Truende skyer over Bosnia

20 år etter at forhandlinger på en militær flybase utenfor Dayton i USA satte punktum for krigen i Bosnia-Hercegovina, kommer stadig nye advarsler om fare for krig.

Det foreløpig siste utspillet i så måte kom nylig fra en gruppe akademikere som oppfordrer USA og EU til å intervenere snarest. Akademikerne påpeker at den økonomiske, sosiale og politiske situasjonen er dårlig og stadig blir dårligere.

Det åpne brevet til USAs utenriksminister John Kerry, EUs utenrikspolitiske sjef Federica Mogherini og EUs utvidelseskommissær Johannes Hahn, anklager særlig USA og EU for å vise mindre vilje til å sikre gjennomføring av Dayton-avtalen. Taktikken med skrittvise reformer, som var løsningen på hvordan man skulle få Bosnia-Hercegovina på fote og overvinne den nasjonalistiske motstanden, har spilt fallitt, fastslår akademikerne.

Dayton-avtalen ble hilst med jubel.

De peker særlig på Republika Srpskas leder Milorad Dodik som en negativ kraft. For tiden arbeider han aktivt for en folkeavstemning i Republika Srpska om Bosnia-Hercegovinas sentrale, juridiske myndigheter, som han ikke vil akseptere i sin serbiske delstat. Organiseringen av en slik avstemning, selv om den ikke direkte handler om løsrivelse, er i seg selv en alvorlig utfordring av Bosnia-Hercegovinas eksistens som stat, mener akademikerne.

Dayton-avtalen ble hilst med jubel og glede da presidentene fra Serbia, Bosnia-Hercegovina og Kroatia satte sine initialer på papirene 21. november 1995. Den formelle undertegnelsen skjedde i Paris 14. desember.

Tre og et halvt års krig i Bosnia var over. «Etnisk rensing» var blitt et begrep hos de fleste: 2,2 millioner var drevet på flukt, rundt 100.000 var drept og den verste massakren i Europa siden andre verdenskrig, Srebrenica-massakren, var begått. Endelig skulle det bli slutt på TV-rapportene fra Sarajevo om sivile som var skutt av snikskyttere eller sprengt av granater.

Avtalen slo fast noen viktige forutsetninger for fred: Bosnia-Hercegovina er én stat innenfor internasjonalt anerkjente grenser. Hovedstaden er Sarajevo, hel og udelt. Og Serbia erklærte at man anerkjente Bosnia-Hercegovina som selvstendig stat.

Deretter begynte vanskelighetene.

Deretter begynte vanskelighetene. Landets regjering skulle bare ha ansvar for begrensede områder som utenrikspolitikk, utenrikshandel, toll, pengepolitikk, finansiering av regjeringsapparatet og dens institusjoner, innvandrings- og flyktningpolitikk, internasjonale politioppgaver og politisamarbeid mellom entitetene, internasjonale kommunikasjoner, transport mellom entitetene og lufttrafikk.

«Alle regjeringsfunksjoner og fullmakter som ikke eksplisitt i denne grunnloven er gitt til Bosnia-Hercegovinas institusjoner, skal tilhøre entitetene», het det i den nye grunnloven, selv en del av fredsavtalen. Entitetene, eller delstatene, skulle ha ansvar for forsvar, skatt, helse- og sosial, utdanning, næringsutvikling. Viktige deler av rettsvesenet og politi var entitetenes ansvar. Det samme gjaldt finanspolitikken. Miljøpolitikk var overhodet ikke nevnt.

(Noe er endret siden 1995. For eksempel har landet fått et forsvarsdepartement og tilsynelatende ett forsvar. Men knapt noen er overbevist om at dette forsvaret vil opptre under én kommando hvis landet er i indre krise. Ett rettsvesen er forsøkt bygd opp under grunnlovsdomstolen som Dayton-avtalen omtalte. Det er det rettsvesenet Republika Srpskas leder Dodik nå vil ha folkets mandat til å si nei til.)

Der skal det velges en bosnjak, en kroat og en serber.

For ytterligere å understreke de sentrale myndighetenes svakhet, ble de folkevalgte institusjonene gjort små. Noen fikk roterende lederskap, slik som presidentskapet. Der skal det velges en bosnjak, en kroat og en serber som roterer som leder av presidentskapet. De kan bare fatte vedtak med konsensus, og hver av dem kan nedlegge veto.

Det sentrale parlamentet i Sarajevo består av to kamre, Folkenes hus med 15 medlemmer og Representantenes hus med 42 medlemmer. Begge forsamlinger sammensettes etnisk, henholdsvis fem serbere, kroater og bosnjaker til Folkenes hus og 14 av hver til Representantenes hus.

Omstendelige regler for å ta hensyn til etnisitetenes rettigheter gjør det vanskelig og tidkrevende å komme fram til lovlige vedtak. Ankemulighetene er mange og prosedyrene innfløkte og tidkrevende.

Landets navn ble forandret. «Republikken Bosnia-Hercegovina» ble redusert til «Bosnia-Hercegovina». Den serbiske delen av landet fikk derimot tittelen «republikk», Republika Srpska, mens den andre delen ble kalt føderasjon, «Føderasjonen Bosnia-Hercegovina».

Internt er de to delstatene også forskjellig organisert. De folkevalgte i Føderasjonen har to kamre, Folkenes hus og Representantenes hus. Republika Srpskas folkevalgte forsamling har ett kammer og heter Nasjonalforsamlingen, hvilket den jo ikke er.

Under delstatsmyndigheten er Republika Srpska delt opp i 63 kommuner. Føderasjonen er derimot delt i 10 kantoner, og under kantonene i 79 kommuner. Presidenten i Srpska er direkte folkevalgt. Presidenten i Føderasjonen er valgt av den parlamentariske forsamlingen.

Til dags dato er saken ikke løst.

I 2009 konkluderte Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (ECHR) i Strasbourg at Bosnia-Hercegovinas grunnlov var i strid med menneskerettighetene. Saken mot Bosnia-Hercegovina ble ført på vegne av to bosniske borgere, sigøyneren Dervo Sejdic og jødiske Jakob Finci. Begge var i 2006 blitt nektet av den bosniske valgkommisjonen å stille som kandidater til presidentvalget og den lovgivende forsamlingen. Begrunnelsen var at ingen av dem var bosnjak, serber eller kroat, noe grunnloven krever. I Dayton-avtalen omtales de tre nasjonalitetene som landets tre “konstituerende folkeslag”.

EU og Europarådet krevde at Bosnia-Hercegovina måtte endre grunnloven slik at den ikke lenger var diskriminerende, men til dags dato er saken ikke løst. Bosniske ledere nekter å oppgi de etniske kravene som styrer hele landets politikk og administrasjon. Striden om grunnloven satte lenge stopp for Bosnias tilnærming til EU, men saken er nå skjøvet i bakgrunnen. ECHRs kjennelse om at grunnloven fra Dayton er diskriminerende, står imidlertid fast.

Serbias krigsmål var å løsrive et så stort område som mulig av Bosnia-Hercegovina for deretter å slå dette området sammen med selve Serbia. Milorad Dodik legger ikke skjul på at dette også er i hans tanker.

– RS (Republika Srpska) er mindre en entitet i Bosnia og mer en stat i framtiden forent med Serbia, sa han 5. september i fjor, ifølge nyhetsbyrået Beta.

4. november i år gjentok han sin misnøye.

Den planlagte folkeavstemningen om det nasjonale riksadvokatembetet og den sentrale domstolen skal gjennomføres.

– Jeg er ikke i tvil om det, uansett anstrengelsene som er investert i dette fra deler av verdenssamfunnet. RS vil bekjempe den legale volden fra Den høye representanten, for Dayton-avtalen, sa Dodik i Banja Luka 28. juli, ifølge nyhetsbyrået FENA.

4. november i år gjentok han sin misnøye med et forent Bosnia som ifølge ham bare eksisterer på grunn av internasjonal innblanding.

– Enhver type forent Bosnia-Hercegovina, uansett hvor mye de vil ha det i Sarajevo, er utelukket, sa Dodik ifølge nyhetskanalen B 92.

Diplomater tar tilsynelatende Dodiks trusler med stor ro og henviser gjerne til at ingen kommer til å anerkjenne Republika Srpska som egen stat. Serbia under Slobodan Milosevic anerkjente i Dayton høytidelig Bosnia-Hercegovina som uavhengig stat innenfor landets daværende grenser. Dagens regjering i Beograd vil neppe endre dette om Dodik skulle utrope uavhengighet, noe han har antydet kan skje etter en folkeavstemning i 2018.

Problemene i Bosnia-Hercegovina ble ikke løst i Dayton for 20 år siden. Tvert imot ble avtalen en hengemyr som landet sitter fast i. Og ikke alle utelukker en ny konflikt.

– Fornyet etnisk vold er en reell mulighet, heter det i «Bosnia and Herzegovina Security Risk Analysis Policy Note No 3», utgitt i oktober i år. Analysen sier om EUs militære representasjon i Bosnia, EUFOR, at dens evne til å avskrekke og reagere i en krisesituasjon er «tilnærmet ikke-eksisterende».