Hvorfor det er dumt å harselere over islam

1

Det er dumt å harselere over islam, fordi harseleringen kan gjøre det vanskeligere enn det ellers ville vært, å få slutt på omskjæring av barn, barneekteskap, kvinnediskriminering og annet som forekommer blant muslimer. Dette bør det snarest mulig bli slutt på, ikke fordi det strider mot «våre» verdier, men fordi det simpelthen er galt. Det trengs, kort sagt, en viss etisk opprydding. (Den trengs blant flere enn muslimer og er selvsagt like viktig overalt.)

Harseleringen over islam er ikke bare dum med tanke på å få til etisk opprydding. Den er også grum. Det er dårlig folkeskikk å gjøre narr av noe som andre setter høyt. Sant nok kan det være fristende å gjøre det (Jeg har gjort det i andre sammenhenger.) Ikke desto mindre bør man stort sett la det være. Men la oss holde dårlig folkeskikk utenfor denne gangen og konsentrere oppmerksomheten om dumskap.

Jeg forutsetter at ingenting ved muslimsk tro eller praksis står i veien for etisk opprydding, og jeg konstaterer at denne forutsetningen er oppfylt. Mange muslimer har sluttet – eller aldri begynt – å omskjære sine barn, arrangere barneekteskap eller diskriminere kvinner.

Det burde være unødvendig – men jeg har erfart at det er klokt – å si med rene ord at mye av som er dumt, bør være tillatt i henhold til skreven lov. Det bør for eksempel være tillatt å harselere over så godt som alt – kanskje absolutt alt. De som mener det er opplagt at ingen kan klandres det aller minste for å gjøre noe lovverket tillater, kan slutte å lese nå.

Er det jeg nettopp sa, uttrykk for en nedlatende holdning til muslimer?

2

I visse tilfeller er harselas på sin plass. Den kan være på sin plass når vi har å gjøre med hardkokte fanatikere. Men vi bør vente i det lengste med å gripe til dette våpenet. La spott være siste utvei i møtet med uforstand. Den har lett for å gjøre vondt verre.

Ta folk som ikke gir sine døtre de samme mulighetene som sønner får, fordi disse menneskene mener at kvinner ikke er skikket til å leve som menn gjør. Uansett om disse menneskene skulle ha vanskelig for å legge av seg holdningen, er de nødt til å legge vekk praksisen. Den er uakseptabel. Dette må sies i klare ordelag, og det er nok av dem som sier det. Utfordringen er å få folk som praktiserer kjønnsdiskriminering, til å høre etter. Å harselere over islam er neppe egnet til å gjøre muslimer som diskriminerer, lydhøre for kritikk, men kan snarere føre til at noen som ellers ville lyttet, vender det døve øret til.

Noen har fanatiske holdninger. Lite eller ingenting av det vi sier, biter på dem. Å latterliggjøre dem er neppe mer virkningsfullt enn å diskutere med dem. Jeg blir storlig overrasket hvis det viser seg at harselering over islam har forandret en eneste fanatisk muslim til et lyttende menneske. Men jeg blir ikke overrasket hvis det skulle vise seg at harselering nører opp under – eller til og med vekker – fanatisme.

Er det jeg nettopp sa, uttrykk for en nedlatende holdning til muslimer? Hvorfor skulle de la seg provosere? Hvorfor skulle ikke spott prelle av på dem, som vann på gåsa? Det kan hende den gjør det. Kanskje arten og mengden av harselas ikke har noe å si for hvorvidt muslimer som praktiserer kjønnsdiskriminering, lytter til, og tar innover seg, kritikk av det de gjør. Jeg tror, som sagt, at det motsatte er tilfellet: at harselas kan vanskeliggjøre etisk opprydding. Hvis det finnes solid belegg for å tro noe annet, faller en viktig premiss for mitt resonnement. Det lar seg derimot ikke rokke av ren motvilje mot den tanken at harselering over islam gjør noen muslimer mindre lydhøre for kritikk enn de ellers ville vært.

Dette var egnet til å skremme vettet av noen hver i 1953.

3

På den ene siden skal alle kunne ytre seg fullstendig fritt – skrive hva de vil, tegne hva de vil, og trykke hva de vil. På den andre siden bør alle tenke seg om først.

La meg hente en illustrasjon fra en annen tid. I 1953 sendte NRK en tale av predikanten Ole Hallesby, som sa: «Hvordan kan du som er uomvendt [til kristentro], legge deg rolig til å sove om kvelden, du som ikke vet om du våkner i din seng eller i helvete?» Dette var egnet til å skremme vettet av noen hver i 1953. Kanskje Hallesby var ute av stand til å holde munn når anledningen til å si hva han mente, bød seg. Men NRK kunne latt være å kringkaste det han sa. Burde NRK latt være?

Verdien av at man får sagt det man har trang til å si, på en hørbar måte, er større enn null. Det kan være veldig godt å få gjort det. Men det hender ytringsbehov kolliderer med andre hensyn, for eksempel – som i tilfellet Hallesby – hensynet til dem som blir skremt av ytringene. Og det hender andre hensyn har større vekt. Det hadde de i dette tilfellet. Alt i alt burde NRK latt være å tilfredsstille Hallesbys trang til å få sagt det han sa om helvetet, i en tid da mange fryktet at helvetet ventet dem.

Verdien av den etiske oppryddingen jeg tok til orde for i første avsnitt, er større – langt større – enn null. Den må avveies mot verdien av at de som har lyst til å harselere over islam på en synbar og hørbar måte, kan gjøre det uanfektet, med verdens beste samvittighet. Etter mitt syn er det opplagt at verdien av etisk opprydding er større enn verdien av at alle får dekket hele sitt ytringsbehov.

Så vi kan, etter alt å dømme, få i pose og sekk.

4

Er det grunn til å se annerledes på saken etter den 7. januar 2015? Da ble mennesker drept fordi de hadde harselert over islam. Drap er selvsagt verre – veldig mye verre – enn all slags harselas. Dette må sies, og er blitt sagt, i klare ordelag. Bør vi i tillegg gjøre det samme som drapsofrene ble drept for, for å understreke poenget?

Anta at noen får sparken fra jobben på grunn av utroskap. Det er galt å være utro. Det er også galt, og mye verre, å sparke noen fra jobben fordi hun er utro. Vi bør vise at vi ikke godtar at det siste skjer. Men vi bør ikke vise det ved selv å være utro, fordi grunnen til ikke å være utro, er like god etter at noen er sparket på grunn av utroskap, som den var på forhånd.[1] Det er likedan med grunnen til ikke å harselere over islam. Den er like god nå som den var før den 7. januar 2015.

Det gjenstår å tenke over om selve ytringsfriheten står utsatt til med mindre alle kan tillate seg å uttrykke hva det måtte være, på hvilken som helst måte, uten å bry seg om virkningen. Ingenting tyder på det. Viljen til å hegne om ytringsfriheten er langt fra lunken i land som har hatt ytringsfrihet lenge. Den er ingen skjør plante der den har funnes i noen generasjoner. Så vi kan, etter alt å dømme, få i pose og sekk: både beholde hele ytringsfriheten og holde tann for tunge når det er god grunn til å gjøre det.

[1] Takk til Robert Huseby for denne analogien.