Vi som lever av havet

Når man er på vestlandskysten i jakten på det gode liv, er det obligatorisk å besøke havets næringsliv. For havbaserte bedrifter gir jobber til folk i lokalsamfunnet langs hele kysten, og skatteinntekter til fellesskapet. Næringen består av selskaper innen rederi, verft, utstyr og tjenester, og sysselsetter nærmere 100 000 kvinner og menn. Det mange i Norge ikke vet er at den maritime næringen er vår nest største eksportnæring, etter petroleumsnæringen. Og mange i havnæringene er opptatt av betydningen deres bedrift kan ha som lokal og nasjonal samfunnsbygger.

I Haugesund besøker jeg Østensjø Rederi. Rederiet ble etablert i 1974. Dette er et familieeid rederi, som ledes av Kenneth Walland. Før jeg kom, tok jeg en telefon til Sjømannsforbundet, LO-forbundet som er det ledende forbundet for norske sjøfolk i Norge. «Hvem kan jeg besøke hvis jeg vil høre mer om betydningen av norsk kompetanse i den maritime næringen», spurte jeg. «Østensjø rederi», svarte min venn i forbundet. «De har vært flinkere enn mange andre til å beholde de norske sjøfolkene». I Haugesund møter jeg CFO Håvard Framnes, CEO Kenneth Walland og Katrine Hustvedt, Finance and Communication Coordinator i rederiet.

Jeg spør Kenneth Walland:

– Hvor mange av sjøfolkene her er norske?

– Av de rundt 500 er 300 norske, svarer Walland.

– Er ikke det vanskelig å konkurrere internasjonalt med de lønnskostnadene?

– Selv om det nok er en del idealisme i dette fra eieren vår, er det viktig for rederiet å levere maritime tjenester av høy kvalitet. Vi er et sterkt lokalt forankret rederi som bygger på de norske maritime tradisjonene, og vi tror på at å beholde norske sjøfolk bidrar til å opprettholde høy maritim kompetanse og sikrer kvaliteten på våre tjenester. Og det er viktig at vi har nettopp en eier som tenker langsiktig. Og som har en sterk tro på å bygge den maritime næringen, sier Walland.

Det er kompetanse som er Norges fremste ressurs i kampen om å forbli en verdensledende sjøfartsnasjon.

Fra 50.000 til 10.000

Den gradvise nedgangen i antall norske ansatte i den maritime næringen er en utfordring, som har fått stadig mer oppmerksomhet. I 1960 hadde Sjømannsforbundet i Norge nesten 50.000 medlemmer. I dag ligger tallet nærmere 10.000. Særlig i den delen av næringen som frakter varer mellom kontinentene er andelen nordmenn lav: i dag jobber rundt 3500 nordmenn på lasteskip.

Hvordan kan vi være en stormakt til sjøs, hvis det knapt er norske sjøfolk igjen i Norge? Det er laget flere utredninger og analyser om hva som avgjør om den norske maritime næringen vil være konkurransedyktig i globale markeder framover. Og felles for dem er at de konkluderer ganske likt: det er kompetanse som er Norges fremste ressurs i kampen om å forbli en verdensledende sjøfartsnasjon.

Det norske globale konkurransefortrinnet handler om en unik kombinasjon av akademisk og erfaringsbasert kompetanse, en kultur for innovasjon, uformelle kommunikasjonslinjer og en tillitsbasert ledelsesmodell – en norsk ledelse.

Walland gjentar at det nok handler om idealisme som forklaring på hvorfor Østensjø har satset såpass mye på å bygge på det beste fra den norske arbeidslivet.

Hva skal til for å holde på norske ansatte?

– Et verdisett som begynner med eieren vår, men som har spredt seg til hele organisasjonen. Samtidig så ser vi jo at det lønner seg. Vi har lange kontrakter, noe som tyder på at vi har fornøyde kunder. Og når vi selger båtene våre videre så er de i så god stand at vi får god pris for dem, for de er godt tatt vare på, sier den daglige lederen.

Fafos rapport «Fra sjø til land» fra 2012 viste til at praktisk og operasjonell erfaring fra sjøen overføres til innovasjon og sysselsetting i landbaserte maritime virksomheter. Og i andre studier kommer det fram at det er bred enighet blant rederne om at tilgangen på kvalifisert personell er den største utfordringen for framtidas potensial i næringen.

Men norsk kompetanse koster, sies det. Og den norske maritime næringen kan aldri vinne lavlønnskonkurransen, med norske ansatte. Så hva skal til for å holde på norske ansatte?

– Kultur og stolthet. Og at det lønner seg på lang sikt med lojale ansatte som tar godt vare på skipene og gjerne vil komme på land å jobbe etterhvert, sier Katrine Hustvedt,  Finance and Communication Coordinator i Østensjø.

– Det viktigste for oss er langsiktige rammebetingelser. Nettolønnsordningen og rederiskattordningen, skyter Walland inn.

Formueskatten blir vi enig om å være uenig om.

Det er et stort behov for å gjøre maritim næring betydelig mer klimavennlige enn i dag

Grønn omstilling i det blå

Parisavtalen forplikter oss i Norge å redusere utslippene med 40 prosent i 2030, sammenliknet med 1990-nivå. For næringslivet handler grønn omstilling om å fortsatt bli etterspurt i globale markeder. Grønn konkurransekraft, som det kalles.

Ny teknologiutvikling er langsiktig, men for bedriftene må investeringene også kaste av seg på kort sikt. Klimaendringer, raske teknologiske endringer og usikkerhet om hva slags løsninger som blir etterspurt framover, øker usikkerheten til enkeltbedriftene.

Det er et stort behov for å gjøre maritim næring betydelig mer klimavennlige enn i dag. Ifølge tall fra FNs sjøfartsorganisasjon IMO var utslippene av CO₂ fra den globale shippingen 796 millioner tonn i 2012, noe som tilsvarte 2,2 prosent av totale globale utslipp det året. I april 2018 vedtok IMO å redusere utslippene med 50 prosent innen 2050, sammenlignet med 2008, en avtale som har gått under betegnelsen «Parisavtalen for skipsfarten».

Østensjø Rederi er blant dem som har investert i grønne løsninger, «for miljøet vel», som Walland tidligere har uttalt.

Det handler om å droppe symbolpolitikken og gjøre ting som funker

– Det handler om å droppe symbolpolitikken og gjøre ting som funker. For eksempel var vi først ute med hybridbåter offshore. Det var på en tid da alle var opptatt av LNG, altså flytende gass. Men det handler om noe så fundamentalt som at du må spørre: hva skal denne båten gjøre? Hvis den skal ligge mye i ro rundt en plattform så er det bedre, og mer miljøvennlig med en hybridbåt. Slepebåtene våre på Melkøya går derimot på LNG.

Det man sitter igjen med etter et besøk hos Østensjø, er både hvilke store muligheter, men også utfordringer den maritime næringen står foran. Det er en næring i sterk global konkurranse, som står foran en stor grønn omstilling.

Men den maritime klyngen i Norge har alle muligheter for å lykkes. Det jeg tenker selv i mitt stille sinn mens vi kjører oppover mot Stord er at samspillet mellom det offentlige og næringslivet må utvikles videre. Som notatet til Agenda om grønn vekst beskriver, trenger vi en retningsgivende næringspolitikk hvor vi setter markedet i sving for å løse de store jobbene. Her tipper jeg det kan bli arbeidet å få for Østensjø også.