Når HBO kommer til nabolaget

/En av mange innbyggere i Washington Heights er frilansjournalisten Martin Brusewitz. Her skriver han om da gata hans ble forvandlet til svunne tiders Times Square, og stiller spørsmålet om hvem i en by som er verdt hva./

Det begynte med at hvite mennesker dukket opp på gata vår. Det er ikke mange hvite mennesker der jeg bor, så alle skjønte at noe var i emning.

En dag sto det en mann og tok bilder av fasaden vår. Neste dag målte ei ung jente i vindjakke butikkvinduer med målebånd. Tredje dagen gikk en hel gjeng, alle hvite som liljer, omkring. Hva skjer? undret vi.

Jeg bor på Amsterdam Avenue mellom 163. og 164. gate i Washington Heights, et område som ligger innklemt mellom Harlem i sør og Inwood i nord. Innrammet i øst av Harlemelva, og av Hudsonelva i vest. Jeg kom hit for noen år siden da jeg flyttet inn hos kona mi som er født og oppvokst i området.

Så ringte HBO på døra vår. En glad mann med blankglinsende panne ga fra seg et ark. På det kunne vi lese at en TV-serie ved navn «The Deuce» skulle spilles inn i gata vår. Noen måneder senere bodde vi midt i 70-tallet.

På folkemunne kalles 42. gate «The Forty Deuce», som senere ville bli forkortet til «The Deuce», som betyr to, men også er et navn for djevelen.

I 1811 ble Manhattans kjente rutenettplan risset opp. 12 avenyer i nord-sørlig retning og 155 gater i øst-vestlig retning. Av de 155 gatene ble 15 stykker lagd bredere enn de andre (30 meter i stedet for 18). En av dem var 42. gate. På slutten av 1800-tallet ble gata hjem til flere teatre, og i løpet av 1900-tallets første tiår var delen av 42. gate som løper mellom 6. og 8. aveny et episenter for New Yorks fornøyelsesverden med påkostede teaterstykker i majestetiske teatre. Byens elite og øvre middelklasse flokket til for å bli underholdt.

Så slo depresjonen til på 30-tallet og fattigdom spredte seg. De store teatrene på 42. gate ble truet av konkurs. Billigere underholdning begynte å etablere seg, teaterstykker ga plass til burleskshow som siden ble overtatt av kino og film på 50-tallet. Gata ble hjem til flere «grindhouses», som kinoer som viser voldsomme, sexspekkede lavbudsjettsfilmer til billige priser kalles. Ofte kunne man bli så lenge man ville i salongen med en billett. Grindhouse ga senere navnet til en hel sjanger – hyllet av Quentin Tarantino og Roberto Rodriguez med filmene «Death Proof» og «Planet Terror» som ble gitt ut sammen under nettopp navnet «Grindhouse» i 2007.

Gatas utvikling tok så ytterligere et steg ned i den ufinkulturelle avgrunnen da strippebarer, peep shows og pornokinoer åpnet dørene på 60-tallet. Kriminalitet medfølgte. Prostituerte og halliker flokket til gatene, omgitt av doplangere, narkomane og hjemløse. Forfallet ble fullbyrdet. Det er 70-tallet, og gatestykket er et episenter for New Yorks smuss og synd, magasinet Rolling Stone skriver at det er «the sleeziest block in America». På folkemunne kalles 42. gate «The Forty Deuce», som senere ville bli forkortet til «The Deuce», som betyr to, men også er et navn for djevelen. Dette er jo noen tiår etter andre verdenskrig, og USAs kulturimperialisme er sterkere enn noensinne. Ryktet om gatestykket spres jorda rundt, først og fremst gjennom populærkultur, og det dekadente strøket blir verdenskjent.

Nå har HBO lagt beslag på flere kvartaler for de gamle kjerrene sine.

En dag da jeg kommer ut gjennom porten min, står gamle 70-tallsbiler parkerte så langt øyet kan se. Cadillac DeVille, Ford Galaxy, Dodge Super Bee, Plymouth Roadrunner, en gammel isbil, en tidstypisk grønnsvart politibil med blålys og sirene på taket, taxibiler som tatt rett ut av filmen «Taxi Driver» (en av de mest kjente filmportrettene av New York i 70-tallets Sodom og Gomorra-tid). Jeg og kona mi peprer Instagram med bilder av gamle amerikanere. Men naboene er rasende – til og med når alt er som vanlig her i nabolaget, er oppgaven å finne parkering et smertefullt ork som stadig plager de bileiende innbyggerne.

Ikke sjelden ser man sjåfører sitte huløyde og spanende nedover gata i bilene sine med motoren på tomgang time etter time i påvente av at noen av de parkerte bilene skal forlate plassen sin. Nå har HBO lagt beslag på flere kvartaler for de gamle kjerrene sine. «Coño!!» banner butikkeieren vedsiden av porten min på typisk dominikansk vis. – Sånn her hadde de aldri kunne gjort downtown eller på Upper West Side. Der hadde alle de rike innbyggerne protestert, sier han.

Så begynner HBO å bygge om gata.

Så begynner HBO å bygge om gata. De henger opp nye skilt, maler om butikkvinduer, monterer opp en hel framside av en kino. Frisørsalongen blir kinesisk restaurant med «grillede» gummikyllinger hengende i vinduene, det nordlige hjørnet som til vanlig bare er en murvegg blir Peep show med billettluke og alt, telefonbutikken blir den legendariske arkadespillhallen Playland. Revisorfirmaet Mercedes Multiservice bygges om til en pornokino, og inne bak store XXX-skilt sitter revisoren selv, kirkegjengeren Alexis Mercedes bak skrivebordet sitt og forferdes. – Jeg måtte spørre pastoren min: «Er det ok at jeg gjør dette? Eller er det djevelens verk?» Tenk om andre fra menigheten kommer forbi og ser meg sitte i en pornokino, tenkte jeg. Han forsikret meg om at det ikke var noen fare, sier hun og ler.

Gamle filmplakater smelles opp, en telefonkiosk rulles fram, bakeriet på den andre hjørnet blir «Midtown Bagels». Til og med vintagesøppel spres utover gata når det er på tide å begynne filmingen. I flere dager sager, bærer, spikrer, skruer og maler en hel armada av håndverkere på husene våre. – Det er bra! Ungdommene her får se noe annet enn doplanging. De får noe annet å tenke på enn hverdagen, de kan inspireres av noe annet, kanskje drømme om noe mer? sier Shaiquan Wells, en 22-åring som bor en titalls gater lenger sør og som står og iakttar oppstyret.

På 90-tallet, da crack-eraen nådde slitt klimaks, ble Washington Heights sentrum for den enorme narkotikahandelen.

Shaiquan har rett. Det fins fortsatt mye dop i området vårt. Langerne henger alltid på hjørnet, de nikker fraværende når man går forbi. Og hele tiden passerer en jevn strøm narkomane, bleke spøkelser i slitne klær, utenfor porten vår.

Da New York begynte å vokse seg stor i løpet av 1800-tallets første tiår, lå der Washington Heights ligger i dag fortsatt store gårder og åkrer. Men bebyggelsen krøp snart oppover. Utviklingen på høyden kom ikke ordentlig i gang før undergrunnen ble utvidet til området i 1904. En bølge av irlendere og jøder flyttet hit, lokket av mer behagelige leiligheter og på flukt fra trengselen downtown. På 1960-tallet, etter diktatoren Trujillos død, begynte dominikanere å flytte til Washington Heights. I dag huser området den største dominikanske befolkningen utenfor den Dominikanske Republikk.

Washington Heights har måtte lide gjennom årenes løp. Santiago Luis Polanco-Rodríguez, en gangster som ble kalt «Yayo», opprinnelig fra den Dominikanske Republikk, ble den første personen som gikk til storsalg og markedsføring av crack på 80-tallet. Hans virksomhet gikk fra 174. gate og Audobon Avenue (et steinkast fra der svigermora mi bodde på den tida – og fortsatt bor i dag). På 90-tallet, da crack-eraen nådde slitt klimaks, ble Washington Heights sentrum for den enorme narkotikahandelen. Og i dens fotspor fulgte vold og annen kriminalitet. Noen politifolk jeg snakket med som har jobbet i området siden den tida, sa til meg at «du hadde ikke trodd at du var i samme land om du hadde vært her på 90-tallet. Det var vilt».

Nå er forandringer på vei. Gentrifiseringen puster innbyggerne i nakken.

Først i dag begynner vanlige mennesker å vende tilbake til de vakre parkene som ligger i området. – En rekke mennesker døde i de parkene, dop ble solgt og tatt. Gamle bilvrak hadde blitt dumpet der. Det var farlige plasser, sier en nabo til meg, som selv ikke har vært i parken på over 15 år.

Det fins fortsatt mye fattigdom igjen i strøket. I flere leiligheter i bygningen min bor flere familier tett sammenpakkede. På en av dørene så jeg noen timer før jeg skriver dette, den beryktede klistrelappen som politiet henger opp når noen skal kastes ut. Dophandel skjer åpent på flere gatehjørner. Men området er trygt. Man kan gå ut sent på kvelden uten å være redd. Og nå er forandringer på vei. Gentrifiseringen puster innbyggerne i nakken, som i så mange områder i New York. I tunnelbanen ser man flere og flere hvite mennesker for hver måned som går. Mange hus renoveres. I bygget tvers over gata fra vår ble nylig alt det innvendige revet ut og bygd om. Nå ser vi fra kjøkkenvinduet vårt om kvelden to hipsterungdommer ta oppvasken i lyset fra spotlights i det nymalte taket. Og en lang rekke butikker har lagt ned – leiene stiger. I skrivende stund holder de på å rive ned La Caridad, den shadye baren og restauranten som lå i nabohuset vårt og som stengte driften her om dagen.

TV-serien «The Deuce», døpt etter gata den utspiller seg på, handler om 70-tallet i New York, om pornoen, sex- og dophandelen samt volden og HIV-krisen som fulgte.

Tidlig en kveld da jeg går ut gjennom porten min på vei til en bowlingkamp, blir jeg gjennomvåt i et pøsregn som jeg først tror er et lokalt uvær, men snart innser, når jeg ser kameraer og urolige statister, er filmregn – en enorm dusj har blitt montert høyst oppe på fasaden vår. Jeg blir stående i flere minutter: ser opp på taket, iakttar det kunstige, tunge regnet mens tankene mine kretser omkring det utrolige i storheten av en produksjon av dette slaget.

TV-serien «The Deuce», døpt etter gata den utspiller seg på, handler om 70-tallet i New York, om pornoen, sex- og dophandelen samt volden og HIV-krisen som fulgte. Serien følger tvillingene Frankie og Vincent Martino (begge spilt av James Franco), bartendere på en luguber bar som også fungerer som en front for mafiaen som har begynt å stikke de skitne fingrene sine i den voksende pornobransjen. Maggie Gyllenhaal spiller Eileen «Candy» Merrell, en prostituert kvinne som har blitt lei av å gå på gata og vender seg mot pornoindustrien.

Ikke bare kjente skuespillere og spennende ingredienser gjør at det ligger an til å bli en suksess. To helter i serieverdenen, for alltid innskrevet i TV-historien etter sitt mesterverk «The Wire», ligger bak «The Deuce»: David Simon og George Pelecanos.

Har du sett Times Square og 42. gate i dag? Det ser ikke ut som det gjorde på 70-tallet. På 80-tallet gjorde byen nemlig en enorm innsats for å gi området et løft, og i løpet av tiårene etterpå ble det brukt en cocktail av taktikker for å sprøyte inn utvikling i området: lover, skattelettelser, samarbeid med private interessegrupper. Det fungerte. I dag: Høyhus, storskjerm, reklame, Disney, M&M-butikk, en glasstrapp, horder av turister. HBO ble nødt til å jakte etter et område som ikke hadde blitt transformert. Forfalne og slitne hus, enkelt å forstyrre med en enorm filmproduksjon. Det er ingen tilfeldighet at de fant det i vårt strøk ca. 120 gater lenger nord – et område der mange fattige mennesker bor.

Nesten alle jeg prater med i området liker at selskapet kommer og filmer.

Nesten alle jeg prater med i området liker at selskapet kommer og filmer. Butikkene som bygges om, de gamle fine bilene, alle statistene med kinnskjegg og afroer, slengbukser og store skjortekrager. Dessuten får mange av butikkene kompensasjon for tida selskapet filmer ettersom det forstyrrer driften. Det ryktes at den dominikanske kulturforeningen på det sørlige hjørnet har tjent seg en fet slant på det hele. Jeg kan ikke tenke meg en annen gate på Manhattan som er billigere å forstyrre med en TV-innspilling enn vår gate. HBO betaler erstatning for tapte inntekter til de butikkvirksomhetene som får hverdagen sin forstyrret av tilstedeværelsen deres. De erstatningene hadde nok vært utrolig mye høyere i et område lenger sør på Manhattan der leiene er høyere og fottrafikken betydeligere.

Eierne av Mexi Farm hadde visse bekymringer, det var først da de engasjerte en advokat at de fikk erstatning for tapte inntekter. De fleste andre butikkeierne jeg snakker med er fornøyde og sier at erstatningen var ok. En kioskeier uttrykker det på følgende måte: – De oppførte seg og snakket som om vi fikk en fortjeneste for bryderiet. Så høy var ikke erstatningen, men den dugde.

Men ikke alle er fornøyde. Bernard er legendarisk i dette strøket. Bodd her i flere tiår. Titter på deg med et vennlig blikk gjennom tjukke briller og snakker mye og velvillig med den høye stemmen sin. «EEEEYYY MAARTIIIIN!!!» roper han alltid så det runger i hele kvartalet når han ser meg. Ofte sitter han med stokken sin på en trapp og prater skit med noen andre gubber fra strøket. Likeså denne dagen. Han titter ut over de gamle bilene, statistene, det tidsriktige søplet og filmkameraene. – Jeg liker ikke dette, damn it! Ikke det spor! Jeg var der, jeg husker the deuce, jeg husker hvordan det var. Det hører til fortida, jeg vil ikke se det nå, jeg vil ikke bli minnet på det!

Washington Heights har blitt etterlatt til seg selv.

Innspillingen av The Deuce knytter på en uventet måte sammen utviklingen av to sett utenfra forskjellige områder, men som det historisk sett går an å dra en parallell mellom: De har begge blitt ansett som, og til dels vært, svært farlige, kriminelt dypt plagede plasser. Utviklingen deres har dog vært av ekstremt ulike karakterer. Times Square fikk byens fulle oppmerksomhet og gjorde en helomvending. Der prostituerte og langere hadde vanket, flokkes i dag turistene til. Og den fysiske plassen er i seg selv totalt transformert.

Washington Heights derimot har blitt etterlatt til seg selv. Fysisk sett har lite skjedd – selv om det siste tiåret har sett forandringer i form av minsket kriminalitet, noen nye bygninger og en renovasjon av parkene, så skjer narkotikahandel fortsatt ute i det åpne, ufattelige mengder søppel okkuperer fortauer og gater, og bygninger i svært dårlig stand forsømmes av dets beboere og eiere.

De siste årenes løft bringer glede, men også sorg. De fleste innbyggerne i et område, hvor elendig og kriminelt det enn er, er vanlige mennesker som går på jobb, følger barna sine til skolen, ser på TV på kvelden. Som vil nyte parker uten å gå sikksakk mellom narkomane, gå kveldsturer på rene fortau, komme hjem til hus der trappa er vasket og inngangen fri fra doplangere.

– Hvorfor var vi ikke verdt dette tidligere?

Nå har markedskrefter bestemt at det er på tide at dette området utvikles. Og da er innbyggernes livskvalitet plutselig verdt noe. Da renoveres plutselig fasader, da stenges de mørke hullene av noen barer der så mye desperasjon og ulovligheter utspiller seg at et vanlig menneske knapt kan se på inngangen uten å grøsse, da plantes trær og blomster, øremerkes penger for parkrenovering. Menneskene som har bodd der i tiår blir glade (de som har råd til å bli boende), så fint det begynner å bli! Så hyggelig. Så rent. Men samtidig spør de seg så klart – hvorfor var vi ikke verdt dette tidligere? Og budskapet står klart og tydelig: Er du fattig, så er du mindre verdt. Er du hvit, så er du mer verdt.

 

Oversatt fra svensk av Sigrid Elise Strømmen