Mange politikere snakker varmt om inkludering og likestilling, særlig i valgkampen, men viser liten vilje til å endre systemene som skaper forskjellsbehandlingen.
TV-seriene «A-laget» og «Team Pølsa» har i år begeistret seere over hele landet ved å bryte ned tabuer og utfordre etablerte oppfatninger om mennesker med ulike funksjonshindre. Gjennom ærlige og ufiltrerte samtaler har seriene bidratt til å synliggjøre at alle mennesker er ressurser og har viktige perspektiver. Men for at denne holdningsendringen skal føre til faktisk samfunnsendring, må politikerne følge etter.
Mennesker med funksjonshindre møter daglig utdaterte holdninger som hindrer dem i å delta i samfunnet på lik linje med andre. Mange blir fortsatt assosiert med egenskaper som hjelpeløshet, svakhet og avhengighet, noe som påvirker hvordan de behandles i samfunnet.
Segregering i skolen, utestengelse fra arbeidslivet og stadige avslag på viktige likestillingsverktøy som BPA er fortsatt en realitet for mange.
Mange fratas for eksempel muligheten til å styre sine egne liv gjennom ufrivillig vergemål, til tross for at det finnes alternativer som ville gitt langt større selvbestemmelse og mulighet til å ta egne valg på lik linje med andre.
Mange har i praksis ikke reell valgfrihet og må flytte til samlokaliserte boliger for å få tjenester, ofte under institusjonslignende forhold. Segregering i skolen, utestengelse fra arbeidslivet og stadige avslag på viktige likestillingsverktøy som BPA er fortsatt en realitet for mange. I tillegg møter mange daglig diskriminering i form av hets, trakassering og hatkriminalitet, uten at det får alvorlige konsekvenser for dem som står bak.
Dette fører til at mennesker med funksjonshindre systematisk holdes utenfor samfunnet – ikke på grunn av egne begrensninger, men fordi systemet skaper dem.
Dette er ikke spesialbehandling, men å sikre grunnleggende rettigheter de fleste av oss tar for gitt.
Problemet er at slik diskriminering sjelden får konsekvenser. Mange politikere snakker varmt om inkludering og likestilling, særlig i valgkampen, men viser liten vilje til å endre systemene som skaper forskjellsbehandlingen. Beslutninger overlates ofte til byråkratiet. Ansvaret pulveriseres – politikere skylder på byråkrater, som igjen peker på ressursmangel. Til slutt er det ingen som tar reelt ansvar.
Men det finnes håp. I år annonserte regjeringen at de vil starte arbeidet med å innlemme FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) inn i menneskerettsloven. Det er et viktig gjennombrudd etter mange års kamp, og et tydelig signal om at likestilling må gjelde alle.
CRPD handler i bunn og grunn om én ting: At mennesker med funksjonshindre skal ha samme rettigheter, friheter og muligheter som alle andre. Det handler om retten til å bestemme over eget liv, som hvor man skal bo, jobbe eller egen fritid. Dette er ikke spesialbehandling, men å sikre grunnleggende rettigheter de fleste av oss tar for gitt.
TV-seriene A-laget og Team Pølsa har brøytet vei ved å utfordre stereotypier og fordommer.
Den endelige beslutningen om CRPD vil først avgjøres av det nye Stortinget etter valget. Vårt tydelige krav er at alle stemmer ja til det. Dessverre ser vi fortsatt stor motstand mot dette i flere partier.
TV-seriene A-laget og Team Pølsa har brøytet vei ved å utfordre stereotypier og fordommer. De har satt lys på mulighetene, ikke begrensningene, som ligger i funksjonsvariasjoner. Men gode TV-serier alene skaper ikke endring. Nå må politikerne vise at de mener alvor – med handling, ikke bare ord.
2025 kan bli året vi endelig tar et oppgjør med forskjellsbehandlingen – men det skjer ikke av seg selv. Nå er det opp til politikerne å bevise at likestilling gjelder alle.
Kommentarer