henrik syse 2
FOTO: Håvard Krogedal

Hvor kristent skal Norge være?

Boka «Hvor kristent skal Norge være?» er bedre på å vise hva kristendommen har bidratt med enn hva den skal bidra med i framtiden.

Målet med «Hvor kristent skal Norge være?» er å fremme to hovedsynspunkter. Forfatterne skriver i forordet at «For det første argumenterer vi for at våre humanistiske fellesverdier, som menneskerettighetene, demokratiet og rettstaten, har kristendommen som en avgjørende, men ikke eneste, forutsetning. For det andre mener vi at båndene som finnes mellom det offisielle Norge og kristendommen i lovverket, og i kirkens kontakt med viktige samfunnsinstitusjoner som skolen og helsevesenet, er godt begrunnet både historisk og saklig».

Videre bidro menneskeverdstanken til mer likestilling og bedre kår for slaver.

Dette gjør de fordi de mener at «religion og gudstro gir svært viktige bidrag til å skape byggende og livskraftige verdier». Videre aktualiserer de ved å skrive: «Samtidig mangler store deler av den norske kultureliten både kunnskap om og interesse for religion. Derfor blir fort all religion både før og nå framstilt som noe problematisk, underlig eller irrasjonelt». Dette er en virkelighetsbeskrivelse jeg tror mange (religiøse) mennesker kan underskrive på. For eksempel beskriver Mohammed Usmana Rana dette på en god måte i sin nye bok Norsk Islam.

"Hvor kristent skal Norge være?"
«Hvor kristent skal Norge være?»

Formatet og stilen på boka kjenner vi godt igjen fra tidligere bøker PRIO-filosof og søndagsskolelærer Henrik Syse har skrevet. Relativt korte, tilgjengelige og lettleste bøker som tar for seg viktige emner fra en kristen filosofs synsvinkel. Boka Hvor kristent skal Norge være? er skrevet sammen med biskop i Bjørgvin, Halvor Nordhaug, og er en slik bok. Forfatterne lykkes best med å fremme det første hovedsynspunktet, og det er dette som er tema for tre av fire kapitler. Jeg går igjennom de fire kapitlene i tur og orden og avslutter med en helhetlig vurdering:

Det første kapitlet, skrevet av Halvor Nordhaug, beskriver endringene i synet på Gud og på mennesket som oppsto ved fremveksten av kristendommen. Nordhaug viser hvordan kristendommen bidro til å endre holdninger, lovverk og samfunnsliv. Han trekker frem kristendommens tanke om alles grunnleggende menneskeverd og nestekjærlighet, og viser hvordan disse ideene kom til uttrykk i handling.

I motsetning til i Romerriket, hvor det ikke fantes en plikt til å ta vare på de fattige kun fordi de var i nød, bidro den kristne nestekjærlighetstanken til at man brydde seg om folk også utenfor ens eget fellesskap. Nordhaug hevder vi her ser spiren til Vestens første velferdsinstitusjoner. Videre bidro menneskeverdstanken til mer likestilling og bedre kår for slaver.

Syse er selv et godt eksempel på at religiøs tro ikke ødelegger for åpenhet.

Nordhaug gir en overbevisende fremstilling av viktige sider og konsekvenser av kristendommens framvekst. Han anerkjenner at det finnes en skyggeside og at viktig inspirasjon også kom fra Athen og Roma, selv om dette ikke er et hovedpoeng med kapitlet. Nordhaug mangler referanser noen steder, og til dels blander han argumentasjonsform mellom hva de faktiske konsekvensene av kristendommen var og hans utlegging av bibeltekster. Det er viktig å vise hvordan Bibelen ble tolket, men det fremstår noe uklart om det er slik de ble tolket på denne tiden eller om dette er Nordhaugs måte å vise at de kan tolkes slik.

Det andre kapitlet er skrevet av Henrik Syse og tar for seg spenningen mellom filosofi og gudstro – eller tro og rasjonalitet. Syse skriver om den kritiske holdningen til religion i vår tid: «Kjernen i denne kritiske holdningen er at religiøs tro ødelegger for åpenhet, nysgjerrighet, ærlighet og respekt. Religiøs tro er lukkende, og den står i et grunnleggende motsetningsforhold til naturvitenskapens åpenhet og sannhetssøken».

Alt for mange kan for lite om idéhistorien vår.

Det er ikke lenge siden vi hadde en debatt om dette i norsk offentlighet, startet av Aksel Braanen Sterri. Målet med kapitlet, slik Syse formulerer det, er å vise at «humanistisk, etisk og vitenskapelig tenkning om verden og mennesket, (a) kan leve side om side med gudstro, og (b) henter sine aller viktigste ideer, strukturer og forutsetninger fra den religiøse og ikke minst den kristne idéhistorien». Syse er innom både refleksjoner om Gud som livets forutsetning og historien om Jesus. Han hevder at det ikke er en motsetning mellom humanisme og gudstro, og at kristendommen ikke bør sees på som et tilbakelagt stadium på veien mot det opplyste.

Derimot, og det er nok provoserende for mange, mener han at kristendommen utgjør et sentralt premiss for den humanismen og vitenskapsforståelsen vi har i Vesten. Syse er selv et godt eksempel på at religiøs tro ikke ødelegger for åpenhet, nysgjerrighet, ærlighet og respekt, og fremfører således budskapet med stor troverdighet. Selv om poenget i kapitlet ikke burde være alt for kontroversielt, er det nok dessverre det. Alt for mange kan for lite om idéhistorien vår og vil nødig anerkjenne den avgjørende rollen kristendommen har spilt i vårt samfunn.

Således er Syses digresjon, hvor han kritiserer statsvitenskapsstudiet, treffende. Han skriver at det er påfallende at statsvitenskapen kun noterer seg kristendommens inntreden, men ikke går i dybden når vi vet at hovedtyngden av det som er tenkt senere innenfor etikk, politikk og rettslære, i stor grad er et resultat av denne arven. Som statsviter nikker jeg bekreftende til dette.

Kristne anklages noen ganger for å være mer opptatt av symbolpolitikk enn det som faktisk er viktig.

Det tredje kapitlet – også skrevet av Henrik Syse – tar for seg tanker om kristendom, krig og vold. Tesen i kapitlet er «at det vi i moderne tid kaller krigens folkerett og humane oppfatninger om krigens regler og begrensninger, er nært knyttet til kristen tenkning og det kristne menneskesynet». Syse understreker at det ikke betyr at andre inspirasjonskilder har vært uviktig, men at det kristne bidraget er helt essensielt.

Syse gir blant annet i dette kapitlet en fremstilling av rettferdig krig-tradisjonen, i tillegg til å oppsummere det kristne bidraget i tre punkter. For det første peker han på at kristen etikk legger mye vekt på intensjoner og holdninger. For det andre peker han på vektleggingen av legitim autoritet og for det tredje at liv skal beskyttes, ikke ødelegges. Samtidig som Syse gir en overbevisende fremstilling av viktigheten av kristen tenkning, anerkjenner han at kristne ikke alltid har levd opp til dette.

nyhetsbrevet

De tre første kapitlene tar for seg den kristne arven først og fremst ved å se på idéhistorien. Slik sett kan boka anklages for å ikke alltid ta høyde for hvordan dette har kommet til uttrykk i praksis. Men i en slik bok er vel heller ikke det hovedpoenget. Selve arveoppgjøret kommer i det siste kapitlet.

«Vår kristne og humanistiske arv» er tittelen på det siste kapitlet, skrevet av Halvor Nordhaug. Kapitlet tar utgangspunkt i debatten om grunnlovsparagraf 2, hvor det står: «Verdigrunnlaget forbliver vor kristne og humanistiske arv». Nordhaug argumenterer for at den både har og burde ha praktiske konsekvenser for politikk og samfunnsliv. Han ser paragrafen som en flaggparagraf, men også en paragraf som «bidrar til å opprettholde symboler og normer i samfunnet».

Etter min vurdering fokuserer Nordhaug for mye på paragraf 2 og tillegger den en betydning som ikke er naturlig innenfor en norsk politisk tradisjon. Han hevder for eksempel at å innføre aktiv dødshjelp vil stride med det som står i verdiparagrafen. På den måten bruker Nordhaug grunnlovsparagrafen som en debattstopper. Alt som defineres utenfor arven er dermed avskåret fra debatt. Det oppfatter jeg som dårlig argumentasjon og en dårlig argumentasjonsform. Det er klart at paragrafen aldri var tiltenkt en slik rolle.

Etter min mening går han her for langt i å omtale limet i samfunnet som noe statisk og kristent.

Det som avgjør hvorvidt Norge innfører aktiv dødshjelp, er hva folket og politikerne mener – og den debatten vinnes ikke med henvisning til en grunnlovsparagraf. Nordhaug er så vidt innom dette perspektivet når han skriver at det avgjørende er «hvor sterkt kristen tro og tankegods faktisk står i folket». Da er det vanskelig å forstå hvorfor grunnlovsparagrafen skal brukes som en brekkstang for å holde på en type politikk som godt kan stå på egne bein. Kristne anklages noen ganger for å være mer opptatt av symbolpolitikk enn det som faktisk er viktig. Om Nordhaug ikke går i denne fella, så er han i hvert fall ganske nære.

Nordhaug argumenterer for at formuleringen i paragraf 2 er riktig delvis på bakgrunn av at «ethvert fellesskap har behov for felles identitet og forankring». Etter min mening går han her for langt i å omtale limet i samfunnet som noe statisk og kristent. Det norske fellesskapet er i stadig forandring og utvikling, og det er minst like viktig at vi er et uenighetsfellesskap med noen felles spilleregler.

Det er flere ting det går an å være kritisk til i Nordhaugs fremstilling, blant annet hans skepsis til religiøse symboler hos dommere eller politibetjenter. Men én ting som alltid har forundret meg i debatten om kirkens privilegier, er hvor fraværende hensynet til Den norske kirkes (DnK) religionsfrihet er.

I paragraf 16 i grunnloven står det at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten… Alle tros- og livssynsamfunn skal understøttes på lik linje.» Nordhaug fremholder at paragraf 2, sammen med paragraf 16, forplikter staten blant annet på at kirken må være landsdekkende («folkekirke») og at dette betyr økonomiske forpliktelser for staten. DnK har en åpenbar egeninteresse av fortsatt rause støtteordninger fra staten. Hvis religionsfriheten til DnK hadde vært et viktigere hensyn i debatten, tror jeg svaret på spørsmålene som stilles om tilknytningen mellom staten og DnK hadde vært noe annerledes.

Å forvente mer nyansering er å misforstå målet med boka.

 

Jeg er enig med Nordhaug at vi bør fortsette med skolegudstjenester og at kristendommen bør utgjøre en relativt større andel av religionsundervisningen i skolen enn andre religioner og livssyn. Men jeg mener at å henvise til historien er nok for å begrunne dette og at det ikke forutsetter et fortsatt spesielt bånd mellom staten og DnK. Derimot burde DnK være et trossamfunn på lik linje med andre tros- og livssynsamfunn i Norge i måten det behandles på av staten.

At kirken ikke er herre i eget hus burde være en større bekymring enn formuleringen i grunnlovens paragraf 2. Forholdsvis nye eksempler som kan illustrere det jeg mener, er Stortingets vurdering av hvorvidt DnK skal ha anledning til å ta opp lån og hvorvidt man har lov til å si opp prester når de økonomiske midlene ikke strekker til.

Uansett uenighet om hvilken rolle kristendommen burde spille i samfunnet fremover, gir boka et godt grunnlag for å hevde at kristen tro og tankegods har spilt en viktig, avgjørende og i stor grad en positiv rolle i samfunnet vårt. Det er også klart at kristendommen kommer til å spille en viktig rolle fremover. Hvor viktig og hvilke rolle vil tiden vise, og fortjener mer oppmerksomhet og debatt.

Boka er blitt kritisert for å gi et for glansfullt bilde av kristendommens påvirkning ved å utelate det vonde. Forfatterne skriver flere ganger at de ikke presenterer hele bildet. Å forvente mer nyansering er å misforstå målet med boka. Lengden gir jo en god pekepinn på at ikke alt kan dekkes. Det blir i så fall å måle denne boka mot en bok som en mener burde vært skrevet og ikke den som faktisk er skrevet.

 Boka kan både gi gode argumenter og rom for undring for kristne.

Når det er sagt, er tittelen noe misvisende. Bare ett kapittel ser fremover, og slik sett lover tittelen mer enn det boka klarer å holde fordi den i så liten grad faktisk berører dette spørsmålet. Kanskje kunne «Kristendommens bidrag til samfunnsutviklingen – og veien videre» vært en bedre tittel på boka.

Boka fortjener et større publikum enn det som kanskje kan forventes med en utgivelse på Vårt Land Forlag. Even Gran har skrevet om boka «at den fungerer best som oppbyggelig lesning for de som allerede er enig med forfatterne». Det er det for så vidt lett å være enig med. Boka kan både gi gode argumenter og rom for undring for kristne. Men boka fortjener også å bli lest av personer som er uenige med forfatterne, og boka er også ment å nå ut til et mer allment publikum.

Selv om boka ikke er egnet for å overbevise de aller mest skeptiske, vektlegger den og gir gode argumenter for noen sentrale punkter. Men kanskje viktigst er det at den norske offentlige debatten ikke er preget av for mye kunnskap om religion – heller det motsatte. Å lese denne boka kan derfor være en god begynnelse.

nyhetsbrevet