FOTO: Krystalli Glyniadaki

Usynlig i Athen

En byvandring med en hjemløs som guide.

«Det at jeg kan snakke så fritt foran dere, er takket være teaterscenen. Når du står foran 200 mennesker, kan du ikke være redd.»

Mannen foran oss er ingen profesjonell skuespiller. Han heter Mihalis Samolis og er en 60 år gammel hjemløs mann fra Athen. Til daglig selger han gatemagasinet Shedia (det greske ordet for «flåte»). Men nå står han foran det greske nasjonalteateret i midten av Athen og forteller stolt om hans del i teaterets lange historie.

«Før var området rundt Nasjonalteateret byens dopsentral, og bygget var falleferdig. Så tok den kjente skuespilleren Nikos Kourkoulos over styringen og ryddet opp», forteller han. Mihalis ser med et varmt blikk på de 15-årige skoleelevene som hører på, og han innrømmer:

«Det er litt rart å stå her og snakke med dere og samtidig vite at jeg senere må tilbake til hospitset, hvor jeg ikke har mitt eget rom, og ikke kan sette meg i fred og ro med en øl foran TVen. Når jeg lengter etter mitt eget sted å være, kommer jeg til teateret og ser en hvilken som helst forestilling. Det får meg til å føle meg som et menneske igjen».

Selskapet nølte ikke med å bruke ham igjen, og livet begynte å se lysere ut. Så, i 2010, kom den greske finanskrisen.

I seks år har Mihalis Samolis vært hjemløs. Fram til 2012 jobbet han frilans som lastebilsjåfør for de største supermarkedkjedene. Som barn drømte han om fly, lastebiler og skyskrapere, og da han vokste opp fikk han oppleve alle tre. Etter han var ferdig med skolegangen, dro han til New York og studerte luftfart.

Men etter kort tid måtte han forlate USA for å avtjene militærtjeneste i det greske luftforsvaret, og da de to årene var omme, måtte han velge mellom å fortsette i luftforsvaret eller å bli med i faren og brorens transportselskap. Han valgte det sistnevnte: en garantert jobb med solid inntekt.

Ny utgave av Shedia er i ferd med å havne på gata. Foto: Krystalli Glyniadaki.

Alt gikk på skinner helt til den skjebnesvangre morgenen i 2006 da han ble oppringt av broren sin. «Jeg føler meg ikke bra», sa broren. Da Mihalis kom fram til broren, så han lastebilen hans ved siden av veien. «Jeg åpnet døra og så at han lå over rattet. Han var død. Hjertesvikt. Legene sa at han hadde hatt få minutter på seg til å kjøre inn til siden og unngå at noen ble skadet av det 15 tonn tunge kjøretøyet.»

Mihalis var ute av stand til å jobbe i flere måneder etter brorens død. Og kort tid etter mistet han også faren sin, og deretter moren. Plutselig var han helt alene. Takket være sin hardtarbeidende familie sto han igjen med litt penger etter alle skatter og utgifter hadde blitt tatt hånd om. Men pengene varte ikke evig, og Mihalis begynte å jobbe igjen som selvstendig lastebilsjåfør.

Selskapet nølte ikke med å bruke ham igjen, og livet begynte å se lysere ut. Så, i 2010, kom den greske finanskrisen.

Og utallige utenlandske turister. De takket meg for at jeg viste dem denne delen av Athen.

Jeg hører på Mihalis’ historie sammen med en gruppe ungdomsskoleelever på hovedkontoret til det greske gatemagasinet. I tillegg til å være Shedia-selger, er Mihalis nemlig guide på en opplysende byvandring i Athens gater. Omvisningene, som kalles «Usynlige byvandringer», sponses av Shedia og retter seg mot studenter, turister og athenere som vil se «en annen side» av byen. Hensikten er å synliggjøre Athens utstøtte befolkning.

I løpet av tre timer får deltakerne innblikk i viktige institusjoner som opererer i byen – alt fra suppekjøkken til hospitser og helsestasjoner. Slike steder har økt i omfang og etterspørsel de siste årene med finans- og flyktningkrise. Byvandringen viser både athenere og turister den daglige virkeligheten til byens ny-fattige. «I fjor sommer hadde jeg omvisninger med medlemmer i EU-parlamentet», sier Mihalis.

«Og utallige utenlandske turister. De takket meg for at jeg viste dem denne delen av Athen, som hadde gått dem hus forbi om de holdt seg til turistområdenes skjermede idyll.»

Den viktigste delen av omvisningen er likevel guidenes personlige historier. Mihalis fortsatte å jobbe frilans for de multinasjonale selskapene fram til den greske regjeringa, som følge av gjeldskrisen, deregulerte arbeidsmarkedet til lastebilsjåførene. «Før trengte du 70 000 euro for å få lisens til en transportlastebil», forteller Mihalis. «Men fra 2010 ble disse lisensene verdiløse».

Det første de så var det hvite håret mitt, og de tenkte at jeg var altfor gammel for stillingen.

Lastebilsjåførene streiket i to måneder, men til slutt ble streiken tvangsmessig avsluttet. «På lørdagen kom politiet og ga meg et skriv som sa at jeg mandag morgen måtte stille til tjeneste med en full tank. Hvis ikke ville jeg sendes i fengsel.»

Da Mihalis kom på jobb, ba selskapet ham om å senke satsene. Nå kunne de leie inn egne lastebiler og sjåfører, og de trengte en god grunn til å holde på ham som selvstendig sjåfør. Mihalis senket satsene med 40 % og mistet følgelig 40 % av inntekten sin.

Men det siste støtet har ennå ikke kommet.

Shedias hustegner, Michael Koundouris, har en veldig tør form for humor. Foto: Krystalli Glyniadaki.

Tidlig en morgen i 2012 sto Mihalis opp halv fem for å begynne arbeidsdagen. Han gikk ut til lastebilen sin, men der var det ingen lastebil å se. Den hadde blitt stjålet. «De første dagene hadde jeg håp; hvor kan du gjemme en 15 tonn tung lastebil?» Seks år senere har han ennå ikke sett spor av den.

Mihalis hadde ikke 60 000 euro i bakhånd til å kjøpe seg en ny lastebil. Og bankene lånte ikke lenger ut penger. De oppsparte pengene hans ville bare rekke i noen måneder. Han begynte en desperat søken etter en ny jobb. Men i et stagnert marked der arbeidsledigheten blant unge under 30 år er så høy som 40 %, «hvem ville ansette meg med mitt hvite hår?»

Mihalis og kompisene hadde alltid tøyset om håret hans, som ble hvitt allerede da han var i tidlig tjueårene. «Men da jeg begynte å søke på jobber som 55-åring, ble jeg selvbevisst på en annen måte. Det første de så var det hvite håret mitt, og de tenkte at jeg var altfor gammel for stillingen. Derfor går jeg nå aldri ut uten hatt.»

Finner dere noen tegn på at dette er et hospits? Niks. Det er derfor vi kaller dette en usynlig byvandring.

Mihalis fikk seg aldri en ny jobb. Utleieren kastet ham ut etter noen måneder med ubetalt leie. Mihalis solgte alle møblene sine for en slikk og ingenting, kvittet seg med mesteparten av klærne sine og pakket bort livet sitt i seks pappesker som fortsatt står lagret i kjelleren til en kompis. I en koffert pakket han med seg noen klær og gikk ut på gata.

I dag bor Mihalis i et botiltak for hjemløse som eies av Athens kommunale myndigheter. «Dette er hjemmet mitt!» sier han når vi kommer fram til bygningen som pleide å være et hotell på Chalkokonyli gate, fem minutters gange fra Omoniaplassen, Nasjonalteateret og Det nasjonale arkeologiske museum. Hospitset er døgnåpent og huser 140 mennesker hvorav 20 er kvinner og sju er barn.

Den eldste beboeren er 94 år gammel. «Finner dere noen tegn på at dette er et hospits? Niks. Det er derfor vi kaller dette en usynlig byvandring», sier Mihalis med et smil.

De greske hjemløses fotballags «wall of fame». Foto: Krystalli Glyniadaki.

Da hotellet stengte for noen år siden grunnet økonomiske vansker, tilbød kommunen eieren en sum for å bruke bygget som et ubemannet senter for hjemløse. Nå vedlikeholdes bygget av mennesker som er lykkelige over å ha tak over hodet. «Hvis Athen noensinne kommer seg til hektene», sier Mihalis, «og eieren ønsker å gjenoppta hotellvirksomheten, kan han gjøre det uten store kostnader siden vi har tatt vare på bygget. Det er en vinn-vinn situasjon.»

Mihalis deler rom med en yngre mann. Han har sitt eget skap der han oppbevarer de få eiendelene sine. Han er dypt takknemlig for at han ikke trenger å bruke noen av overnattingstilbudene der folk sover i store fellesrom og er nødt til å være ute av rommet innen klokken ni hver morgen.

Han visste rett og slett ikke om alle tilbudene som fans i byen.

Elevene lurer på hvordan man får plass på et slikt døgnåpent senter. «Du kan ikke ha inntekt eller eiendom, og du må bestå alle de medisinske prøvene for HIV, hepatitt, og diverse hudsykdommer og psykiske lidelser. Du må også være i stand til å ta hånd om deg selv.»

Når ungdommene protesterer, svarer han at det fins andre tilbud for de som trenger hjelp. «Dette er et ubemannet hospits; ingen sykepleiere, leger eller renholdere kommer innom. Her gjør vi alt selv, som i et kollektiv.»

Mihalis blir alvorlig og forteller om reglene for beboerne.

«Og hvis du ikke liker reglene, kan du sove ute på en benk. Vet dere hvor mange det er som faktisk heller velger å gjøre det? Når reglene sier at du ikke kan røyke på rommet hvis ikke romkameraten din også gjør det; når de sier at alkohol og narkotika er forbudt; når de sier at dørene skal låses til midnatt – og bryter du dem mer enn én gang, da er du ute. For å få bo her, må du skrive under på at du følger disse reglene. Jeg mener at de som sover ute på gata er folk som bryter reglene. Aner dere hvor mange hospitser det fins i denne byen?»

Endelig fikk jeg en seng og litt varm mat.

På vei mot Menandrou gate ser vi et etterlatt hotell. Mange hotelleiere vil heller at hotellet skal stå tomt enn at det brukes som hospits, og skalker alle luker for at ikke hjemløse skal bryte seg inn.

Det tok en stund før Mihalis fikk plass på hospitset. Han visste rett og slett ikke om alle tilbudene som fans i byen. Suppekjøkkenene, botilbudene, helsesentralene, drop in-sentrene – om de så drives av kommunen, Den greske kirken, Røde Kors, Caritas eller andre veldedighetsorganisasjoner, fins det mange som jobber hver dag for å hjelpe de som har falt utenfor i samfunnet.

Mihalis skuler på politiet som sjekker en narkomans papirer. Foto: Krystalli Glyniadaki.

«Etter de første dagene på gata bestemte jeg meg for å ta livet mitt. Jeg ante ikke hvor jeg kunne vende meg, hvor jeg kunne be om hjelp. Det som ble redningen min, var frykten jeg har for smerte. Jeg kunne ikke få meg til å hoppe foran et tog eller fra toppen av en bygning.»

En dag havnet han tilfeldigvis innom kontoret til veldighetsorganisasjonen Klimaka. De spesialiserer seg i psykiske og fysiske tilbud for marginaliserte mennesker, og jobber med å integrere utsatte mennesker i samfunnet.

De informerte Mihalis om alle tilbudene som var tilgjengelige for ham, og refererte han til byens offentlige stiftelse for hjemløse, KYADA, som sendte ham videre til hospitset hvor han i dag bor.

De som kjøper bladet er heller ikke rike.

«Endelig fikk jeg en seng og litt varm mat. Men jeg hadde bare 50 cent i lomma. Så møtte jeg vennene mine Lambros og Maria. De koste seg med souvlakia og pizza, og jeg spurte dem om hvordan de hadde råd til å spise mat som ikke kom fra hospitset. De fortalte meg at de solgte gatemagasinet Shedia. Livet mitt endret seg med det samme jeg gikk inn døra til Shedia-kontoret.»

Shedia-selgere kan være hjemløse eller langvarig arbeidsløse – kort og godt folk som er langt under fattigdomsgrensa. Det fins selgere som før bodde på en benk, og som nå har flyttet inn på hospits eller til og med i billige leiligheter. «Det fins også de som har eget bosted», sier journalist og ansvarlig redaktør av magasinet, Christos Alefantis, «men som selger bladet for å ha råd til å få skrudd på strømmen og vannforsyningen igjen».

Etter 28 år som journalist bestemte Alefantis seg for å starte opp det eneste gatemagasinet i Hellas. I tillegg driver han sideprosjektene til magasinet: møbler lagd av selgerne ved å bruke resirkulerte magasiner, og de greske hjemløses fotballandslag. «Fotballmessig suger vi», innrømmer Alefantis lattermildt, «men vi har i det minste fortjent Fair Play-trofeet!»

Mange av tilbudene i byen blir mer og mer redusert ettersom krisen i Hellas vedvarer.

Fram til utgangen av 2017 kostet bladet 3 euro, hvorav halvparten gikk til selgeren. Men på grunn av en ny lov som sier at frilansarbeidere må betale velferdsskatter, må selgere nå gi fra seg 50 % av inntektene i merverdiavgift og skatt. «Derfor økte vi prisen til 4 euro. Vi er litt rystet over at staten krever moms fra en veldedighet som Shedia, for ikke å snakke om selgerne som befinner seg under fattigdomsgrensa.»

Mihalis er dypt bekymret for at dette vil gå utover salget. «De som kjøper bladet er heller ikke rike. En euro kan gjøre utslaget».

Christos Alefantis, sjefredaktør for Shedia. Foto: Krystalli Glyniadaki.

Alefantis forsøker å lette stemningen. «Det viktigste er å snakke med selgerne.» Han vender seg til skoleelevene tilbake på kontoret: «Til og med om du ikke vil kjøpe bladet, ønsk dem en god dag, si kalimera! Det vanskeligste med fattigdom er ikke å være fattig; det er utenforskap».

Mihalis legger til: «På vinterstid kan folk komme bort med varm drikke til meg, og på sommerstid har jeg et helt lager av vannflasker og leskedrikker. Dette betyr enormt mye. Før trodde jeg at den største mangelen for hjemløse var tak over hodet og mat. Men det er kjærlighet man savner mest.»

Nå har vi kommet fram til den sørlige delen av gata oppkalt etter den greske tragedieforfatteren Sofokles, hvor børssenteret i Athen pleide å ligge. Gata er nå en hovedåre i byens narkotikamiljø, prostitusjonsmarked og salg av tyvegods. Vi står overfor en lang kø med mennesker som venter på at byens største suppekjøkken skal åpne.

Jeg har snakket med unge folk som bruker sisa hver dag, og de vet at det er gift.

«Dette er et kommunalt suppekjøkken som inntil nylig var åpent hver dag. Nå tilbyr de mat en gang i uka. Mange av tilbudene i byen blir mer og mer redusert ettersom krisen i Hellas vedvarer.»

De offentlige tilbudene i Athen serverer mat til alle som kommer, mens Den greske kirke krever at du tilhører menigheten der maten deles ut. Andre trosretninger tilbyr hjelp uavhengig av ens personlige tro, alt fra den evangeliske menigheten til buddhistene, og katolikkene gjennom organisasjonen Caritas. «Spør du meg», sier Mihalis, «er det så mange tilbud i denne byen, at ingen behøver å gå sultne».

Men de som tigger om penger for mat har kanskje sine grunner. «Krisen har ikke bare sendt folk ut i fattigdom, den har også ført til en økning i kriminalitet, prostitusjon og spredningen av billig narkotika. Det fins en pille som kalles ‘sisa’ – en liten hvit stein som man pulveriserer og inhalerer eller injiserer. Det er ren gift.

Et laboratorium analyserte et par piller og fant stoffer fra bilbatteri, klor og alt slags svineri som kan kjøpes billig. Det er svært avhengighetsskapende, og vet dere hva det koster for en pille? 1,5 euro.» Sisa-misbruk har en skyhøy dødelighetsfare. Mihalis ser på ungdommene med et alvorstynget blikk: «Jeg har snakket med unge folk som bruker sisa hver dag, og de vet at det er gift. Likevel går de for å skaffe seg mer».

Det er over 3 millioner grekere uten helseforsikring

Mihalis trekker pusten dypt før han smiler svakt. «Hvor var vi? Jo, suppekjøkken. Har dere hørt om Kostas, også kjent som «The Other Person»?» Ungdommene lyser opp, Kostas har de hørt om. «Kostas lager og deler ut mat over hele Athen. Jeg har kjent ham i mange år. Han begynte å lage mat på gata da han ble arbeidsledig. Kostas oppdaget at det sultne folk virkelig trenger er selskap. Så han lager mat og setter seg ned og tar en prat.»

En stengt hotell i Menandrou St. i Athen. Foto: Krystalli Glyniadaki.

Et steinkast unna finner vi en femetasjes høy bygning. Dette er hovedkvarteret til Medicins du Monde – Greece, som tilbyr det mange grekere – om de så er hjemløse, fattige eller ei – ikke får i landets offentlige sykehus: medisiner.

«Det er over 3 millioner grekere uten helseforsikring», forteller Mihalis. «Inntil nylig var jeg en av dem, før selgerne av bladet ble tvunget til å betale velferdsskatter. Folk på hospitset sliter med mange forskjellige helseplager, og de kan komme hit for å få de nødvendige medisinene.»

Selv om statlige og kommunale tilbud er mer eller mindre paralyserte.

For kort tid siden bygde kommunen to små bygninger vis à vis matmarkedet i Athinas gate. Ett av dem tilbød medisiner, og det andre tilbød klær til marginaliserte mennesker. «En dag hadde begge utdelingsstasjonene blitt påtent og tømt for medisiner og klær. Kommunen reparerte skadene på byggene, men etterlot dem tomme. Nå deler de ut klær og medisiner i nærheten av sentralstasjonen, men det er altfor langt unna», sier Mihalis.

Selv om statlige og kommunale tilbud er mer eller mindre paralyserte, betyr ikke det at enkeltmennesker har mistet solidaritetsfølelsen sin. «Jeg selger ofte Shedia ved undergrunnsstasjonen foran Evangelismos-sykehuset. Leger kommer bort til meg med kontaktinformasjonen sin, og sier at jeg kan oppsøke dem om jeg noensinne behøver hjelp.»

I en parallellgate til den vi står i er Røde Kors-hospitset. Her har de køyesenger til 110 mennesker, hvorav 60 er barn. «Da jeg først så disse barna leke sammen, tenkte jeg at de umulig kan vite hvor de er; de må tro at dette er en stor lekeplass. Men spesialistene sa at de vet nøyaktig hvor de er og hvilken situasjon de befinner seg i. De vil ganske enkelt ikke snakke om det.»

Stadig flere oppsøker byens hospitser.

Røde Kors-hospitsene sørger for å finne arbeid til minst en av foreldrene innen tolv måneder, slik at familiene ikke må bo her lenger enn nødvendig. I tillegg gir ofte andre beboere fra seg plassen sin til en forelder som har barna sine på hospitset.

«Stadig flere oppsøker byens hospitser», sier Mihalis. «Tallene blir bare høyere etter åtte år med nasjonal krise. Noen av dem er usedvanlig ressurssterke også. Jeg husker en gammel mann, som er død nå, han hadde vært tolk i FN og snakket ni forskjellige språk.» Mihalis stopper opp litt. Så fortsetter han: «Dere må aldri tro at dette ikke kan skje dere. Alt som skjer naboen din, kan skje deg.»

Mihael – nå uten caps. Foto: Krystalli Glyniadaki.

Vi er nå framme ved Nasjonalteateret, der denne artikkelen begynte. Mihalis snakker varmt om teateret og hvor viktig det har vært i hans liv som hjemløs. Han forteller om da han ble med i KYADAs teatergruppe, om hvordan regissøren fikk han til elske og verdsette scenen. Om da han opptrådte på sykehjem, hospitser og sykehus – helt fram til kommunen ikke lenger kunne støtte dem og Shedia tok over som sponsor.

«Vi har til og med opptrådt på Athen og Epidaurus-festivalen», sier han med et smil, og refererer til den mest prestisjefylte festivalen i Hellas.

Vår nestsiste stopp er et drop in-senter støttet av veldedighetsorganisasjonen Praksis på Deligiorgi gate nr. 26-29. Her kan hvem som helst komme og ta seg en dusj, få en kopp kaffe og en matbit. Her kan du få bistand fra regnskapsførere og advokater, og du kan vaske klær – helt gratis. Praksis har tre til drop in-sentre og to mikro-helseklinikker; en i Athen og en i Thessaloniki.

Dette er Athen i dag: Liv og død side ved side.

«Da jeg først kom til Praksis for fem år siden for å vaske klær», forteller Mihalis, «kunne du bare banke på og gå opp med en gang. Men siden det nå er så mange som benytter seg av tilbudene her, må man ha en avtale bare for å få en kopp kaffe!»

Praksis har flere banebrytende tilbud for marginaliserte. De hjelper ofte familier der begge foreldrene er arbeidsløse og i ferd med å bli tvangsutflyttet, ved å betale leieutgiftene deres i seks måneder mens de finner dem arbeid. De sender frivillige til de greske øyene for å hjelpe flyktninger og migranter. Og her i Athen rekrutterer de frivillige kvinnelige studenter til å bo med enslige mindreårige under ti år mens det jobbes med å vurdere mulighetene deres for opphold.

Siste stopp er matmarkedet «Varvakeios Agora», et av Athens knutepunkter for folkeliv. Like i nærheten er de etterlatte utdelingsstasjonene for klær og medisin, og rundt oss er det et tydelig nærvær av narkomane. Dette er Athen i dag: Liv og død side ved side.

Man trenger ikke mye for å være lykkelig. Lykken er her og nå.

«Dere la kanskje ikke merke til dem», sier Mihalis, «men her går også byens prostituerte». «Innen klokken åtte på kvelden vrimler Sofokleous gate med kvinner fra hele verden. De ber om alt fra 20 euro til så lite som 10, og av til bare 5. Ifølge politiet er det kun én av byens 700 bordeller som har offentlig tillatelse.

Det betyr at bare én av bordellene har en ordentlig lege som ser etter sexarbeiderne og kontrollerer hygienen og smittefaren i bordellet.» Tallene fra 2012 tyder på at det har vært en svimlende 1500 % økning i prostitusjon, HIV+, hepatitt og andre sykdommer i Athen.

Og med denne dystre slutten er byvandringen over. Mihalis ser på elevene. De ser nokså fortumlede ut. «Hør her», sier han og får alle til å sette seg ned. «Skolearbeid og alt det der er vel og bra, men ikke glem å gjøre de tingene som gjør dere lykkelige. Gjør ting som er til hjelp for andre. Gjør ting som kombinerer disse to. Og gjør det nå snarere enn senere. Man trenger ikke mye for å være lykkelig. Lykken er her og nå.»

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen.)

Sentrale Athen, våren 2018. Foto: Krystalli Glyniadaki.