75-årsfeiring i en skjebnetid

Den 12. juli var det 75 år siden 16 land, deriblant Norge, møttes i Paris til konferansen som endte opp som Committee of European Economic Co-operation (CEEC). Dette skulle bli forløperen til OEEC og senere OECD. Møtet fant sted i et Europa fortsatt preget etter andre verdenskrig og av den ekstreme tørken som herjet Europa mellom april og oktober i 1947. Avlinger gikk tapt og mange fryktet hungersnød.

22 land var invitert til konferansen, men 6 land fra østblokken takket nei. Konferansen skulle koordinere Europas behov knyttet til den storstilte planen som USAs utenriksminister George C. Marshall hadde lansert i en tale på Harvard University 6. juni samme år. Amerikanerne fryktet at et Europa preget av sultkatastrofe og økonomisk stagnasjon etter krigen, skulle havne i hendene på Sovjetunionen. Frykten var reell, for kommunistpartiene i flere av de sentraleuropeiske landene vokste kraftig. I Tsjekkoslovakia satt de allerede i regjering, riktig nok med flere partier, men i februar 1948 kuppet de makten og endret valgreglene til egen gunst i forkant av valget i mai samme år.

75 år etter er det på ny krig i Europa, og kontinentet er inne i en av de verste tørkeperiodene de siste hundreårene.

Sovjetunionen var selv midt inne i en alvorlig tørkeperiode med tap av store avlinger. Det er i ettertid anslått at 1-2 millioner mennesker døde av hungersnød i årene 1947-48 i Sovjetunionen. Likevel sendte Stalin store mengder korn til Øst-Europa. Mer av politiske årsaker enn omsorg. Flere av de øst-europeiske landene ble stående i takknemlighetsgjeld til Stalin for dette bidraget, og en kombinasjon av takknemlighet (og delvis trusler), gjorde at på konferansen som åpnet den 12. juli i Paris, deltok som nevnt kun 16 av de 22 inviterte landene.

Det ble handlet raskt i de vest-europeiske hovedstedene etter Marshalls tale, under initiativ fra utenriksministrene Ernest Bevin i Storbritannia og Frankrikes Georges Bidault. Marshalls plan krevde tett samarbeid internt i Europa, og han mente selv den politiske situasjonen gjorde at Sovjetunionen ikke burde delta, men at de burde inviteres på en slik måte at de ville avslå. Dette lyktes de med. Planen skulle ikke vedtas av Kongressen før i 1948, og det var økende skepsis internt i begge partier i USA, men etter kuppet i Tsjekkoslovakia forsvant raskt motstanden.

75 år etter er det på ny krig i Europa, og kontinentet er inne i en av de verste tørkeperiodene de siste hundreårene. Klimaendringene gjør at de ekstreme værtypene kommer hyppigere. Tyskland har over flere år vært rammet av tørke og vannmangel, som merkes særlig godt i delstaten Brandenburg og derfor også Berlin. Italia opplever nå ekstrem tørke og skogbrannene herjer i Spania og Portugal. Og dette kommer på toppen av en sikkerhetspolitisk krise og galopperende priser på energi. Både til drivstoff og til oppvarming og kjøling av hus, hjem og industri.

Vil samarbeidet og institusjonene igjen bidra til stabilitet når reglene de har foreskrevet, brytes?

Krisen i 1947 gjorde at amerikanerne etablerte Marshall-hjelpen, Vest-Europa koordinerte seg tettere, mens Øst-Europa gikk i blokk med Sovjetunionen. Europa bygget institusjoner som skulle hindre ny krig og sikre økonomisk vekst. USA bidro tungt for å hindre en ny krig på kontinentet, for å balansere ut Sovjetunionen og med tanke på at et stabilt Vest-Europa vil tjene USA godt som marked når de igjen var oppe på føttene. Og tross kald krig, har de institusjonene som ble dannet etter andre verdenskrig tjent både freden og økonomien godt i vesten. Både FN, Europarådet, EU, OECD, NATO og Bretton Woods-institusjonene (GATT (WTO), IMF og Verdensbanken).

Nå bidrar igjen amerikanerne tungt på det europeiske kontinentet. Pengeoverføringene til Ukraina er imponerende høye, og innsatsen er godt koordinert med Europa. NATO har blitt større og mer sammensveiset. Men er vi trygge? Vil samarbeidet og institusjonene igjen bidra til stabilitet når reglene de har foreskrevet, brytes? Når Russland overfaller og hærtar Ukraina? Og hvordan står de i en verden der Kina utfordrer både den geografiske, diplomatiske og økonomiske makten til USA og Europa?

For et par uker siden møttes BRIKS-landene. Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika utgjør 41 prosent av verdens befolkning, 24 prosent av verdens BNP og 17 prosent av verdens handel. Stemningen var tilsynelatende strålende på møtet, hvor Putin benyttet anledningen til å takke for støtten og understreket hvor godt de samarbeider i BRIKS. Han trakk fram at flere indiske supermarkedkjeder nå etablerer seg i Russland, økt samarbeid om olje og gass, økt eksport av kunstgjødsel til BRIKS-sfæren, samarbeid om IT og tilgangen som russiske satellitter gir til brasilianske TV-stasjoner. Kina advarte om at vestens sanksjoner mot Russland også rammer tredjeland, og det drives hard propaganda i flere av disse landene mot vesten nå. Både Iran og Argentina har søkt om opptak i BRIKS.

Vi må minne oss selv om at verden ser annerledes ut fra andre perspektiv.

Norge fikk løftet voteringen om fordømmelse av Russlands invasjon ut fra Sikkerhetsrådet og Russlands vetorett, og fikk 141 av 191 land i FNs Generalforsamling til å stemme mot Russlands folkerettsstridige invasjon og krigføring i Ukraina. Men fem land stemte imot. 35 land var avholdende og 12 stemte ikke i det hele tatt. Til sammen utgjør disse landene nær halvparten av verdens befolkning. Vi må minne oss selv om at verden ser annerledes ut fra andre perspektiv, spesielt nå som Kina systematisk øker som verdensmakt. India under Modi varsler også økt geopolitisk interesse. Til sammen har disse to landene 2,8 milliarder av verdens straks 8 milliarder mennesker.

Flere av sanksjonene mot Russland er forankret i finansielle verktøy og institusjoner kontrollert av vesten. Vil de holde framover når Kina krever større innflytelse, og hva hvis BRIKS-sfæren etablerer sine egne institusjoner?

Men viktigst av alt: Hvor lenge greier Europa å holde seg standhaftig når krisene kommer i kø? Når avlingene uteblir på grunn av ekstrem tørke? Når energiprisene går til himmels og hvis tilgangen til energi blir så kritisk at industri må stenge og husstander må rasjonere, som følge av bortfallet av russisk gass, olje og kull?

Hvor god kondis har vi i vesten til å forsake velstand og velferd når vi må prioritere økte militærutgifter over statsbudsjettene samtidig som levekostnadene går opp?

Hittil har Europa kjøpt gass, olje og kull for 660 milliarder NOK fra Russland siden invasjonen av Ukraina 24. februar. Den energikrisen som nå overvelder store deler av Europa skyldes først og fremst at Russland stanser tilførselen av gass, ikke omvendt, altså at Europa blokkerer importen fra Russland. Til tross for at et samlet Europa er enige om å sanksjonere Russland kraftig, er det nå Russland som sanksjonerer Europas energitilgang.

Den politiske tålmodigheten fra velgerne kan fort bli strukket langt om du må betale 4,50 kroner for kWt i Tyskland, pumpeprisen gir deg åndenød, samtidig som faren for rasjonering øker mot vinteren og både renta og matvareprisene stiger. Og spesielt om arbeidsledigheten begynner å øke. Da kan det tenkes at Putins trollfabrikker igjen får bedre fotfeste for å forstyrre den politiske debatten via sosiale medier, ved å øke intensiteten, aggresjonen og volumet.

Etter de store krigene for 75 år siden ble det bygget institusjoner for samarbeid og stabilitet. De har bidratt til en historisk lang periode med fred og vekst for Europa. Men vil de holde i møte med en ny virkelighet? Hvor god kondis har vi i vesten til å forsake velstand og velferd når vi må prioritere økte militærutgifter over statsbudsjettene samtidig som levekostnadene går opp?

Så kan det som et lite apropos til 75 årsmarkeringen for CEEC-konferansen i Paris, bemerkes at om du googler CEEC i dag, så treffer du på «China-CEEC» (Cooperation between China and Central and Eastern European Countries), som er et stadig tettere økonomisk handelssamarbeid mellom Kina og 16 sentral- og østeuropeiske land. Etablert i 2012, og hvor Kina bidrar både finansielt og til bygging av infrastruktur som jernbane, havn og IT-struktur.

Det er all grunn til å ta av seg hatten for en ørliten markering av CEEC anno 12. juli 1947, men vi bør også kaste jakka for å finne politiske løsninger og en vei videre i et temmelig nytt sikkerhetspolitisk og økonomisk landskap de neste tiårene. Fred, stabilitet, velferd og økonomisk velstand kan ikke tas for gitt. Heller ikke demokratiet slik vi har kjent det i vesten siden siste verdenskrig.

Fred, stabilitet, velferd og økonomisk velstand kan ikke tas for gitt.

Når selve fundamentene er i bevegelse, altså trygghet, energi, mat og husholdningenes økonomi, så vil velgerne stille tydeligere krav til materielle løsninger. Da er det ikke sikkert at de verdikampene som har dominert samfunnsdebatten de siste årene, vil trumfe beinhard realpolitikk i møte med den nye politiske situasjonen. Verken i USA. På kontinentet. Eller her hjemme.

Det er vanlige folks hverdag den politiske debatten må handle om, og de rammene som sikrer grunnleggende sosial og økonomisk trygghet i stort og smått. Når den hverdagen nå i større grad preges av at fundamentale ting er i bevegelse, må politikken evne å gi svar. Eller kanskje viktigere; stille de riktige spørsmålene: – Hva er viktigst for folk nå?

Da trenger vi at de internasjonale institusjonene vi har bygget og bygger for å ramme inn freden og spillereglene for økonomi, samkvem og handel, er treffsikre nok, og har legitimitet nok til å fungere. Så derfor en bitteliten feiring av CEEC anno 1947 den 12. juli i år, til inspirasjon for framtida.