Det lille livet

BERKELEY/SONOMA: Jeg åpner den lille porten og tripper forbi redskapsboden på baksiden av villaen til Kimberley Upstills foreldre. Det kjennes som å gå inn i en stor blomstereng. Lengst ned på tomta, bak gule blomster og sitrustrær, ligger Kims eget lille hus. Det er bare 19 kvadratmeter stort, med soveloft, vakre furugulv og et farget kirkevindu.

– Det er helt fantastisk å bo i! Jeg har aldri engasjert meg så mye i et hjem før, utbryter 26 år gamle Kim. Hun bygde huset selv, med hjelp av en venn, og flyttet inn for en måned siden.

Etter å ha bodd noen år utenlands, kom Kim hjem til Berkeley sommeren 2014. Hun begynte raskt å savne et eget sted å bo i. Men husleiene og boligprisene i San Francisco-bukten er de høyeste i hele USA. Kim, som er kunstner med varierende inntekt, hadde ikke råd.

Så hørte hun om Tiny House-bevegelsen. Hjemme i hagen fantes det allerede et falleferdig skur. Kim fikk lov av sine foreldre og ba snekkervennen Zack Ogden om hjelp. Det tok seks uker å finne riktig stil og materialer, og ytterligere seks måneder å rive det gamle skjulet og bygge et nytt hus. De fant kirkevinduet på Craiglist og kjøpte planker av en gammel hippie i Santa Cruz – “halvparten var fulle av termitter”. Strøm fikk de fra foreldrenes hus, vann fra hagen. Hun er derimot ikke koblet på kloakkanlegget. Det innebærer en hel del tømming av bøtter, hvis ikke hun låner foreldrenes do, da. Bortsett fra det siste, som kan være litt trøblete, synes hun det er fantastisk å ha sitt eget krypinn.

– Dette er det nærmeste et eget hjem mange i min generasjon kan drømme om, sier hun.

Tiny House-bevegelsen er en reaksjon på forbrukerkulturen i USA, som har ført til at størrelsen på middels store villaer har vokst fra 160 kvadratmeter til 242 kvadratmeter de siste 30 årene. I samme tidsrom er det alt færre som bor i disse villaene, siden familiene er blitt mindre.

Tiny House-bevegelsen er en reaksjon på forbrukerkulturen i USA

En av bevegelsens pionerer er Lloyd Kahn, som allerede i 1973 lanserte tilsvarende ideer i boka “Shelter”. En annen forgrunnsskikkelse er Sarah Susanka, som i 1997 utga boka The Not So Big House, den første i en rekke bøker i nyere tid som har oppfordret oss til “å bygge bedre, ikke større”. Tiny House-bevegelsen handler om å leve på en mindre overflate. Mindre hjem krever færre bygningsmaterialer og mindre tomter – som gjør dem billigere og enklere å bygge og holde i stand. At boligen er så liten, innebærer også at terskelen for å kjøpe kvalitetsmaterialer blir lavere. Småhusene er på maks 46 kvadratmeter, som regel mellom 20 og 40 kvadratmeter – eller mindre. Til forskjell fra Kims krypinn har de som regel do og dusj. Folk som bor i småhus eier generelt færre ting, forbruker mindre og må betale mindre for elektrisitet og vann.

Da entreprenøren Jay Shafer hørt om loven som begrenser hvor lite hus det er lov å ha i USA, bestemte han seg for å bygge et lite hus selv – i protest. Nå er det gått 18 år og Shafer har tilført sin egen vri – nemlig hjul. I 20o1 etablerte han Tumbleweed Tiny House company, som både lager småhus på hjul og arrangerer workshops der deltagerne lærer seg å bygge slike.

Ved å sette hjul på husene, unngår Tumbleweed byggelovens størrelserestriksjoner – fordi de da betraktes som bobiler.

Ross mistenker at småhuseiere har en tendens til å gjøre litt som de vil.

Etter at han utga The small house book, har Shafer fått mye oppmerksomhet. Han har reist land og strand rundt og holdt forelesninger om småhus, og han er til og med blitt intervjuet av Oprah Winfrey.

I dag jobber det ni personer i Tumbleweeds gule trekontor i den lille byen Sonoma, en time nord for San Francisco. Sola skinner så vakkert som den bare gjør i California og vi kjører gjennom et vingårdsdistrikt omkranset av fjell. I år regner de med at rundt 2500 mennesker vil delta på selskapets todagers husbyggingskurs rundt omkring i landet. I fjor tok Tumbleweed imot 23 000 telefonsamtaler fra folk som ville vite mer. Interessen økte spesielt etter finanskrisen, forteller daglig leder Ross Beck, en mild, middelalderende mann i jeans og skjorte. Han selv har bodd et par år i et småhus.

Beck forteller at selskapet har tre store kundegrupper: Den første kategorien er ungdommer under 30 år, som har høye studielån og en usikker arbeidssituasjon. De vil spare penger og er miljøbevisste. Den andre kategorien er folk mellom 30 og 60 år som trenger et rimelig bosted for et familiemedlem (ungdom eller eldre foreldre), eller vil ha en hytte. Eller de trenger et kontor eller vil redusere størrelsen på boligen, spesielt hvis de bor i et dyrt strøk. Den tredje gruppen er folk over 60 år, som har mistet sin bolig og sine sparepenger under finanskrisen. Eller de vil rett og slett ha litt penger og tid til overs, til for eksempel å reise.

Utfordringen med småhusene på hjul, er at det er begrenset hvor de kan slå seg til ro over lengre tid på lovlig vis.

– Hvis det hadde vært lov å bo i et småhus på egen tomt eller en leid plass, ville salget eksplodert i USA og løst mange problemer, sier Ross. Ulempen med småhusene på hjul er at de betraktes som bobiler og ergo slipper de eiendomsskatt. Dermed går fellesskapet glipp av skatteinntekter og det blir mindre penger til å finansiere skoler og helsetjenester. Mange småhuseiere slår seg derfor til på campingplasser – hvis de er opptatt av å følge reglene. Ross mistenker at småhuseiere har en tendens til å gjøre litt som de vil.

– Det er en fordel at småhus-naboer som regel har høye gjerder. Hvis du blir oppdaget, kan det jo være at de ikke lager noe bråk hvis du gir dem en kasse vin i året, ler han.

Dette holder imidlertid på å forandres. For to år siden ble loven forandret i San Francisco og i New York. Nå er det lov med hus som er så små som 22 kvadratmeter. I delstaten Texas har borgermesteren i den lille byen Spur erklært byen som USAs første Tiny House-vennlige by. I Walsenberg i Colorado er det også lov med småhus, så lenge de har vann og kloakk. Loven varierer rundt omkring i landet.

Tiny House-bevegelsen er i ferd med å gjøre sitt inntog i Sverige.

Småhusentusiastene er naturlig nok positive til forandringene i Colorado og Spur. Ross tror flere følger etter. I fjor ble den første nasjonale Tiny House-konferansen holdt i Charlotte, North Carolina, og i år skjer det på nytt i april, i Portland, Oregon. Ross håper det vil dukke opp flere interesseforeninger, som kan jobbe for lovendringer. Han sammenligner Tiny House-bevegelsen med andre, tilsvarende forandringer i samfunnet de siste 30 årene, som også har handlet om redusert ressursforbruk. I begynnelsen var det for eksempel ulovlig å koble private solcellepanel-systemer sammen med eksisterende strømnettet.

– I dag er 95 prosent tilkoblet, forteller han.

Gjenvinning og kompostering er et annet eksempel. Beskyttelse av våtmarksområder et tredje – USA fikk først en nasjonal vernelov i 1989, for å beskytte trekkfugler.

Størrelser på boliger er gjerne kulturelt betinget. I for eksempel Japan og Hong Kong er boligene jevnt over langt mindre, og de har utviklet en rekke smarte løsninger for små hus og leiligheter. I Sverige og Norge har vi også småhus i form av kolonihytter – som det i hvert fall er mulig å bo i på sommeren.

Tiny House-bevegelsen er i ferd med å gjøre sitt inntog i Sverige. I Lund, der det var mangel på boliger for studenter, fikk et selskap dispensasjon fra byggereglene og bygde småhus som et eksperiment i 2012. Suksessen skapte oppfølgeren Bokompakt, som kom i høst – et småhusområde med 22 boliger på mellom 10 0g 40 kvadratmeter. Baderommet er blant annet forminsket. Solcellepanel på taket gir halvparten av energien som trengs. Avløppsvannet brukes på nytt og egne rør gjør at boligene er selvforsynt med varme. I Gøteborg er det også blitt søkt om et eget Tiny House-prosjekt, som et ledd i å bygge holdbare og økologiske boliger i Gøteborgområdet.

Tilbake til Kim i Berkley: Hun viser oss noen av de smarte løsningene for det lille livet. Skrivebordet er oppfellbart og klærne ligger i kjøkkensofaen under trappa til soverommet på loftet – og trappa kan fjernes ved behov. Hele huset ble bygget for 250 000 kroner – og da gikk halvparten til snekkerens lønn. Takket være foreldrene slipper Kim også å betale leie for tomta.

– Det er utrolig befriende å bo her, og det gjør at jeg kan fortsette å reise og ha en ukonvensjonell jobb – og samtidig føle meg trygg og stabil, forteller hun.

(Oversatt fra svensk av Stian Bromark)