Aktiv dødshjelp er ikke løsningen

Debatten om aktiv dødshjelp har blusset opp igjen den siste tiden. Venstre vedtok på sitt landsmøte at de vil utrede muligheten for selvbestemt assistert livsavslutning i Norge. Fremskrittspartiet har tidligere vedtatt at de “i noen situasjoner vil tillate aktiv dødshjelp”.

Det finnes gode argumenter for å åpne opp for aktiv dødshjelp, og det finnes gode argumenter mot å tillate aktiv dødshjelp. Likevel er jeg ikke et sekund i tvil om hva jeg mener: det bør ikke åpnes opp for aktiv dødshjelp i Norge.

Dersom aktiv dødshjelp blir tillatt i Norge tror jeg det er helt umulig å unngå at det er der vi havner til slutt.

For min del handler det om noe så grunnleggende som hva slags samfunn jeg ønsker meg. Hele velferdssamfunnet og helse- og omsorgssystemet vårt bygger på et grunnleggende premiss om at vi skal gi så mange mennesker som mulig mulighet til å leve så gode og lange liv som mulig. Å tillate aktiv dødshjelp vil sette hele dette grunnpremisset på spill.

Jeg synes også det er vanskelig å forstå at noen ønsker å åpne opp for at staten skal bistå med å gjennomføre aktiv dødshjelp på alvorlig syke mennesker, før staten har sikret den samme gruppen et godt tilbud og grunnleggende rettigheter.

Hver eneste dag blir funksjonshemmede utsatt for diskriminering. Det er svært mange alvorlig syke mennesker og funksjonshemmede som ikke får den oppfølgingen, behandlingen og hjelpen de trenger. Dette bør komme på plass umiddelbart.

Politikerne på Stortinget bør fokusere på hvordan man kan gi mennesker med alvorlig sykdom og andre former for funksjonsnedsettelser muligheten til å leve gode og likestilte liv.

Dersom det åpnes opp for aktiv dødshjelp vil mange alvorlig syke mennesker bli satt under et umenneskelig press. Når du blir fortalt av samfunnet rundt deg at du er en byrde og en utgiftspost, er det skummelt om aktiv dødshjelp ligger der som en mulig løsning på dette.

Et samfunn hvor aktiv dødshjelp blir tilbudt som en løsning til folk som egentlig heller trenger hjelp til å leve gode liv, vil jeg ikke ha.

Det vil være helt umulig å sette en rettferdig grense for hvem som skal få tilbud om aktiv dødshjelp og ikke. Min frykt er at den grensen vil dyttes stadig lenger og lenger. I flere land som har åpnet for aktiv dødshjelp har det sklidd ut til at folk med psykiske sykdommer, autisme og sansetap har fått det innvilget. Alan Nichols fikk innvilget aktiv dødshjelp med hørselstap som del av begrunnelsen. I Canada mener nå hver fjerde person at aktiv dødshjelp bør tilbys til fattige og hjemløse mennesker. Ønsker vi en slik samfunnsutvikling?

Et samfunn hvor aktiv dødshjelp blir tilbudt som en løsning til folk som egentlig heller trenger hjelp til å leve gode liv, vil jeg ikke ha. Dersom aktiv dødshjelp blir tillatt i Norge tror jeg det er helt umulig å unngå at det er der vi havner til slutt.

I stedet for å åpne for aktiv dødshjelp for alvorlig syke mennesker bør vi sikre dem og alle andre mennesker med nedsatt funksjonsevnes grunnleggende rettigheter i norsk lov, styrke behandling- og oppfølgingstilbudet til alvorlig syke og funksjonshemmede og sikre at alle får den hjelpen man trenger til å klare seg i hverdagen og leve gode liv.