det begynte å regne, og den 48-årige elektrikeren fikk pustebesvær og trodde han skulle dø. Men han ville ikke gå hjem, og han dro ikke på sykehuset. Snart ble det verre.

– En dag begynte jeg å hoste opp kjøtt. «Hvor kommer det fra», tenkte jeg, «jeg har ikke spist noe». Da skjønte han at han måtte på sykehuset. Det var lungevev som hadde kommet opp. Han hadde lungeinflammasjon og ble der i to uker.

– Men jeg tenkte at så fort jeg kommer ut, skal jeg tilbake på jobb.

Det som beskrives som en epidemi av støvlunge, herjer regionen.

Han var stolt av og vant til å jobbe fjorten timer om dagen, seks dager i uka og hadde ingen planer om å endre på det. Legen forklarte at han hadde støvlunge, og hvis han fortsatte, ville han trenge oksygentilførsel i løpet av to år. Med den framtidsutsikten ga Gary seg.

For å kunne betale regningene ble kona hans nødt til å finne seg en jobb – en smertefull opplevelse for Gary.

– Da hun var nødt til å begynne og jobbe, kunne du like gjerne ha tatt livet av meg. Her skal mannen forsørge familien. Klarer man ikke det, føler man seg mindre som en mann, forteller Gary.

Nå nærmer han seg pensjonsalder, men forsøker å holde seg så aktiv som mulig og tar småjobber som elektriker.

– Ellers tror jeg det går fortere nedover, sier han og forteller at han klarer to-tre timer om gangen, så må han hvile.

Han er ikke alene. Det som beskrives som en epidemi av støvlunge, herjer regionen, og tallene har steget kraftig. Den alvorligste formen av sykdommen rammer nå flere gruvearbeidere enn noensinne.

For mange kommer sykdommen snikende.

Debbie Wills har siden 1989 jobbet for gruvearbeiderforeningen UMWA på en klinikk i Cedar Grove, West Virginia, og hjelper gruvearbeidere med å testes for støvlunge og få gjennom det kronglete papirarbeidet for å søke erstatning.

Mye av det Gary Hairston forteller følger et for henne velkjent mønster.

– Man går ikke til doktoren og klager. De forventes å være store sterke karer som forsørger familien. Feiler det dem noe, biter de tennene sammen og fortsetter å jobbe. Det er sånn man oppdras her i Appalachene. De vil absolutt ikke erkjenne at de trenger medisin for å puste. Det gjør dem mindre ansettelsesbare og mindre mannlige, sier Debbie Wills.

For mange kommer sykdommen snikende.

– Ofte kommer de inn med tørrhoste. I blant litt andpustne. De kan fortsatt jobbe, men de merker det på kroppen. Bakkene de pleide å kunne gå opp uten å stoppe, krever nå kanskje to eller tre pauser. Ofte tror de det er et naturlig tegn på aldring, forteller Debbie Wills og beskriver testen, som innebærer røntgen og puste- og belastningsprøver.

62-årige Micky Pettry i Cabin Creek tok testen og ble diagnostisert med støvlunge for fem år siden. Han begynte å jobbe i gruvene rett etter high school i 1975, og med noen avbrudd for andre jobber har han til sammen tilbrakt 27 år i gruvene.

Han spesialiserte seg på langveggsbrytning, en underjordisk metode der en maskin med høy hastighet knuser kullet og skraper det ned på et rullebånd. Han beskriver det som å høvle ost. Metoden er høyproduserende, men skaper også mye støv.

Hvis det kommer ut at man har testet seg, står man uten jobb.

Hvis to operatører sto i hver sin ende av maskinen, så man ikke hverandre på grunn av alt støvet, forteller Micky Pettry. Stemmen hans er hes og lavmælt, og han snakker i korte setninger. Luftkondisjoneringen i huset hans går for fullt. Sykdommen går bare en vei.

– Jeg kjenner en stor forskjell fra da jeg tok den første prøven, selv om jeg har vært ute av gruvene siden 2016. Det er skremmende.

Sykdommen begrenser ham fysisk. Når det er varmt, får han ikke pustet ordentlig.

Det anbefales at man tar prøven hvert femte år, men langt ifra alle gjør det. Mange frykter at arbeidsgiveren skal få vite det. Kullindustrien drives på arbeidsgivernes vilkår, og arbeidernes rettigheter er uthulte. Fagforeningene har blitt kraftig svekket i den desperate økonomien og høye arbeidsløsheten, og dermed også tryggheten for arbeiderne.

Frivillige helsetester tilbys ofte i mobile mottak som parkeres nære gruvene.

– De stilte opp en enhet ved veien, slik at alle så. Jeg har anbefalt dem å ikke gjøre det. 90 prosent av gruvearbeiderne gikk rett forbi dem. Hvis det kommer ut at man har testet seg, står man uten jobb, sier Micky Pettry.

Debbie Wills er usikker på om noen faktisk har mistet jobbet fordi de testet seg.

– Jeg kjenner ikke til noen konkrete tilfeller, og det hadde så klart vært ulovlig. Men det er uansett slik arbeiderne ser det, og resultatet er at de ikke går til klinikkene.

Sikkerhetsbestemmelsene som gjelder, ble innført etter en stor streik blant West Virginias gruvearbeidere i 1969. Kravet var en statlig beskyttelse mot støvlunge, som den gang kostet 1800 arbeideres liv i året.

Streiken førte til at det ble fastsatt et maksnivå på to milligram partikler per kubikkmeter luft, en fjerdedel av de normale nivåene i gruvene da. Snart skulle sykdommen være historie, og på 1990-tallet nådde sykdomstilfellene historisk lave nivåer.

En del karer lar være å ha måleutstyret på seg fordi de er redde for å få sparken.

Men det var noe som ikke stemte. Nye tilfeller begynte å vise seg, og i 2010 ringte alarmen i form av en alvorlig gruveulykke i Massey Energys gruve i Upper Big Branch med en eksplosjon som tok 29 liv. Det var Micky Pettrys tidligere arbeidslag som ble rammet.

Ved rettsmedisinske undersøkelser viste flertallet symptomer på avansert støvlunge, deriblant unge arbeidere med bare noen år i gruvene bak seg. Et par år senere kom ytterligere et signal.

Legen Brandon Crum i Pikeville, Kentucky, merket en stor tilstrømning av arbeidsløse gruvearbeidere som kom for å undersøkes for støvlunge. Da han tolket røntgenbildene, trodde han først han så feil, men han fikk dem bekreftet og innså at det var et stort problem.

Opplysningene stemte dårlig overens med myndighetenes undersøkelser som rapporterte så få som 99 nye tilfeller av støvlunge i hele USA mellom 2011 og 2016. Siden da har rapporteringer fra det amerikanske offentlige serviceselskapet NPR vist tall på om lag 2000 tilfeller i samme periode bare i Appalachene.

En årsak som nevnes er at det nå er så dårlig med kull at maskinene skjærer lengre inn i berget for å få ut det siste i tynne fløtser. Det innebærer mer steinstøv, som er enda farligere enn kullstøvet. Fusk med måleutstyr er et annet problem.

– En del karer lar være å ha måleutstyret på seg fordi de er redde for å få sparken, sier Micky Pettry.

Debbie Wills mener at svekkelsene av fagforbundene har stor betydning både for at sykdomstilfellene har økt, og at økningen har kommet snikende.

I sin lange karriere i gruvene vente han seg til et farlig arbeidsmiljø.

– I fagorganiserte gruver påser en sikkerhetskomite at ventilasjonskravene etterleves, men dette gjelder for stadig færre gruver.

Joe Massie, 82 år, er formann i National Black Lung Association. Han har med seg en bærbar kompressor som pumper oksygen inn i nesa, noe han er fullstendig avhengig av på denne varme og fuktige dagen i West Virginia.

Han forlot gruvene i 1993 med avansert støvlunge og fikk offentlig erstatning to år senere etter ti års kamp. Han har sett en stor endring i arbeidsforholdene.

– Før kunne man nekte å jobbe hvis det var veldig støvete, og det var ingenting de kunne gjøre med det. Gjør man det i dag, kan man like gjerne dra hjem.

Med færre fagorganiserte gruver er også arbeidsdagene lengre.

– Fagforeningene kjempet for en 40 timers arbeidsuke. Nå er det ikke uvanlig å jobbe 48 eller 60 timer i uka, og dermed eksponeres man mer for støvet, sier Debbie Wills.

William Ramsy, 70 år, sitter på verandaen sin et steinkast unna Debbie Wills’ avdeling i Cedar Grove. Han forteller om et hardt liv i gruvene, noen ganger så langt som en mil inn i berget.

– De vil at du skal jobbe, selv om du er syk. De bryr seg bare om kullet som hentes ut.

Det hender at det tar så lang tid som 20 år for å få gjennom søknaden sin.

I sin lange karriere i gruvene vente han seg til et farlig arbeidsmiljø.

– Du går inn og vet ikke om du kommer til å gå ut igjen. Men det gjorde meg ingenting. Det er bare en jobb.

Han vente seg også til lange skift.

– Jeg la spor i sju eller åtte ulike gruver. Jeg jobbet tolv timer om dagen, sju dager i uka, det tok tre timer å komme seg fram og tilbake. Etter jobb kom jeg hjem, dusjet, spiste og gikk og la meg. Det var alt jeg gjorde. Jobben betalte bra, men jeg var alltid i gruven, forteller han.

Ved en prøve ble det oppdaget støvlunge. Nå må han ha oksygentilførsel og forteller at han knapt klarer å klippe den lille gressflekken foran huset. Debbie Wills forsøker å hjelpe ham med å få en bærbar oksygenenhet han kan henge på skulderen.

Siden Black Lung Benefits Acts trådte i kraft i 1973 har man rett til månedlige utbetalinger hvis man rammes av sykdommen. Men det er ingen enkel sak å få til. Debbie Wills forteller at bare 17 prosent av søknadene gjennom hennes klinikk går gjennom.

I 1977 ble det innført en skatt på hvert tonn kull for å flytte den økonomiske byrden fra staten til kullindustrien. Black Lung Disability Trust Fund ble stiftet for å dekke behandling og en del levekostnader, men fondet har lenge slitt økonomisk.

Normalt har den siste arbeidsgiveren ansvar for å kompensere syke arbeidere gjennom forsikringen sin, men med en rekke konkurser og skarpe advokater har mange selskap unnslippet ansvaret sitt. For å skjøtte forpliktelsene til arbeiderne, må fondet nå låne nesten 2,4 milliarder dollar.

Hvis du får erstatning, bruk pengene. Det er rådet vi gir.

En stor gruppe kullgruvearbeidere dro derfor til Washington i juli for å sette press på Kongressen til å gjeninnføre det gamle skattenivået, foreløpig uten framgang.

Det hender at det tar så lang tid som 20 år for å få gjennom søknaden sin, og mange gruvearbeidere fortsetter å arbeide for å kunne beholde sykeforsikring og forsørge familiene sine. Men ikke engang når man har fått erstatningen godkjent, kan man være sikker. Det hender også at man blir nødt til å betale tilbake.

Gary Hairston forteller:

– Jeg hadde en arbeidskamerat som fikk erstatning. Da han døde av kreft, måtte kona hans betale tilbake alle pengene. De frøs bankkontoen hans, slik at hun ikke kunne ta dem ut.

– Hvis du får erstatning, bruk pengene. Det er rådet vi gir, sier Joe Massie.

Oversatt fra svensk av Sigrid E. Strømmen.