Moderne torturkamre

Mary Buser ankommer isolasjonsavdelingen. Et hardt sementgulv, grå ståldører på begge sider av den lange korridoren, 25 innsatte på hver side. Små vinduer i hodehøyde og små luker til brett med mat nede ved gulvet. Nederst i korridoren venter to kolleger, den ene er lege, foran en av cellene. Stanken av avføring og spy henger i den tjukke, varme lufta. Mary Buser konsentrerer blikket på sine kolleger og går raskt nedover korridoren.

– Men jeg ser bare de innsattes ansikter, mørke i huden og unge, presset mot glassrutene, deres øyne er fylt med panikk, forteller hun.

Blodet renner ned hans armer

«Hjelp! Hver så snill, hjelp!». De banker og slår på dørene. «Hjelp oss, vi dør her inne!». Hun fortrenger instinktet som vil prata med dem, hjelpe dem. Hun kommer frem til cellen. Døra åpnes. Der inne sitter en innsatt med en gjennomsvett t-skjorte, blodet renner ned hans armer. Han gråter og snufser.

– Mannen forteller at han har sittet isolert i tre måneder og at seks gjenstår. «De hadde ikke behandlet hunder på denne måten», sier han til meg. Han ville ut, han klarer det ikke lengre.

Mary Buser vurderer situasjonen med teamet sitt. Hun vil slippe ham ut, ta ham til klinikken for mentalt syke. Hennes kolleger er ikke enig. Han later bare som for å komme ut, mener de.

– Slipper vi han ut, kommer alle her til å klype seg til blods. Vi kan ikke gi etter så lett, sa de til meg. For dem er dette hverdagslig, forteller Mary Buser.

For henne er det nytt. Det var hennes første dag som administrativ leder for avdelingen for mental helse på et av New Yorks fengsler på fengselsøya Rikers Island, som ligger i den skitne elva East River nord for flyplassen LaGuardias.

De blir enige om å la mannen bli sittende i isolasjon. Mary Buser signerer beslutningen. Samme ettermiddag kommer samtalen «Hva skjer med ham nå?». Mannen hadde hengt seg selv i et laken.

– Da jeg ankom cellen, møtte jeg legen. «Han overlevde. Vi fant han i grevens tid» sa han. Grevens tid!? Mannens selvmordsforsøk havnet ikke engang i statistikken – det ble notert som «selvskading for å slippe ut av isolasjonen», sier Mary Buser mens hun rister på hodet.

Vi torturerer ikke mennesker. Jeg innså at jeg hadde tatt feil.

Hver gang noen i en isolasjonscelle skader seg selv, eller prøver å skade seg selv, går alarmen hos Mary Buser og hun må haste ned for å vurdere situasjonen. Rutinen gjorde henne til stamgjest på isolasjonsavdelingen, eller «the bing» som avdelingen kalles.

– Lenge tenkte jeg at det her er USA, et fritt, demokratisk samfunn. Vi torturerer ikke mennesker. Jeg innså at jeg hadde tatt feil, sier Mary Buser.

I USA er bruken av isolasjon annerledes enn i for eksempel Sverige. I 2014 ble over 12 000 personer satt i isolasjon. Halvparten av disse satt isolert i under en time. Med andre ord: innsatte holdes isolert en liten stund fordi de for eksempel venter på å ta en urinprøve, eller må bli roet ned ved bråk. En veldig liten del av de som er innom en isolasjonscelle, sitter isolert i mer enn en måned i Sverige.

I USA sitter flertallet betydelig lenger. Tallene i USA er ikke alltid like klare. En rekke ulike forsøk er gjort på å estimere hvor mange som sitter isolert i USA. Man regner med at det er mellom 80 000 og 100 000 personer, noen av disse sitter isolert i flere år.

Noen eksempler: I staten New York varer den gjennomsnittlige isolasjonsperioden i 5,2 måneder, tusentalls har vært isolert i flere år. I Colorado varer den gjennomsnittlige isolasjonsperioden i 2,7 år. I Texas finnes det noe som kalles «administrativ segregering», forlenget isolasjon for innsatte som anses som ekstra farlige, snittet for disse er fire år. Personen som har sittet lengst på isolasjon hadde i 2012 vært isolert i 24 år. Flere tusen fanger sitter fengslet under formen «administrativ segregering» i Texas.

Det er mange skrekkeksempler, for eksempel nå verdenskjente «the Angola three»: Robert King, Herman Wallace og Albert Woodfox. De ble plassert i isolasjonsceller flere år etter at en fengselsvakt ble myrdet. Albert Woodfox – som var erklært uskyldig – var den siste som slapp ut 16. februar 2016 etter 43 år og ti måneder i en isolasjonscelle.

Isolasjon, en straff innenfor straffen. Minimalt med plass – cellene måler to ganger tre meter. En seng, en do, kanskje et lite vindu, som regel tomme vegger. Det er alt. Innestengt 23 timer i døgnet. En time mosjonering hver dag (ofte veldig tidlig på morgenen). Maten sendes gjennom en luke i døren. Ofte er lyset i cellen på døgnet rundt. Legger fangene puta over ansiktet, vekkes de (vekterne må kunne se ansiktene).

I isolasjon havner de verste av de verste, de virkelig farlige folkene, de som slåss, skader, myrder – de som plutselig spytter ut et barberblad og kutter en medfange i halsen, de som starter opptøyer, smugler inn dop og våpen. Eller?

Da Johnny Perez var 16 år gammel ranet han en butikk i nærheten av der han bodde. Han truet kassamannen med en pistol og forlot butikken med en neve sedler. Han ble fort pågrepet, tiltalt og dømt. I USA kan man bli fengslet fra man er 16 år. Johnny Perez fikk 15 års fengsel, satte inne i 13. Tre av årene satt han på isolasjonscelle.

– En gang de gjennomsøkte cella mi og fant en stekepanne under senga. Jeg hadde kjøpt den av en fengselsvakt, men man kunne ikke eie kjøkkenredskap der inne. Jeg havnet i «The bing», sier Johnny Perez.

Fangene kalles av vekterne for «bodies», de som er mentalt syke kalles «nuts».

Selv i varetekt bruker man isolasjon, altså for folk som ennå ikke er dømt. Dette er uvanlig i resten av verden, men forekommer i de skandinaviske landene – noe flere menneskerettighetsorganisasjoner kritiserer. På Rikers Island er det over 100 regelbrudd som fører til isolasjon.

Når Mary Buser forteller om Rikers, beskriver hun en inhuman arbeidsplass. Fangene kalles av vekterne for «bodies», de som er mentalt syke kalles «nuts». Overfall er en del av hverdagen. På personalets parkeringsplass forteller hun at det er knust glass overalt – rester av små spritflasker som de ansatte tar en slurk av før eller etter skiftet sitt.

Melvin Williams møter opp på et hjørne på 116:e gate og 1:a aveny i New York, litt lengre ned i gata ligger høyblokka han vokste opp i, gården der faren og broren hans ble skutt i hjel da han var liten. Noen kvartaler nordover er stedet han selv skjøt en mann i benet, som han havnet i fengsel for. I 13 år satt han inne, av dem var 5 år på isolasjon – «Bermuda» som han og hans kamerater kalte det.

– Havner man der, er man fortapt. To år i isolasjon kan bli ni på et blunk. Man blir gal av å være der, gjør man en feil får man mer tid. Protesterer man mot urettferdigheter, får man mer tid. Blant annet organiserte vi sultestreiker fordi vi fikk for lite mat, forteller han.

Han kaller fengslene «en grobunn for vold», systemet funker ikke, mener han. Ingen blir rehabilitert, det skjønner alle. Vakter så vel som fanger.

– Før jeg satt inne, trodde jeg ikke man kunne skru av og på sin menneskelighet, nå vet jeg at det er akkurat det man gjør. Jeg så mange fengselsvakter begynne i jobben, de var hyggelige i starten, men forandret seg etter hvert, sier han.

Isolasjonsceller kan spores langt tilbake i historien. I middelalderen hadde man for eksempel noe som het «murus strictus». Men det var etter at det moderne fengselssystemet vokste frem i den vestlige verden på starten av 1800-tallet at isolasjon regelmessig ble tatt i bruk. De hevdet at det var bra for fangene å være i ro og fred når de skulle tenke over sine synder og bygge opp sin kristne tro. Allerede rundt 1850-tallet begynte man å stille spørsmål og kritisere systemet. Det finnes omfattende forskning og rapporter om isolasjon av fanger allerede fra den tiden. Charles Dickens skrev, etter at han i 1843 besøkte fengslet Cherry Hill i Philadelphia, at isolasjon er verre enn noen annen form for fysisk tortur en menneskekropp kan utsettes for.

Eldre forskning så vel som moderne peker utelukkende i samme retning; isolasjon kan skade de innsatte alvorlig. Graden av påvirkning avhenger av hvordan isolasjonen utføres, hvor lenge den varer og hvilke karaktertrekk den innsatte har. Johnny Perez, mannen som ble satt på isolasjon på grunn av en stekepanne, slapp ut av fengslet for to år siden. Han jobber nå for Urban Justice Center, en ideell organisasjon som støtter «New Yorks mest sårbare innbyggere» ved å blant annet gi rettslig støtte til innsatte, og holde opplæring i å drive med politisk lobbyvirksomhet. For eksempel jobber de aktivt for å avskaffe bruken av isolasjonsceller. Han sier:

– Jeg har en jobb, jeg kler meg anstendig «hvordan kan det gå så bra for deg om isolasjon er så dårlig?», spør folk meg. Når du ser en enslig blomst vokste opp av fortauet, sier du da «Se så vakker asfalten er som har fått en blomst til å vokse»? Jeg er veldig sterk, utrolig besluttsom og lar ikke ting gå innpå meg. Det har gjort at jeg enklere har kunnet gå videre enn mange andre. Noen blir aldri vant til det normale livet. Samtidig har jeg mine indre demoner å kjempe mot. Jeg ser bra ut på utsiden, men innvendig har jeg fortsatt mange, dype sår.

USAs enorme fengselssystem, med flere enn 2,3 millioner fanger – overlegent mest i verden – har ført til at begrepet «massincarceration» (massefengsling) har oppstått. Det siste tiåret har en stor politisk forandring funnet sted: Det har blitt en vanlig oppfatning blant folk at noe er feil med systemet, av humane og/eller økonomiske grunner (det er utrolig dyrt å sperre inne mennesker). Att «massincarceration» må ta slutt, er et av få spørsmål en stor del republikanere og demokrater er enige om.

Den utbredte bruken av isolasjonsceller var for noen få år siden nesten helt ukjent blant mannen i gata. De siste årene har det blitt stilt spørsmål oftere og mer høylytt enn tidligere, i tillegg til at isolasjonsmotstandere har vunnet flere seiere. I New York ble det nylig innført en lov som gjør det umulig å isolere ungdommer i alderen 16-18 år. Oregon og Indiana har nylig innført lover som begrenser bruken av isolasjon for psykisk syke, og i California skal bruken begrenses. Men i USAs fragmenterte fengselssystem, vil bruken av langvarig isolasjon opprettholdes lenge.

Vi vil ha en slutt på denne torturen nå.

– Det gjenstår uendelig med arbeid. Vi jobber for at senatet i New York skal innføre loven «HALT Solitary Confinement Act», som blant annet forbyr bruk av isolasjon i mer enn 15 dager. Noen senatorer er med oss, men vi trenger flere. Mange vil ta det steg for steg, de vil ikke innføre store forandringer med en gang. Vi vil ha en slutt på denne torturen nå, sier Johnny Perez.

New York City Correction Officer’s Benevolent Association, også kalt COBA, er den største organisasjonen for fengselspersonell i USA. Det er en innflytelsesrik organisasjon som er for bruk av isolasjon. Organisasjonens sterke mann, formann Norman Seabrook, mener isolasjon er fangevokternes eneste måte å straffe og håndtere farlige individer på. En avskaffelse ville gjort det utrygt for hans arbeidere, mener han. Normann Seabrook har ikke svart på henvendelser om å uttale seg i denne artikkelen.

– Jeg er ikke imot fengsler, tro meg, det finnes mennesker jeg møtte der inne som jeg ikke vil ha i nærheten av min familie ute i det fri. Men vi må spørre oss hvilken rolle fengsler skal ha. Hva vil vi? At mennesker kommer ut verre enn de var da de kom inn? Spør Johnny Perez.

Teksten er oversatt fra svensk av Karstein Alvestad Skogseth.