Tilgivelsesreisen

Fra underverden i Oslo til tjue ulende huskyer i villmarka. Kontrasten er stor fra livet han kommer fra. Erik bor i dag på en gård ved Næroset i Innlandet, med marka som nærmeste nabo. Pelsterapi, hundekjøring og ketamin er blitt oppskriften på et verdig liv.

– Selv om jeg har masse bagasje jeg mest sannsynlig aldri blir kvitt, så klarer jeg nå å leve med den.

Eriks barndomshjem var preget av grov fysisk og psykisk vold. Selv på det mørkeste har han egentlig aldri villet dø, men det har vært vanskelig å leve. I mange år håndterte han traumene med rus.

– Jeg likte aldri den jeg var. Når jeg ruset meg ble jeg selvsentrert, destruktiv, fiendtlig og paranoid. Jeg brukte mye penger på kokain.

 

Nullvisjon for selvmord

Flere ganger har ikke Erik sett annen utvei enn å gjøre slutt på alt, og hver runde med depresjoner har kostet en stor bit av ham. Han har vært innlagt på psykiatrisk og har prøvd det meste av medisiner psykiatrien har å tilby i dag.

Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen fra Arbeiderpartiet mener vi trenger flere tilnærminger for å forebygge selvmord og det handler ikke bare om psykiatri. I handlingsplanen til regjeringen er det regionale folkeopplysningskampanjer som skal bidra til å øke kunnskapen, redusere stigma og få flere til å oppsøke hjelp.

– Å forebygge selvmord er viktig. Vi støtter en nullvisjon for selvmord i Norge. Det er et verdisyn som handler om at vi som samfunn ikke har noen å miste i selvmord, sier Rønning-Arnesen.

Eriks ekssamboer Ingvild Nordhagen (48) er hans nærmeste pårørende. Ingvild og Erik er ikke imponert over visjonene til regjeringen og mener det trengs mer handling bak ordene. Erik har søkt hjelp mange ganger, men har opplevd å bli kastet ut av Distriktspsykiatrisk senter (DPS) da han var for syk til å møte opp til timene.

– Hva hadde skjedd om han ikke hadde hatt pårørende? Det er ikke sikkert han hadde vært i live i dag. Og dette har ikke DPS noe ansvar for? spør Ingvild.

Sykehuset Innlandet vil ikke kommentere enkeltsaker, men opplyser at det er utfordringer knyttet til god oppfølging av pasienter som ikke møter opp til samtaler med sine behandlere.

– Pasienter som mener at behandling de har krav på, urettmessig er avsluttet, de har rett til å klage på avgjørelsen, uttaler kommunikasjonsrådgiver Line Fuglehaug ved Sykehuset Innlandet.

Jeg har møtt mye diskriminering fordi jeg har vært rusavhengig.

Ingvild jobber selv i helsevesenet som jordmor og enhetsleder på fødeavdelingen ved Ullevål. Hun mener helsevesenet er modent for forandring og må henge med på det som skjer av forskning og metoder. Spesielt psykiatrien.

– Min erfaring med helsevesenet som ansatt og pårørende er at rusmisbrukere og tidligere rusmisbrukere feilbehandles og underbehandles. De får ikke like god behandling som andre. Dessverre. Det skjer både bevisst og ubevisst.

Erik angrer på at han fortalte om sine rusproblemer til helsevesenet. Det har skapt mer problemer i en situasjon som var vanskelig nok fra før. Ett eksempel er en periode hvor Erik slet parasitten giardia-infeksjon. I fire år gikk han inn og ut av sykehus, men opplevde å ikke bli tatt seriøst.

– Da jeg vrei meg i smerter fikk jeg høre fra en sykepleier at «jeg er så lei av dere narkomane som kommer hit for en gratis rus.»

Et annet eksempel er fra da Erik jobbet som trener for hundekjøreren Kjell Brenodden i Folldal. En dag ble magesmertene så store at Erik måtte ringe etter hjelp. Men han opplevde i ettertid å bli truet med å få fratatt førerkortet og ADHD-medisiner fordi han fikk morfin i ambulansen. Psykiateren på Tynset mente at Erik ikke skulle tatt imot smertestillende. Han mistet ikke førerkortet, fordi han klagde det inn.

Erik ble til slutt operert. Under operasjonen fant legene en morken galleblære som skulle vært ute for lenge siden. Da de skulle ta den ut, sprakk den. Det som skulle være en liten operasjon, tok mange timer, for de måtte vaske ut gallen fra buken hans.

– Jeg skulle ønske de ga meg den operasjonen før det gikk så langt. I stedet var alt fokuset på smertestillende og ikke smertene mine, forteller Erik.

Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen sier at historier som dette gjør inntrykk og mener at alle med rusproblemer skal ha tilgang til tjenester og kvalitet som alle andre innbyggere. Hun legger til at helsepersonell sin opplysningsplikt i førerkortsaker er av trafikksikkerhetshensyn, og ikke handler om straff.

– Vi vet at mennesker med rusproblemer er stigmatisert og det er utrolig viktig at alle jobber med egne holdninger, så vi får et samfunn der vi ser og respekterer hverandre. Helsetjenesten skal hjelpe, ikke straffe. Det må det aldri være noen tvil om, sier statssekretæren.

 

Ketamin som siste utvei

Under en innleggelse på DPS Lillehammer spurte Erik om å få prøve ketamin-behandling. Han hadde lest forskning, sett dokumentarer og vitnesbyrd. I håpløsheten lette han etter hva som helst som kunne hjelpe. Men han fikk avslag. DPS mente at å gi preparatet til en rusmisbruker var som å «kaste bensin på bålet».

Fra DPS Lillehammer ble han skrevet ut med nok en resept på beroligende og tilbudt antidepressiva, som han takket nei til. Erik forteller at antidepressiva aldri har hatt effekt på ham, tvert imot.

Siden Erik opplevde at det ikke var mulig å få relevant hjelp fra det offentlige, bladde Ingvild opp tusenlappene fra egen lommebok til ketamin-behandling på en privatklinikk som et siste forsøk på å holde Erik i live. En behandling som koster over 5 000 kroner i måneden, og hadde aldri vært mulig på Eriks uføretrygd.

– Det er en selvfølge å få behandling for livstruende fysiske sykdommer, men psykisk sykdom kan også være livstruende. Hva får du da? En time på DPS for så å bli sendt hjem så du kan henge deg på låven? Det er ikke greit. Psykisk syke må få rett på ny behandling, mener Ingvild.

Helsedirektoratet henviser til FHI sin rapport fra 2022 om kartlegging av intravenøs ketamin for behandlingsresistent depresjon og akutt selvmordsfare. De mener det ikke foreligger oppdatert systematisk forskning, og anbefaler å avvente å ta stilling til ketamin som behandlingsform.

Bestillerforum, som ser på hvilke nye metoder som er aktuelle i helsetjenesten, vurderte i august 2022 at det er for tidlig å gjennomføre en metodevurdering og at det pågår studier for å innhente dokumentasjon.

– Når Helsedirektoratet kommer med behandlingsanbefalinger i form av nasjonale faglige retningslinjer, baseres disse på oppdatert forskning både nasjonalt og internasjonalt. Vi ser til oppsummert forskning, det vil si systematiske oversikter, ikke enkeltstudier eller enkeltartikler, uttaler avdelingsdirektør Torunn Janbu i Helsedirektoratet.

Hva er den lyden? Det er jo fugler!

Ingvild er overbevist om at ketamin virker, og at mange kunne hatt nytte av behandlingen som snudde opp ned på tilværelsen til Erik en novemberdag i 2021.

Erik sto han på terrassen og bearbeidet alle inntrykkene. Han la merke til en lyd. I skogen rundt han kvitrer fuglene, som de alltid gjør, men etter mange år med PTSD og ekstremt stress har ikke Erik registrert disse lydene siden han var barn.

– Jeg har vært i «kampmodus». Når du frykter noen går bak deg med kniv, så filtrerer hjernen bort ting som ikke er viktig, forteller Erik.

Ingvild og deres to barn har merket flere endringer, Erik er mer til stede i øyeblikket. Han sanser lukten av høst og nyter naturen. Høytider som jul, som tidligere har vært en grusom tid for han, er nå hyggelig.

– Jula for Erik har vært forbundet med masse dårlige minner og har vært en skikkelig angsttrigger. I år feiret han jul med min familie. Han sier selv at det var den beste julen noen gang, smiler Ingvild.

 

Prisen for status quo

– Det beste man kan gjøre som lege, er å redde liv. Men jeg har sett mange tilfeller fra moderne medisin hvor vi bare forlenger liv, uten å forbedre livskvaliteten, sier legen Lowan Stewart.

Han har bakgrunn fra akuttmedisin og har jobbet som lege siden 2003, både i USA og i Norge. Han har sett at hundrevis av pasienter har fått et bedre liv gjennom ketamin-behandling. For fem år siden åpnet han klinikken Awakn i Oslo hvor han tilbyr behandling for psykiske lidelser og avhengighet. Stewart hjalp senere til med å etablere ketamin-avdelingen på sykehuset Østfold i 2020, hvor han fortsatt jobber som medisinsk faglig rådgiver.

Stewart syns det er synd at det tar så lang tid før medisinske nyvinninger blir anerkjent i Norge. Han mener det er bra å være restriktiv fordi det gir mindre risiko for at pasienter blir skadet av behandlinger som man vet lite om. Men han minner om at ketamin-behandling har blitt brukt i ti år i USA allerede. I Norge lider mange unødvendig mens de venter på at retningslinjene skal komme på plass.

– Det kan selvfølgelig være negative konsekvenser av nye behandlingsmetoder, men å ikke gjøre noe har også konsekvenser. Med somatiske sykdommer som kreft bruker vi nye behandlingsformer hele tiden, men i psykiatrien går det saktere, mener Lowan Stewart.

Vi trenger nye og bedre metoder enn det vi har i dag

Stewart forklarer at ketamin-behandlingen foregår på flere nivåer. Ketamin akselererer nevroplastisitet, som er hjernens evne til å endre de innlærte koblingene som skapes mellom nerver og hjerneceller.

Men behandlingen gjør også at pasienten kan ha en «ut av seg selv-opplevelse», og observere seg selv fra et annet perspektiv. Stewart forteller at dette gjør det mulig å oppnå viktige innsikter og utvikle alternativer og mer konstruktive perspektiver på hva som har skjedd i livet.

– Se for deg fjellvidda dekket av nysnø, ketamin hjelper deg å lage nye spor, i stedet for å være fastlåst i de gamle nedtråkkede sporene, forklarer Lowan Stewart.

 

Den første behandlingen

Erik startet ketamin-behandlingen i 2021 og har fortsatt behandlingen med jevne mellomrom. Selv om noen opplevelser under behandlingen har vært av det skumle slaget, har alle endt godt. Under behandlingen opplever Erik ofte at han er på sleden sammen med hundene sine og de trekker han til bedre steder i underbevisstheten, og i livet ellers.

Men spesielt den første behandlingen gjorde inntrykk. Til tross for vitnesbyrd og studier var han nervøs for hva han kom til å oppleve. Ville han møte demoner? Eller «tippe over» og bli gal? Han har brukt mye rus, men aldri psykedeliske stoffer, det har virket skremmende. Erik trosset frykten.

Når han har satt seg i behandlingsstolen måler Stewart opp doseringen og pakker Erik inn i et «vektteppe», et tynget teppe som virker beroligende på angst. Han får behagelig musikk på ørene og bind for øyene for å stenge mest mulig sanseinntrykk ute.

I en rolig atmosfære starter Stewart opp maskinen som i 45 minutter pumper medisinen i Eriks årer. Det første Erik merker er alle fysiske smerter forsvinner, det føles stille, rolig og behagelig.

Men i et «svosj» blir Erik feid ned i noe som føles som en svart søppelsekk som lukker seg. Det blir bekmørkt, men litt etter litt begynner ting å skje.

– Jeg møtte faren min. Jeg tilga og ble tilgitt. Det var fantastisk, forteller Erik etterpå.

I rommet satt Ingvild sammen med han, og så at Erik la armen rundt seg selv og ga seg selv en klem.

– Det er rart å tilgi en som sikta på meg med et skytevåpen da jeg var guttunge. Faren min kunne være en jævel, men han hadde også en god side, sier Erik.

 

Herr og fru Jekyll and Hyde

Erik har en rolig energi, men det rykker i ansiktet og han har vanskeligheter med å finne riktig sittestilling når han snakker om oppveksten. Eriks første møte med farens fyllekuler var like etter han var født, da faren knuste krybben hans, med Erik inni. Senere skulle det bli mange flere.

– Det er litt heavy å snakke om. Noen ganger gjemte jeg meg i bilen om natta når han holdt på. Moren min var mest opptatt av å ha krøllene på riktig plass. Ingen skulle se hva som skjedde.

Faren til Erik het Harald og var en altmuligmann, sjømann og hvalfanger som hadde vært på havet siden han var 13 år. Han drev utested, var gulvlegger og lastebilsjåfør. Harald hadde også kontakt med presten på Ila landsfengsel og Erik fikk noen uvanlige møter i oppveksten, som sommerfest og karneval med Arnfinn Nesset, sykepleieren som ble dømt for å ha drept 22 mennesker da han var bestyrer på sykehjem i Orkdal.

– Livet har lært meg at jeg driter i hva du er, men ikke i hvem du er. Jeg er takknemlig for folk som har møtt meg på samme måte. De som har sett meg som Erik og ikke som «narkis». Man skal ha respekt for alle, uansett, sier Erik.

Jeg tålte ikke stillhet, når det var stille, var det aldri lenge til det smalt.

Storesøsteren til Erik flyttet ut da hun var 16 år. Hun kontaktet barnevernet flere ganger og fortalte hvilke forhold lillebroren levde under. Hun ønsket å få Erik ut av det helvete som hun selv hadde rømt fra. Men når barnevernet kom på døra, fant de ikke noe galt. Familien holdt fasaden, helt til de ikke kunne lenger. Da flyttet de til ny kommune. Hele 24 ganger flyttet de før Erik hadde fylt 20 år.

Erik har følt på bitterhet for at ingen gjorde noe. Det har også bidratt til følelsen av at han ikke er verdt noen ting. Når han ble voksen, søkte han etter spenning og farlige opplevelser.

– Det var sånn jeg var vant til å leve hjemme. Da jeg var liten følte jeg mye frykt, men den frykten forsvant da jeg ble eldre. Jeg brydde meg ikke om jeg levde eller var død.

Før ruset jeg meg på kokain og dykking. I dag på hundekjøring.

Erik tok dykkersertifikat og senere utdanning på dykkerskolen på Nesodden. Han fikk jobb på båt og reiste til sjøs. Jobben besto av inspeksjoner, vedlikehold og søk etter savnede personer. Han tjente gode penger og greide å ruse seg uten å vekke oppmerksomhet.

Hverken Erik eller Ingvild forsto hvor dype spor oppveksten hans hadde satt, ikke før moren hans døde av sykdom og faren drakk seg i hjel tre måneder senere. Det var da alt raknet og overdoser, psykiatri og rusbehandling ble hverdagen.

– Jeg trodde først det var en «party-greie». Men en dag jeg skulle levere ungene hos ham, skjønte jeg at dette var mer alvorlig, forteller Ingvild.

 

Fant en ny lidenskap

Erik ruset seg i mange år. Hans første skritt mot et bedre liv startet da han fikk plass på rusbehandling hos Tyrilistiftelsen Frankmotunet i Folldal.

– Jeg kom opp til Folldal en iskald høstkveld, jeg hadde aldri følt en så frisk kulde før. Da jeg hørte ulingen fra hundegården, skjønte jeg at her er noe for meg, smiler Erik.

Mens ketamin har hjulpet Erik å frigjøre seg fra sine indre demoner, har hundelivet bidratt til å fylle hverdagen med glede. I dag driver Erik og Ingvild prosjektet Team Ploothagen sammen. Selv om de gikk fra hverandre for flere år siden, er de gode venner, og lever nærmest som et gammelt ektepar. Ploothagen stilte på Femundsløpet for andre gang i år og hundene gir glede til hele familien.

– Hundene har betydd alt. Jeg har alltid hatt en flamme inni meg. Jeg må alltid drive med noe. Uten dem hadde jeg bare sittet og syntes synd på meg selv.

Når høsten kommer, begynner opptreningen til løpssesongen. I år er planen å stille i den største klassen i Femundsløpet. 650 kilometer gjennom Femundsmarka. Drømmen er å konkurrere i Finnmarksløpet også etter hvert.

Hvis jeg kunne skulle jeg hatt med alle som sliter, ut i marka.

En annen drøm i teamet er også å kunne hjelpe andre som sliter, familien har tro på pelsterapi som et redskap mot psykiske plager. De har lånt ut hunder til Oslo kretsfengsel, og ønsker også å samarbeide med barnevern eller andre institusjoner hvor mennesker kan ha glede av å ha kontakt med hundene.

– Psykiatrien må forstå at du blir ikke frisk med piller på en plastmadrass i et kritthvitt rom, sier Erik.

Mørke dager kan fortsatt komme. Det er livet. Men mørket er ikke så ille lenger, og Erik er takknemlig for å kunne sette seg ned med kaffekoppen og oppleve en helt vanlig dag.

– Ketamin fjerner ikke traumene dine, det fikser ikke forholdet, bankkontoen eller livet ditt. Men det gjør livet levelig. Jeg setter pris på ting. Jeg har fått en plass i livet, avslutter Erik.