Velferdsstat gir frihet for alle

Leder Bjørn-Kristian Svendsrud i Fremskrittspartiets Ungdom (FpU) tar i Aftenposten til orde for å skjære kraftig ned på statens oppgaver. Vekk med folketrygden, la markedet ta seg av velferdsordningene, er budskapet. FpU mener staten skal begrense seg til å finansiere rettsapparat, politi, forsvar, samt noe infrastruktur og utdannelse.

At et ungdomsparti ønsker å provosere og markere ideologisk avstand til venstresiden er både sunt og naturlig. Når de går inn for å rasere velferdsstaten er det likevel grunn til å reagere. For det er slett ikke bare FpU som trenger å minnes på at velferdsstaten er noe annet enn en kostnad vi skal holde nede. Når Solberg-regjeringen bruker begrepet «Bærekraftig velferdssamfunn», vris diskusjonen til å dreier seg om hvorvidt vi har råd til velferdsstaten. Tankesmien Civitas notat om hvordan statens utgifter kan reduseres er et godt eksempel.

Glemt blir spørsmålet om hva vi vil med velferdsstaten.

Velferdsstaten er viktig for å redusere ulikhetene som igjen øker. Og ja, solidaritet og felleskap er viktig. Men velferdsstaten kan også begrunnes med utgangspunkt i den verdien liberalistiske partier angivelig holder høyest av alle verdier: enkeltmenneskets frihet.

Hver av oss får større frihet og færre bekymringer hvis vi deler på risiko gjennom velferdsordninger

Hver av oss får større frihet og færre bekymringer hvis vi deler på risiko gjennom velferdsordninger. Uten tryggheten om at vi er forsikret mot plutselige inntektstap har ikke mennesker kraft og overskudd til å være kreative, skifte jobb, begynne på nye prosjekter, stifte familie og til å satse på sin egen fremtid. Økonomisk trygghet er dermed en helt nødvendig betingelse for frihet.

Innsikten til Sir William Beveridge, ofte regnet som Velferdsstatens far, var at staten er den beste til å tilby økonomisk trygghet gjennom kollektiv forsikring for alle. Harvard-forsker David Moss skriver i boken When All Else Fails: Government As The Ultimate Risk Manager om hvordan velferdsstaten flytter, reduserer og sprer risiko på mer effektive og bedre måter enn markedet.

Det virkelig skumle med FpUs utspill om å fjerne velferdsstaten er at det føyer seg inn i en tenkning som individualiserer risiko, og dermed også truer med å slå beina under enkeltmenneskets frihet.

Uten trygghet ingen frihet 

Den 30. november 1942 var det lange køer nedover Kingsway i London. Denne dagen var det ikke et varmt måltid mat eller en tilfeldig strøjobb folk sto i kø for. Det som ble revet vekk fra hyllene var en 300-siders offentlig utredning. Rapporten Social Insurance and Allied Services, bedre kjent som «The Beveridge Report», ble raskt omfavnet av folket. En undersøkelse gjort like etter at den ble offentliggjort viste at 95 % av de spurte hadde hørt om rapporten, og et stort flertall var enige i anbefalingene. Over 600 000 eksemplarer ble solgt og BBC kringkastet den på 22 språk.

Rapporten beskriver hvordan skoler, sykehus, støtte til arbeidsledige, bostøtte og hjelp til familier sammen gjør det mulig for folk å ha en grunnleggende trygghet i livene sine

Det var kraft og krutt i den detaljerte og akademiske rapporten, og folk øynet endelig et visst håp om at myndighetene skulle komme dem til unnsetning i den desperate situasjonen mange befant seg i. Det var ikke bare krigen som gjorde at nøden, trangboddheten, fattigdommen og arbeidsløsheten var stor. Det som fantes av jobber var lite forutsigbare, lønningene lave og ustabile. Slik ble velferdsstaten ble skapt av krisen, for selv om den konservative regjeringen med Winston Churchill i spissen var bekymret for at de offentlige utgiftene skulle bli for store, klarte de ikke å dysse ned anbefalingene og rapporten som raskt var blitt en bestselger.

Det Beveridge-rapporten gjorde var å se den økonomiske risikoen i sammenheng med andre forhold, de såkalte fem ondene «The five giant evils»: squalor (boforhold), ignorance (uvitenhet), want (fattigdom), idleness (arbeidsledighet) and disease (sykdom).

Rapporten beskriver hvordan skoler, sykehus, støtte til arbeidsledige, bostøtte og hjelp til familier sammen gjør det mulig for folk å ha en grunnleggende trygghet i livene sine. Det utgjør en utgangssituasjon som gir folk friheten til utvikle seg og leve livene sine slik de ønsket. Det får meg til å tenke på et dansegulv, bildet den svenske sosialdemokratiske statsministeren Tage Erlander brukte: «Sosialdemokratiets prosjekt er å bygge det dansegulvet hvor menneskene kan danse sine liv».

Vi behøver en velferdsstat som gir en grunnsikring som er bedre enn det absolutte minimum.

Det er god grunn til å anta at det er en generøs velferdsstat av den skandinaviske typen som faktisk gir den type frihet og får oss til å tørre mer. Vi behøver en velferdsstat som gir en grunnsikring som er bedre enn det absolutte minimum.

Generøse velferdsordninger er bra fordi folk opplever større trygghet, men gjør også at flere er villige til å ta risiko, skal vi tro ny forskning utført av Fred Schroyen og Karl Ove Aarbu.  De har sett på land som Chile, USA, Frankrike, Nederland og Norge og tre typer bakgrunnsrisiko; å bli arbeidsledig, å bli sykmeldt, og at man får store helseutgifter.

De finner at mennesker i samfunn med en godt utbygd velferdsstat på områder som arbeidsløshet, sykdom og helse er mer risikovillige enn de som kommer fra samfunn der den enkelte selv må bære mer av denne risikoen.

Risikovillighet henger gjerne positivt sammen med vekst og innovasjon. Indirekte bidrar generøse velferdsordninger dermed ikke bare til større frihet for den enkelte, men også mest sannsynlig til større verdiskaping for samfunnet.

Kollektiv forsikring er en oppgave for staten

Forfatteren av rapporten, Sir William Beveridge likte ikke ordet velferdsstat. For ham ga det assosiasjoner til passiv mottak av hjelp. For Beveridge var begrunnelsen for velferdsstaten en annen: å dele på risikoen vi alle møter som individer i et samfunn. Han trodde på at mennesker har ansvar for sine egne liv, men at det offentlige skal gi støtte.

Beveridge var utdannet jurist, og han utredet pensjons- og sosialforsikringsspørsmål for statsminister David Lloyd Georges liberale regjering (1906–1914). Beveridge var ikke sosialdemokrat eller sosialist, men liberal, og han var kjent for å skifte politiske standpunkt ofte. Han forsvarte frie markedskrefter i det ene øyeblikket, men argumentere for streng økonomisk planstyring under begge verdenskrigene.

Sosial trygghet skulle være en borgerrett, ikke veldedighet som stigmatiserer og setter et mindreverdstempel på “de trengende”.

I rapporten gjorde Beveridge spørsmålet om sosialforsikring til et kollektivt anliggende. Han koblet ulike typer risiko – for å bli syk, for å bli arbeidsløs, fattig, mangle bolig, eller falle utenfor utdanningssystemet – til en tanke om at velferdsstaten tar ansvar for å fordele kostnadene på oss alle. Kollektiv risikodeling ble sett på som en oppgave for staten og for fellesskapet.

I den svært detaljerte rapporten tegnes konturene av det vi kjenner som den moderne velferdsstaten. Først og fremst var rapporten revolusjonerende fordi den knesatte prinsippet om universalitet. Hver borger skulle være forsikret mot vise former for risiko som arbeidsløshet, sykdom osv. Dette skulle være rettigheter basert på bidrag alle betalte inn. Ordningene omfattet alle: fattige og rike, yrkesaktive og mennesker uten lønnsarbeid, arbeidsgivere og arbeidstagere. Sosial trygghet skulle være en borgerrett, ikke veldedighet som stigmatiserer og setter et mindreverdstempel på “de trengende”.

 «De eldre år sikret – familien forsikret»

Slår du opp i pensum i samfunnsfag for videregående skole under temaet velferdsstaten finner du et bilde fra 1. mai 1965. Det viser en folkemengde som går i tog ned Karl Johans gate i Oslo under parolen «folkepensjonen=trygghet. De eldre år sikret – familien forsikret.»

I Norge ble velferdsstaten bygget omkring viktige reformer fra 1930-tallet og utover, og vi fikk de universelle ordningene vi har i dag. I 1967 samlet Folketrygden mange av ordningene i en felles lovgivning: alderspensjon, arbeidsledighetstrygd, uføretrygd, sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Sammen med organiseringen av arbeidslivet i trepartssamarbeidet har det gitt «den norske modellen». Dette er kjent stoff.

Hva man legger i begrepet velferdsstat varierer, og ulike land har valgt ulike modeller. [1] Men det slagordene i 1. mai-toget så tydelig uttrykker, er at velferdsstaten er et prosjekt for kollektiv fordeling av risiko.

Hvorfor risikodeling bør være kollektiv

Kan noe av den risikodelingen som i dag skjer i regi av det offentlige gjennom velferdsstaten like gjerne være privat organisert og privat finansiert? Her er tre tydelige argumenter for at staten bør ta seg av oppgaven og at sosialforsikring bør omfatte alle.

Det første argumentet er effektivitet. Det er vanskelig å få til et velfungerende privat marked for forsikring mot risiko for uførhet, sykdom eller arbeidsløshet. Utfordringene er mange, her er bare et par eksempler: ett kjent problem er at det er vanskelig å gjøre slike forsikringer lønnsomme uten at forsikringsselskapet sitter med svært detaljert informasjon om hver enkelt.

For at forsikringsselskapet skal kunne sette en riktig forsikringspremie, må de kjenne risikoen for den som skal forsikres. I den grad informasjonen finnes, kommer personvernhensyn inn. En annen markedssvikt er at forsikringsselskapet opplever at de sitter igjen med en ulønnsom kundemasse. Settes prisen lavt, vil mange med høy risiko kjøpe forsikringen. Settes den for høyt, vil for få folk med lav risiko velge å kjøpe forsikring. Staten kan enkelt tilby en forsikring som omfatter alle. Nå kan forsikring være tvungen uten at den er statlig. Men lite tyder på at helsevesenet i USA har blitt mer effektivt av at folk har private helseforsikringer. En privat organisert forsikring mot arbeidsledighet kjenner jeg ikke til at eksisterer.

Private selskap er i mindre grad enn det offentlige i stand til å overføre midler over tid.

Nå bør det nevnes at generøse forsikringsordninger også har en kostnad, i og med at man som forsikret har mindre grunn til å passe på (det som gjerne kalles moral hazard). Det er grunnen at noen forsikringer bruker egenandel (f.eks. bilforsikring). Hvis det er mulig at forsikringstakeren kan påvirke størrelse på risikoen, så vil han/hun ikke gjøre nok innsats for å begrense tap/sannsynlighet på uhell. Det vil øke forventede utbetalingen, som i neste omgang vil øke forsikringspremien til alle forsikringstakere.

Men det offentlige har en annen stor fordel som private forsikringsselskap ikke har: Når risikoen er syklisk (tenk på arbeidsledighet – mange rammes samtidig), så vil private selskap gå med tap i dårlige tider, og med overskudd i gode tider. Private selskap er i mindre grad enn det offentlige i stand til å overføre midler over tid. Et stort tapt i ett år kan bety at selskapet må slå seg selv konkurs. Staten derimot, kan låne penger (utstede obligasjoner med høyere troverdighet) og dermed dekke et underskudd i årene økonomien går dårlig.

I velferdsstaten støtter folk med lav risiko de med høy risiko.

Den andre argumentet har å gjøre med rettferdighet. Både risiko og kjøpekraft er ulikt fordelt i befolkningen, og svært mye av disse forskjellene skyldes forhold utenfor den enkeltes kontroll. Velferdsstaten bygger dermed også på en solidaritet med de som har uflaks med utgangspunktet sitt. Selv om det ikke er lett å spå om fremtiden, vet vi at noen mennesker har høyere risiko og noen lavere risiko for å trenge økonomisk hjelp fra staten. Noen barn vokser opp i familier med mer penger å bruke på forsikringspremier enn andre. I velferdsstaten støtter folk med lav risiko de med høy risiko.

Det tredje argumentet går i korthet ut på at det er riktig å dele på risiko for det vi produserer sammen. Den enkeltes risiko er del av samfunnets felles produksjon. Ifølge filosofen Alex Voorhoeve, var dette et viktig poeng hos William Beveridge, altså mannen bak Beveridge-rapporten. Hvorfor skulle ikke gruvearbeidere betale høyere forsikringspremie enn kontorarbeidere, de utsetter seg tross alt for veldig mye større risiko i jobben sin? Jo, fordi jobben til gruvearbeidere er nødvendig for det kontorarbeidere gjør. Gruvearbeidere og kontorarbeidere inngår i samfunnets – og dermed vår felles – produksjon. Som samfunn produserer vi noe sammen. Det er bare mulig ved at noen tar høy risiko og noen lavere risiko. Fordi vi er sammen om samfunnets samlede produksjon, er det også rettferdig at vi tar et felles ansvar for alles risiko.

Fra kollektiv til individuell risiko

Trass i de sterke argumentene for å dele på risiko, ser verden ut til å drives i motsatt retning. Risiko blir mer individualisert. I boka The Great Risk Shift beskriver Yale-statsviter Jacob Hacker hvordan USA har beveget seg fra kollektivt ansvar for risiko til individuelt ansvar for risiko. Han peker på hvordan det å ha en fast jobb hos en arbeidsgiver over tid har blitt mindre vanlig, mens stadig flere jobber i deltidsstillinger med kortere varighet. Slike «fleksible» jobber innebærer økt usikkerhet, både når det gjelder fremtidig inntjening og rettigheter knyttet til arbeidsforholdet som pensjon og helseforsikring.

Investering i familie, hus og utdanning er ikke bare usikre – i USA har de også blitt stadig mer kostbare. Husholdningenes private gjeld øker. Samtidig som arbeidslivet har blitt mindre forutsigbart og bedriften og sjefen tar mindre ansvar for de ansatte, har pensjonsordningene blitt lagt om. Fra ytelsesbaserte ordninger, der du er garantert en pensjon som en prosent av lønnen din, til innskuddsbaserte ordninger, der hvor mye du får i pensjon avhenger av hvordan aksjemarkedet går.

Økonomisk risiko har gradvis blitt flyttet fra de brede skuldrene til myndigheter og arbeidsgivere og over til ryggene til vanlige amerikanere

Økonomisk risiko har gradvis blitt flyttet fra de brede skuldrene til myndigheter og arbeidsgivere og over til ryggene til vanlige amerikanere, forklarer Hacker. Det gjelder risiko knyttet til jobb, helsehjelp, pensjon, sparing, investering i utdanning og strategier for å balansere jobb og familie.

Hacker skriver om USA, men også i Europa er det tegn på at den risikoen hver enkelt må bære selv har økt. Boka kom ut før den økonomiske krisen i 2008. Den tar dermed ikke med hvordan krisen førte til stigende arbeidsløshet i mange land, spesielt blant unge. For de som er i arbeid er usikkerheten også betydelig. Færre er organisert i fagforeninger, og mange opplever mindre trygghet og forutsigbarhet når det gjelder jobb og inntekt.

Mange nye jobber skapes også i den nye økonomien – the gig economy. Mange snakker om at vi har fått et nytt løsarbeidersamfunn: Korte oppdrag uten kontrakt og forutsigbare arbeidstimer. Som sykkelbudene som kjører ut mat fra restaurantene, eller Uber-sjåførene som får oppdrag via en app, vikarbyråene og økt bruk av innleie i bransjer som bygg- og anlegg og helse- og omsorg. Flere enkeltpersoner og familier har stor gjeld. Kostnadene knyttet til investering i bolig og utdanning er høye. Behovene for kollektiv forsikring er ikke blitt mindre, snarere tvert imot.

Velferdsstaten er viktigere enn på lenge for å sikre og legge til rette for den enkeltes frihet.

Så til Fremskrittspartiets ungdom og alle andre som roper om privatisering av velferdsordninger: Tenk en gang til. Velferdsstaten er viktigere enn på lenge for å sikre og legge til rette for den enkeltes frihet.

En fast jobb og en lønn til å leve av har igjen blitt noe man ikke kan være sikker på, og tilfeldig timearbeid har blitt mer vanlig. Den nye usikkerheten rammer ikke bare de som har manuelle yrker eller befinner seg nederst på lønnsstigen. Den rammer alle. En naturlig respons vil være at sikkerhetsnettet gjøres uavhengig av arbeidsforholdet – sikkerhetsnettet må følge person og ikke arbeidsgiver. Det er jo individets frihet det dreier seg om. Det er mye av styrken med de skandinaviske velferdsordningene vi har i dag, og som skiller oss klart fra USA og andre land der friheten begrenses og folk ikke tør å skifte jobb eller gjøre endringer av frykt for å miste goder som helseforsikring og pensjon. Vi må verne om velferdsstaten. Risikodeling er avgjørende for vår frihet som individer.

Til slutt et hjertesukk fra nobelprisvinner i økonomi, Paul Krugman:

“Oh, and social safety net programs can do more than limit misery: they can be liberating. I’ve known many people who stuck with jobs they disliked for fear of losing health coverage; Obamacare, flawed as it is, has noticeably reduced that kind of “lock in”, and a full guarantee of health coverage would make our society visibly freer.”

———-

Fotnote:

[1] I statsvitenskapen har det blitt vanlig å følge Gøsta Esping Andersens inndeling i tre hovedtyper: de sosialdemokratiske velferdsstatene i Skandinavia: sterke fagforeninger, omfattende og universelle velferdsordninger, støtte til at kvinner kan delta i arbeidslivet. De konservative, som Tyskland basert på familieverdier og sterk vekt på prinsippet om å bidra. De angloamerikanske velferdsstatene med et garantert minimum og behovsprøvde ordninger heller enn universelle.