Teknologien må gjøre et kvantesprang

Solceller, vindkraft og annen teknologi som allerede finnes, får oss langt av gårde mot målene for utslippskutt som verden har satt seg. Men skal vi tro det internasjonale energibyrået (IEA), er det ikke i nærheten av tilstrekkelig.

Skal vi nå klimamålene for 2050, vil nesten halvparten av klimakuttene komme fra teknologi som bare er på prototype- eller demonstrasjonsstadiet.

Mye av det som skal til i det grønne skiftet fram mot 2050 skjer utenfor børs.

I denne artikkelserien har vi sett på ulike måter Norge kan bruke sin enorme finansielle tyngde til å redusere klimagassutslipp. I denne artikkelen spør vi:

Hvordan kan Norge bruke oljeformuen til å presse fram store teknologisprang innen teknologier som batteri, hydrogen og karbonfangst?

Lars Erik Mangset, leder for bærekraft i Grieg Investor, et selskap som jobber med investeringsrådgivning for blant annet pensjonskasser, fagforeninger og stiftelser, mener det er to typer kapital som trengs for å nå klimamålene: Utrullerende kapital og utviklende kapital.

Utrullerende kapital er støtte til prosjekter og selskaper med eksisterende teknologi. Utviklende kapital er kapital som er villig til å ta risiko innen umoden teknologi. Utrullerende kapital er det enorm mangel på i lavinntektsland, mener Mangset, men ikke i rike land.

– I vår del av verden er det helt andre ting enn kapitalmangel som står i veien for oppskalering av vindkraft, solkraft og kraftnett. Hadde det ikke vært lokal motstand mot prosjekter, hadde det vært nok kapital, sier Mangset.

– Men utviklende kapital mangler vi her i Norge. Vi har for eksempel gode forutsetninger innen grønn hydrogen og ammoniakk, med relativt billig strøm, kompetanse innen gass og en stor skipsfart og skipsindustri. Likevel får vi ikke på plass kapital som vil ta risiko.

 

Norge mangler risikokapital

Det aller meste av den norske statens formue er investert bredt utover i det globale finansmarkedet gjennom oljefondet på 18 billioner kroner. Men en liten flik av det offentliges kapital – 5,4 milliarder kroner – er investert langsiktig i norske tidlig-fase klimateknologiselskaper, gjennom Nysnø Klimainvesteringer.

Vi er i en tøff bransje hvor vi må tåle stå igjennom svingninger.

Vi får besøk av Siri Kalvig, Nysnøs direktør, på Agenda-kontoret.

– Oljefondet handler i det børsnoterte markedet, det vil si modne selskaper. Mye av det som skal til i det grønne skiftet fram mot 2050 skjer utenfor børs. Det er her Nysnø kommer inn, i oppskalering av ny teknologi.

Kalvig trekker fram nye former for industrielle varmepumper som erstatter fossil energibruk i tungindustrien og nye typer nanoteknologi for batterier som eksempler på ny teknologi Nysnø bidrar til.

Siden Nysnø skal drive lønnsomt, er investeringene ført «under strek», og ikke som en kostnad på statsbudsjettet. På statsbudsjettet er det satt av en såkalt tapsavsetning på 35 prosent av investeringene for å dekke eventuelle tap. I 2023 hadde Nysnø et tap på 1,6 prosent. Samlet sett, siden oppstart, har Nysnø levert gevinst på 1,2 prosent av tildelt kapital.

Nysnøs tap i 2023 har blant annet vært gjenstand for debatt der Fremskrittspartiet har vært kritisk. De argumenterer for at tapene i 2023 er et uttrykk for at Nysnø er en dårlig politisk prioritering.

Norge har 13 ganger mindre tidligfase risikokapital enn USA og halvparten av Sverige, Danmark og Finland.

Til oss argumenterer Kalvig for at 2023 var et tøft år for de fleste ventureinvestorer, og at det ikke er år-til-år-resultatet man bør styres etter – jobben er å berede grunnen for avkastning ved slutten av fondet.

– Vi er i en tøff bransje hvor vi må tåle stå igjennom svingninger, sier Kalvig. Her er det både papirgevinster og papirtap [urealiserte gevinster og tap], men til syvende og sist er det realiseringer som gjelder. Det langsiktige målet vårt er å gjøre exiter fra selskaper slik at vi kan gi tilbake avkastning til fellesskapet samtidig som vi på veien har klart å få ned klimagassutslippene.

– Norge er et rikt land. Vi mangler ikke penger. Kan det være at det er mangel på gode grønne prosjekter, og ikke mangel på penger?

– Den kapitalen vi har mye av i Norge, tar lite risiko. Det er rentefond, pengemarkedsfond og bransjer vi kan fra før. Pengene kanaliseres inn i eiendom eller olje og gass, som har vært superprofitabelt. Norge har 13 ganger mindre tidligfase risikokapital enn USA og halvparten av Sverige, Danmark og Finland.

Det er liten tvil om at det har ført til mindre oppmerksomhet omkring grønn omstilling.

Kalvig argumenterer sterkt for at det geografiske området Nysnøs mandat dekker burde justeres, så lenge formålet med Nysnø er å bidra til reduserte klimagassutslipp og høyest mulig avkastning.

– Vi kunne udiskutabelt hatt større avkastning hvis vi kunne investere utenfor Norge og vi kunne fått til større utslippsreduksjoner. Vi burde investert i internasjonale venturefond som investerer i grønne tidligfaseselskaper, og vi kunne posisjonert Norge som et attraktivt land for internasjonale investorer.

Diskusjonen om det geografiske området for Nysnøs investeringsmandat, ble tatt opp av UIS-rektor Klaus Mohn da han gikk ut av Nysnø-styret i vår. Til Dagens Næringsliv uttalte han at Norge-begrensningen begrenser både muligheten til å tjene penger og kutte utslipp.

 

Markedet løser ikke alt

På et kontor i Bjørvika møter vi Pål Brun, som sitter i ledelsen for batteriselskapet Morrow, som han også var med på å grunnlegge. Morrow er kanskje mest kjent for batterifabrikken i Arendal, som er under etablering. Etter Freyr la på is sine storstilte fabrikkplaner i Mo i Rana, er Morrows etablering i Arendal den største satsningen som er igjen i Norge.

Brun er bekymret for hvordan mentaliteten rundt det grønne skiftet har endret seg siden Russlands invasjon av Ukraina, som naturlig nok har ført til mer oppmerksomhet om utfordringene her og nå.

– Det er liten tvil om at det har ført til mindre oppmerksomhet omkring grønn omstilling.

En annen utfordring er at det er lav kunnskap om disse nye verdikjedene i kapitalmarkedene.

Mens det fra Parisavtalen i 2015 var en gradvis økende forståelse blant politikere, embetsverk og næringsliv om at Norge står i en dobbel omstillingsutfordring, ifølge Brun. På den ene siden skal Norge kutte egne utslipp og på den andre siden er halvparten av de norske eksportinntektene fra fossil energi, som verden skal omstille seg bort fra.

– Det er åpenbart at det er markedssvikt at det ikke investeres nok i utviklingsland – men hva er egentlig markedssvikten i Europa og Nord-Amerika, som jo har stabilitet og velfungerende markeder?

– Det handler blant annet om at det er veldig kapitalkrevende å bygge opp nye grønne industrier og at det krever langsiktig og tålmodig kapital, sier Brun.

Han mener det for eksempel er vanskelig å se for seg at batteriproduksjon skaleres opp raskt nok for å nå klimamålene uten at privat og offentlig side drar lasset samtidig.

Det som er bra med Nysnø, er at man alltid investerer sammen med private,

For Morrows del vil det være behov for flere milliarder i investeringer i en tidlig fase, før det er snakk om inntekter. Da kreves det tålmodig kapital, for eksempel i form av statlig risikoavlastning, noe som blir særlig satt på spissen i Norge, fordi USA og sentrale EU-land allerede har innført kraftfulle støtteordninger for ny, grønn industri – som den mye omtalte Inflation Reduction Act i USA.

– En annen utfordring er at det er lav kunnskap om disse nye verdikjedene i kapitalmarkedene. Det gjør at investorer har vanskelig for å vurdere risikoen, spesielt for prosjekter i en tidlig fase, sier Brun.

Staten har en flere ulike virkemidler for finansiering av grønne prosjekter. Nylig ble det etablert en ny ordning for lån og garantier til grønne industriprosjekter, med 5 milliarder kroner som ramme. Brun mener ordningen dekker et viktig hull i virkemiddelapparatet, hvor det tidligere ikke har eksistert relevante ordninger for store og kapitalkrevende industriprosjekter i en tidlig fase.

Brun har mer tro på å bygge videre på eksisterende strukturer, enn å etablere helt nye organisasjoner, som en ny grønn investeringsbank, eller lignende.

Oljefondet er veldig godt egnet til å gjøre unoterte investeringer.

– Det vil ta for lang tid i forhold til behovet for å akselerere den grønne omstillingen og tidsrammen på klimamålene.

For statlige egenkapitalinvesteringer i utvikling av ny klimateknologi mener han det er Nysnø-modellen som peker seg ut.

– Det som er bra med Nysnø, er at man alltid investerer sammen med private, det må man holde fast ved. Men venture-kapital-tilnærmingen til Nysnø har samtidig så langt vist seg å ha begrenset effekt for kapitalkrevende industriprosjekter.

Brun mener også, i likhet med for eksempel tidligere oljefondsjef Knut Kjær, som vi også har snakket med, at oljefondet burde få anledning til å investere i unoterte aksjer, altså selskaper utenfor børs.

Derfor trengs også andre virkemidler enn de rent markedsbaserte.

– Oljefondet er veldig godt egnet til å gjøre unoterte investeringer. De har ikke likviditetsutfordringer, som andre pensjonsfond med utbetalingsforpliktelser kan ha. Når du investerer i unotert, kan du ikke selge ut dagen etterpå. Oljefondet er egnet til å ta den likviditetsrisikoen ved å være litt mer lukket inne i mer langsiktige investeringer i den type markeder. Skal man bidra med kapital for eksempel til verdikjeden på batteri, da må du inn i det unoterte for å bidra med kapital til det. Det er veldig få børsnoterte batteriselskaper. Det børsnoterte markedet er mer for modne selskaper.

– Hadde du hatt en global CO2-avgift hadde alle midler blitt allokert i riktig retning og eksternalitetene hadde blitt priset inn. Men den verden lever vi ikke i. Derfor trengs også andre virkemidler enn de rent markedsbaserte.

Dette er fjerde artikkel i en serie om oljeformuens rolle i klimaendringenes tid. De foregående har handlet om behovet for klimainvesteringer, hvilke muligheter som finnes for å justere oljefondets innretning og hva som kan gjøres for å finansiere utslippsreduksjoner. Artikkelserien er muliggjort med støtte fra Fritt Ord. 

Les de tidligere artiklene i serien under.