FOTO: NTB (Illustrasjonsbilde)

Om å jobbe hardt

Hvordan komme seg inn på eiendomsmarkedet i Oslo? Jobb hardt, sier kjendisen på Twitter. Det gjorde jeg, og se på meg nå.

Hvordan noen elever kan ha privatlærere? Foreldrene deres har jobbet hardt, sier Boris Johnson, og blitt rike — og dermed implisitt at de fattige simpelthen ikke har jobbet hardt nok.

Jobbe hardt?

Si det til brannmannen som nettopp har mislyktes i å redde ut en tenåring fra et overtent hus. Pek på ham når han kommer tilbake til brannstasjonen og sitter og spiller kort og bearbeider og venter på neste alarm, om fem sekunder, om fem timer, fem uker, gudene vet når. Si det når han ler høyt av en dårlig vits, for ikke å gråte, før han går hjem til den lille leiligheten han leier av en bekjent av en fetter. Si det.

Hadde du bare jobbet hardt, så hadde du også hatt råd til å kjøpe leiligheten før markedet steg til himmels, og så solgt den og kjøpt en annen, og så neste, og så en til, og vipps har du jobbet deg opp til en villa på Bestum. Si det mens du ser ham i øynene.

Si det til ham, så han slipper å si det selv.

Si det til sykepleieren som fremdeles ikke får full jobb og må ta alle de ekstravaktene hun kan for å ha råd til å kjøpe de samme skiene til sønnen som resten av klassen har, selv om det innimellom er nattevakter, selv om han da sover alene i en blokkleilighet med en litt skummel nabo som har høylytte besøk hver helg. Si det. Hadde du bare jobbet hardt, hadde du unngått de ekstravaktene og denne nedslitte leiligheten. Hadde du bare lagt deg i selen!

Jobbe hardt. Si det han som aldri løftet en finger i noe gruppearbeid på skolen, han som såvidt kom seg gjennom videregående på lærermedynk, han som vaset rundt etpar år før han ble skubbet inn i eiendomsmeglerbransjen og som nå tjener millioner på å lage annonser med skrivefeil og nikke i generell retning vinduene eller veggene og si at de er tidsriktige. Klapp ham på skuldra og si godt jobbet, gutt, myk skrivebordsstol og stort skrivebord og smakfull kunst på kontoret og jævla flott bil du har fått deg, ass. Si det til ham, så han slipper å si det selv.

«Jobb hardt» sier den satte, mette, lubne middelalders-Jostein til den litt mindre ditto student-Jostein.

Si det til aksjemegleren som spiller høyt og shorter herfra til månen og risikerer å tape alt, og kaller denne risikoen for «hardt arbeid» der han stirrer på sin hundretommers skjerm og ser kursene gå opp og ned og ned og opp og til slutt gi ham en fortjeneste på bare noen millioner, det som kunne i beste fall kunne ha vært dobbelt så mye. Si at det er stressende å flytte penger og dermed slitsomt og dermed hardt arbeid — og at det dermed er fortjent med alle disse millionene han tjener, siden han har tapt flere titalls minstepensjoner. Si det høyt og tydelig, så han skjønner at du mener det. Dette er du verdt, ass!

Jobb hardt. Nettopp det rådet jeg ville gitt et yngre meg.

Haha.

«Jobb hardt» sier den satte, mette, lubne middelalders-Jostein til den litt mindre ditto student-Jostein. Blod, svette og skjelende tårer på lesesalen! Som om det er Schopenhauer og Finnegans Wake som vil fylle bankkontoen hans. Men illusjonen om at suksess er den enkeltes ansvar opprettholdes, i det minste. Og han, den eldre Jostein, føler seg bedre der han sitter med penger på både bok og fond og et oppblåst økonomisk selvbilde.

Det er som regel ikke akkurat hard jobb å overtale mamma til å gi forskudd på arv så du får deg et eget krypinn — men det er langt mer lønnsomt.

Nei. Den viktigste, dypeste, vanligste årsaken til at noen kommer inn på boligmarkedet i Oslo eller en hvilken som helst annen norsk by? Foreldre med noen hundretusen i nattbordsskuffen eller millioner syltet ned et sted med avkastning istedenfor rente. Onkler og tanter, besteforeldre, kanskje eldre søsken: mennesker som kan avse nok til at du får et forsprang på de som ikke har rik eller gavmild familie. Det er som regel ikke akkurat hard jobb å overtale mamma til å gi forskudd på arv så du får deg et eget krypinn — men det er langt mer lønnsomt.

Og om du ikke skulle ha det, om du skulle begynne på bar bakke, er det et meningsløst vagt og nesten nedlatende råd å gi fra toppen av stigen. Bruk krefter, så kommer du deg opp, roper man til den enbeinte, lamme, kortvokste — alle de som ikke på langt nær har dine forutsetninger for å klatre opp. Alle som ikke har evner eller interesser for yrker som tilfeldigvis er godt betalt.

Alle de som er er håpløst introverte og nettverker som en ruset edderkopp. Alle de som heller jobber med å gjøre andres liv bedre enn å berike seg selv. (Barnehagelærer, noen?) Og alle de som jobber hardt, også ut fra dine kriterier, sliter ræva av seg for å spissalbue seg oppover i pengeyrker, men som tilfeldigvis begynner for langt nede eller aldri får de mulighetene som det aldri er nok av.

Det var ikke lett å komme inn på eiendomsmarkedet i Oslo før heller, men man ba ikke folk jobbe hardt og være sin egen lykkes smed på bekostning av andre.

I beste fall er det å jobbe hardt en viktig, om enn ikke nødvendig, komponent blant flere i jakten på penger og egen bolig og privatlærer for barna, om det skulle være et mål. I verste fall er «jobb hardt!» en vag, fornærmende, selvrettferdiggjørende meningsløshet som ikke hjelper en spøtt. Eller også et uttrykk for den hyperindividualiserende markedsliberalismen som siden 80-tallet har fått oss til å se på enkeltpersoners jobbing som hard, heller enn jobbene selv:

(Nasjonalbibliotekets N-gram)

Det var ikke lett å komme inn på eiendomsmarkedet i Oslo før heller, men man ba ikke folk jobbe hardt og være sin egen lykkes smed på bekostning av andre. Istedenfor stiftet man OBOS for å kunne tilby billige, enkle boliger til så mange som mulig.

Men nå? OBOS selger luksusleiligheter mens en rik kjendis tvitrer at det mest saliggjørende er å jobbe hardt, for det var sånn han kom seg inn på markedet. En engelsk statsminister utbasunerer at de som er rike, er det fordi de jobbet hardt. Og en dvask Jostein nikker og tenker, ja, rikdom er fortjent, også min, jeg har jo jobbet hardt, og se på meg nå. Og det er bra det er et slit for de unge, som det var det for meg. Ikke ta muligheten til å jobbe hardt fra ungdommen! Klarte jeg meg, klarer alle seg, om de bare prøver — de som ikke får endene til å møtes, har bare ikke jobbet hardt nok.

Sier man og nikker tilfreds mens de strukturelle ulikhetene sakte eser ut i takt med de selvrettferdiggjørende og oppblåste økonomiske egoene i myke skrivebordsstoler.