Verdens tredje yngste dollarmilliardær, og fellesskapets penger

(Utdrag fra boka Borgerlønn, i anledning debatten om grunnrenteskatt):

Verdens tredje yngste dollarmilliardær er norsk. Gustav Magnar Witzøe er født i 1993 og var ifølge selvangivelsen for 2016, god for rundt 10 milliarder kroner. Pengene har han fått av pappa. Gustav Witzøe senior begynte som bilmekaniker i Oslo, før han i 1979 fant ut at det var mer penger å hente i å lage plastemballasje til den raskt voksende laksenæringen.

Han etablerte Bewi AS på Frøya i det trønderske havgapet. I 1991 bød det seg brått en anledning til å gå fra emballasjen og over på innholdet i kassene. Witzøe etablerte selskapet SalMar ASA og overtok et konkursbo som besto av en konsesjon for lakseoppdrett og et slakte- og bearbeidingsanlegg.

Vi trenger ikke ta hele historien om det norske lakseeventyret her, men drøyt 25 år seinere er SalMar et av verdens største laksekonsern. Selskapet kontrollerer hele kjeden fra rogn til ferdig vare, har 100 konsesjoner for oppdrett i Norge og betydelige eierinteresser i lakseanlegg i Storbritannia. I 2011 overdro Witzøe senior B-aksjene i holdingselskapet Kverva til sønnen. 18 år gammel ble Gustav Magnar Witzøe en av Norges rikeste.

 

Vi har alle betalt

Bak familiens suksess ligger mye hardt arbeid, mange strategisk smarte beslutninger, vilje til å satse stort og dyp innsikt i hvordan denne vekstbransjen fungerer. Men SalMar ville ikke tjent en krone uten havet rundt Frøya, som ingen, eller alle, eier. Selskapet ville ikke fått laksen fram til kundene uten veiene, fergene og resten av infrastrukturen som er finansiert av skattebetalerne både i Norge og i landene nedover på kontinentet.

Deres kompetanse på vind og sjø, på fiskens biologi, på hvilket fôr som er mest lønnsomt, på hvordan luseplagen bør bekjempes og hvordan anleggene best kan beskyttes mot det uregjerlige havet, bygger på mange hundre års opparbeidet kunnskap som SalMar har fått gratis. Utviklingen av denne kunnskapen har i overveiende grad skjedd på universiteter og i forskningsinstitusjoner finansiert av det offentlige, altså av oss alle.

Hvor mye av verdistigningen fra prisen på det ene konkursboet i 1991 og fram til dagens og morgendagens milliarder, skyldes egen innsats − og hvor mye skyldes retten til å bruke disse felles ressursene? Hvor mye av selskapets enorme vekst skyldes investeringer som ikke er foretatt av familien Witzøe, men av fellesskapet? Kan det tenkes en annen fordeling av avkastningen fra de bidragene vi alle har gitt til SalMars suksess? En fordeling som vil gi Gustav Magnar Witzøe noen færre milliarder, men løftet titusener ut av fattigdom?

 

Felles ressurser beriker de få

De internasjonale farmasøytiske selskapene kan kreve priser for ny medisin som truer med å knekke helsebudsjettene, fordi den samme staten som skal betale millioner for en ny kur mot kreft, samtidig beskytter selskapenes opphavsrett. Prisen på medisinene varierer sterkt fra land til land, fordi lovgivningen beskytter såkalt geoblokkering.

De siste ti årene har vi skapt en ny felles ressurs som foreløpig bare beriker noen få.

Den samme mekanismen gjør det mulig for nettbutikker og underholdningsindustrien å dele selv frihandelsområdet EU/EØS opp i ulike markeder, og på den måten maksimere sin egen fortjeneste. Selskapene tjener stort på beskyttelsen lovverket og domstolene gir dem. Kunne denne beskyttelsen vært priset på en eller annen måte?

De siste ti årene har vi skapt en ny felles ressurs som foreløpig bare beriker noen få. Google, Amazon, Apple og Facebook er blitt noen av verdenshistoriens mektigste selskaper fordi vi er flere milliarder brukere verden over som frivillig har gitt dem detaljert, i mange tilfeller intim, kunnskap om hva vi gjør, hva vi liker, hva vi lurer på og hva vi i hemmelighet begjærer.

Denne samlingen av stordata er blitt enormt verdifull for de som har den, og en effektiv sperre mot konkurranse fra de som ikke har den. Den dagen politikerne setter en pris på disse dataene, og sørger for å innkreve betaling på vegne av oss alle, åpnes det for enda en betydelig inntektsstrøm som kan brukes til felles beste.

 

Fellesskapets inntekter

Stadig flere økonomer mener at størstedelen av den økonomiske veksten verden har opplevd de siste tiårene, ikke kommer fra det fysiske arbeidet vi legger ned, men er en avkastning av alt generasjonene før oss har investert i forskning, utdanning og utvikling av stadig bedre maskiner. Menneskeheten akkumulerer en kollektiv viten som nye ingeniører og investorer trekker på når de skaper dagens produkt. Denne kunnskapen har de fått gratis.

Kalle Moene kaller det «fellesskapets inntekter» og ramser opp mer usynlige samfunnsforhold vi alle bidrar til å opprettholde, og som gir norske bedriftseiere og tekno-gründere rammebetingelser de trenger for å lykkes: fravær av krig, sjeldne arbeidskonflikter, utstrakt tillit mellom folk – og mindre kvinnediskriminering enn i andre land.

Er det rettferdig at noe som eies av alle, enten det er kunnskapen eller oljen, fisken, havet, atmosfæren, vinden og solen, eller et velsmurt arbeidsliv og en fungerende rettsstat, skal tjene noen få så enormt mye mer enn alle andre? Ikke hvis du spør Moene: «Alt dette er kilder til større inntekter, altså til ekstragevinster. Det er urimelig at disse ekstrainntektene skal fordeles ulikt. De som tjener mest i dag, tjener for mye. De får for mye av fellesskapets inntekt», mener han.

 

---

Les også Sigrun Aasland: Grunnrenteskatt på laks er rettferdig og lurt

---

Det går an å måle

Det er mulig å måle størrelsen på fellesinntekter i det enkelte land. Moene har gjort det selv. Han bruker Tyskland og Haiti i en kort illustrasjon av størrelsesforholdet. «Tyskland har nesten ti ganger så høy inntekt per innbygger som Haiti. Men når selvstendig næringsdrivende håndverkere i disse landene drar til et nøytralt sted, som USA, er forskjellen mellom en tysker og en haitier 2:1. Der tjener tyskeren bare dobbelt så mye som haitieren.

80 prosent av tyskerens inntekter, sammenliknet med haitieren, skyldes at Tyskland har lov og orden, bedre institusjoner og lite korrupsjon. Alle rettferdiggjør sin egen rett til høy inntekt, men hvis så mye av inntekten kommer fra forhold som dette, er det da rettferdig å dele gevinsten så ulikt?»

Det finnes ikke noe fattigdomsbekjempende program som kan konkurrere med å gi folk adgang til de velregulerte samfunnene og deres institusjoner, økonomi og muligheter.

Ryan Avent, redaktør i The Economist, skriver i boka The Wealth of Humans fra 2016 at landegrenser er det viktigste skillet mellom de rike og resten. Ingen andre former for utestengelse har større konsekvenser. I USA tjener en typisk immigrantfamilie fra Filippinene 75 000 dollar i året, mer enn ti ganger så mye som i hjemlandet. Det finnes ikke noe fattigdomsbekjempende program som kan konkurrere med å gi folk adgang til de velregulerte samfunnene og deres institusjoner, økonomi og muligheter.

13 I februar 2018 var årsregnskapet for SalMar klart. 2017 hadde vært nok et godt år, selskapet tjente litt mer enn konkurrentene for hver kilo laks som ble fraktet til kundene. Gustav M. Witzøe, som nå var blitt 25 år, kunne derfor ta ut nok en milliard i utbytte. En milliard er ganske mye. For eksempel er det akkurat nok til å gi alle de 10 000 innbyggerne i Mandal eller Førde en borgerlønn på 100 000 kroner.

 

Frihet og avkastning for alle

Den amerikanske gründeren og forfatteren Peter Barnes er like opptatt som den norske professoren av de katastrofale winner takes all-mekanismene som dominerer dagens kapitalisme. Barnes’ prosjekt er å lansere ideer som kan redde den amerikanske middelklassen fra å bli knust under disse umulige spillereglene.

Denne fellesformuen − lufta, naturen, forskningen, det politiske systemet, finanssystemet og alt dette andre – bør vi kreve bruksleie for.

«Ingen motsetter seg at de som skaper private verdier har rett til verdiene de skaper, men hvem som har rett til verdiene vi har felles, er et helt annet spørsmål. Jeg vil hevde at de rike er rike, ikke først og fremst fordi de skaper verdier, men fordi de legger beslag på en mye større andel av fellesverdiene våre enn de har rett til», skriver han.

Denne fellesformuen − lufta, naturen, forskningen, det politiske systemet, finanssystemet og alt dette andre – bør vi kreve bruksleie for. Leieinntektene bør fordeles på alle borgere, skriver han i boka With Liberty and Dividends for All. Der hevder han også at disse nye pengestrømmene ikke forutsetter ny skattlegging eller omfattende statlige program. Og dessuten: «Fordi de gir alle en rettmessig inntekt, vil de være populære blant velgere av alle avskygninger.»

 

Svaret er grunnrenteskatt

Gjennom ulike lover har staten Norge for lengst etablert at den kan innkreve skatt eller leie for fellesressurser som private aktører får lov til å utnytte. Grunnrente, som ofte også omtales som ressursrente eller grunnleie, er den potensielle meravkastningen i en næring som får lov til å bruke begrensete ressurser som tilhører fellesskapet.

Vannkraftverk betaler 33 prosent grunnrenteskatt i tillegg til bedriftsskatten, oljeselskap betaler 55 prosent særskatt for å få lov til å hente opp de verdiene som millioner av års geologiske utvikling har lagret i havbunnen.

Oppdrettsnæringen har hittil ikke betalt for å få lov til å utnytte fellesressursene.

Oljefondet er et resultat av denne måten å tenke på. Gjennom lovformuleringen om at verdiene i havbunnen tilhører oss alle, ble den økonomiske potten som politikerne har til fordeling, ekstremt mye større. Oppdrettsnæringen har hittil ikke betalt for å få lov til å utnytte fellesressursene, bortsett fra en engangsavgift for konsesjonene, som deles mellom stat, fylke og kommune.

Professorene Peter Ørebech og Torbjørn Trondsen ved UIT Norges arktiske universitet anslo i 2015 at to tredjedeler av overskuddet i oppdrettsnæringen burde blitt regnet som grunnrente om produksjonen hadde skjedd på privat grunn. I stedet har staten – på vegne av oss alle – stilt fjordene gratis til disposisjon. Nå blir det kanskje en endring.

I april 2018 varslet regjeringen at den vil utrede grunnrenteskatt også for oppdrett av laks, ørret og regnbueørret. Blir skatten vedtatt, skal den gjelde fra 2020.

 

ETTERORD: Utredningen ble levert mandag 4. november. Flertallet foreslo en grunnrenteskatt på 40 prosent. Et mindretall, bestående av NHOs, LOs og KS’ representanter, gikk imot dette forslaget. Forslaget skal nå ut på høring. Men Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har allerede vedtatt at de er mot en slik skatt. Også Arbeiderpartiet er skeptisk.

(Dette er et utdrag fra boka Borgerlønn. Ideen som endrer spillet. Den er utgitt av forlaget Res Publica, som er en del av samme selskap som Agenda Magasin. Les mer her.)