Det kommer øyeblikk da det vi tar for gitt, bryter sammen og vår kollektive oppfatning av hva som er mulig endres dramatisk. Folk begynner å ignorere nåtiden og heller tenke på fremtiden, enten den er det de håper på eller det de frykter.
(Dette er et utdrag fra boka Framtida er her nå)
Et virus var det som skulle til for å snu verden på hodet. I skrivende stund er hele EU midlertidig suspendert og borgernes sikkerhet er i nasjonalstatens hender. Demokratiet står på vent, og unntakslovgivning er innført i de fleste europeiske land. Parlamentarikerne er sendt hjem, demonstrasjoner er forbudt, politiske valg utsatt og opposisjonspartier mister sin politiske relevans.
Samtidig er også kapitalismen midlertidig suspendert, arbeidsløsheten skyter i været og den globale økonomien gjennomgår en krise som med god margin overgår den man så under finanskrisen for tolv år siden. Myndighetenes «inngripen» i økonomiske markeder er faktisk større enn noen gang siden 1989, og midlertidig nasjonalisering synes å ha blitt den nye normen.
Kunsten vekker publikums begeistring for det «normale», mens politikken trivialiserer det eksepsjonelle.
I dag er vi i stand til å forestille oss hva som helst, for vi er omgitt av noe vi tidligere aldri hadde forestilt oss. Plutselig ser vi for oss at alle amerikanere får tilgang til helsetjenester uavhengig av inntekt, at Kina overtar USAs rolle som verdens mest innflytelsesrike makt, at Russlands president Vladimir Putin kan miste makten eller at EU enten kollapser eller blir et slags «Europas forente stater». Mens flyene står på bakken og samlebåndene hos de store forurenserne har stanset, har klimaaktivistene begynt å tro at drømmen om en lavutslippsverden er oppnåelig. Og når grensene mellom EU-landene er stengt, begynner høyrepopulistene å tro at de aldri vil åpnes igjen.
Den kanadisk-amerikanske filmskaperen og aktivisten Astra Taylor har sagt at «responsen på koronapandemien har avdekket en enkel sannhet: mye av det våre folkevalgte representanter så lenge har fortalt oss var umulig, har vist seg å ha vært både mulig og gjennomførbart hele tiden […] Nå vet vi at ‘reglene’ vi har levd med, var unødvendige […] Dette er en enestående mulighet til ikke bare å trykke på pauseknappen og midlertidig lindre smerte, men til å endre reglene permanent.»
Det er en mulighet, men også en stor risiko.
Det er ikke lenger noen hemmelighet at «mennesker styres av … begrensningene i sin innbilningskraft». Koronakrisen har styrket folks politiske innbilningskraft, men paradoksalt nok samtidig lammet elitenes. Overalt har styresmaktene sett seg tvunget til å implementere en rekke politiske tiltak, men de styrer fremdeles i forventing om at verden, så snart krisen er over, vil vende tilbake til der den var.
Siden pandemien har styrket nasjonalstaten, ligger det en risiko for at de politiske lederne ikke gjenkjenner den særegne nasjonalismen som vekkes av denne krisen.
Politikk er ikke som kunst. Innenfor kunsten er «vanemessige oppfatninger dødelig», hevdet den russiske litteraturteoretikeren Viktor Sjklovskij. Det er slik vi betrakter «arbeid, klær, møbler, våre ektefeller og frykten for krig.» Sjklovskij mente at et kunstverk tvert imot innehadde evnen til å gjøre det vante uvant, tvinge oss til å se noe ordinært med et nytt blikk. Kunsten vekker publikums begeistring for det «normale», mens politikken trivialiserer det eksepsjonelle.
I denne sammenhengen tvinger koronapandemien politikerne ut av deres vante modus operandi. For å mobilisere folkeopinionen blir politikerne nødt til å hevde at denne krisen er enestående – også i land der antallet smittede og døde per i dag er svært lavt (for eksempel hjemlandet mitt, Bulgaria). Samtidig, for å overbevise folk om at politikken er i stand til å løse krisen i alle dens flerfoldige dimensjoner, synes europeiske styresmakter å fremstille koronaepidemien som en synkron tilbakekomst av de tre krisene som rystet den gamle verden de siste tiårene: terrorismen, finanskrisen og flyktningkrisen.
Ved å erklære viruset som en «usynlig fiende» og anvende overvåkningsteknologi hittil forbeholdt terrorbekjempelsen for å spore smittespredningen, har ulike lands styresmakter fått folk til å tro at koronaviruset er en ny form for terrorisme. På en lignende måte minner stengingen av grensene mellom EUs medlemsstater om tiltakene som ble iverksatt under flyktningkrisen i 2015 og frykten for spredningen av etnisk nasjonalisme. Siden pandemien har styrket nasjonalstaten, ligger det en risiko for at de politiske lederne ikke gjenkjenner den særegne nasjonalismen som vekkes av denne krisen.
Og endelig, den europeiske debatten rundt «corona bonds» kan få oss til å tro på at dagens økonomiske problemer kan sammenlignes med den finanskrisen verden opplevde i 2008-09. Men selv om de økonomiske konsekvensene av koronapandemien på mange måter minner om finanskrisen, er økonomer enige om at dagens økonomiske problemer ikke bare er mer dyptgående, men også fundamentalt annerledes enn dem vi så den gangen. Pandemien har hindret globale forsyningskanaler og skapt en krise i både tilbud og etterspørsel som vil føre til stor arbeidsledighet.
Vi bør forvente nye migrasjonsbølger.
Som den britiske økonomihistorikeren Adam Tooze har sagt: «Vi har aldri opplevd en lignende krasjlanding. Det er noe nytt under solen. Og det er skremmende.» Borgernes reaksjoner på innskrenkningene av sine rettigheter, er også vesensforskjellige fra dem vi opplevde under «krigen mot terror». Og nasjonalismen koronapandemien fremmaner, er grunnleggende annerledes enn den etniske nasjonalismen vi så i forbindelse med flyktningkrisen.
Men ettersom politikerne instinktivt håndterer usikkerhet ved å få det ukjente til å virke kjent, har de en tendens til å lukke øynene for det uvanlige ved denne krisen. Og dermed overser de risikoen for at de ved å forholde seg til koronakrisen som en hvilken som helst nedgangstid, henter frem de bitre motsetningene i Europa. En linje som har fungert tidligere, kan vise seg ineffektiv i dag.
Min bok Framtida er her nå (i realiteten et essay) er ikke en spådom om hvordan verden vil se ut etter pandemien, og den er heller ikke et manifest som sier hvordan den verdenen bør se ut. Dens eneste ambisjon er å analysere koronakatastrofen som et nytt fenomen, fundamentalt annerledes enn de foregående tre krisene. Den er heller ikke en bok om verden, men om Europa. Koronakrisen er et globalt fenomen i ordets mest bokstavelige forstand.
Én ting er sikkert: Dette er ikke en krise EU bare kan forvente går over av seg selv.
Den vil trolig ramme den tredje verden spesielt hardt; FNs matvareprogram har advart om at antallet mennesker truet av akutt mangel på mat og sult kan være doblet innen utgangen av 2020, til 265 millioner mennesker. Vi står kanskje overfor en bølge av politiske og militære konflikter. Vi bør forvente nye migrasjonsbølger.
Men det er i Europa pandemien vil få de mest radikale politiske konsekvensene; den utfordrer selve grunnlaget det europeiske prosjektet er bygget på, nemlig at gjensidig avhengighet er den sikreste garantisten for trygghet og velstand. Det er av den grunn jeg tviler på at Den europeiske union vil være den samme etter denne krisen.
Den kan gå i oppløsning, den kan forvandles til en moderne versjon av Det tysk-romerske riket og bli en union bare i navnet, eller den kan oppnå strategisk autonomi. Den europeiske union har alltid vært globaliseringens hjertebarn, men det er trusselen om avglobalisering som kan forårsake konsolidering og videre integrering. Én ting er sikkert: Dette er ikke en krise EU bare kan forvente går over av seg selv.
(Dette er et utdrag fra boka Framtida er her nå, utgitt på Res Publica forlag, som er en del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her. )
Kommentarer