Aldri mer 11. september?

Mandag 11. september 2023 vil stå igjen med krigstyper i Arbeiderpartiets annaler. Enten som et punktum, slutten på en æra og en politisk kultur. Eller som et nullpunkt, da en lang seig nedtur nådde sin slutt − og partiet skjøt fart igjen.

Lokalvalget har vært en katastrofe for Jonas Gahr Støres sosialdemokratiske parti. I går var selv elendige 21,7 prosent blitt nedjustert til 21,6 av Valgdirektoratet. Avstanden opp til landets nå største parti, Høyre, er på 4,2 prosentpoeng. Makta i Oslo og brorparten av de store byene er tapt. Bastioner har falt.

For hvis generalen taper krigene han kjemper, må han erstattes.

Realitetene og tallene er dramatiske. Men det som virkelig bør skremme partiets foresatte, er at dette er fasit etter at partiet og arbeiderbevegelsen har lagt all sin kraft og alle sine ressurser bak et valg. LO med sin million medlemmer og dype lommer, Arbeiderpartiet med sine fremste profiler og ledere, beste hoder og skarpeste debattanter. Og sine beste ideer. Men sosialdemokratenes fortelling om samtida når ikke gjennom.

Jonas Gahr Støre er som en pilot som gir full gass, drar i alle spaker og trykker på alle knapper, men farkosten Arbeiderpartiet lyder ikke. Det er nettopp i krisetider at Støres maskin skal fungere best. Men ingenting skjer, og flykroppen faller kraftløs gjennom lufta.

Blåtirsdagen samlet partiet sitt sentralstyre på Youngstorget. Partileder Støre innrømmet at resultatet ikke var godt nok, men lovet at partiet igjen skulle bli størst. Aldri mer 11. september, var løftet. Partiet skal endevende valgresultatet. Nå skal det læres.

Fra nord og sør i landet utenfor møtelokalene kommer det analyser og krav. Partiveteraner og menige i blandakor, også internt fordrevne som Trond Giske og Helga Pedersen, har sagt sitt. Partiets mange ytre fiender har fått inn noen treffere med anbefaling om hoderulling. Det pekes naturlig nok på Oslo, eliten og habiliteten, og partileder Støre. For hvis generalen taper krigene han kjemper, må han erstattes.

Partiet har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved ikke å problematisere seieren i 2021.

Det pekes på den tette dans med Senterpartiet og drømmen om lillavelgerne, men samtidig på at partiet er tvunget for langt til venstre. Partiledelsen selv har pekt på effekten de ekstreme ytre faktorene som krig og dyrtid, har hatt på oppslutningen. Alle tar feil, alle har rett.

Jeg er veldig glad for at det ikke er min jobb å være sekretær når Arbeiderpartiet skal granske sin sjel og valget 2023. Men dette valget gir en veldig tydelig beskjed. Det var et protestvalg. Mot regjeringen og Arbeiderpartiet. Landet og folket har ikke tillit til den sittende regjeringen. Mange sa det høyt ved å stemme på Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre. Mange sa det med sofa, med apati. De ble hjemme, som på Oslos østkant. Slik mumlet den tradisjonelle arbeiderklassen sin misnøye. Alle er åpenbart ikke med.

Reaksjonene i Arbeiderpartiet er sjokkartet. Men valgresultatet er bedre enn det var grunn til å frykte basert på målingene. Det er først når prognosene er blitt diagnose at det reageres. Siden september i fjor har partiet ligget under 20 prosents oppslutning. Også analysen av valgseieren i 2021 virker fortrengt. Norsk venstreside gjorde et historisk godt valg, men Arbeiderpartiet gjorde jo et nært historisk dårlig valg. Selv etter åtte år med Erna Solberg og Høyre.

Men hvilke knapper skal trykkes inn nå som ikke er prøvd?

Partiet har gjort seg selv en bjørnetjeneste ved ikke å problematisere seieren i 2021. Kommunevalget i 2019 med 24,8 prosent var et varsku. Stortingsvalget i 2021 var det tredje på rad der oppslutningen hadde falt. 2013, 2017 og 2021. Det gikk bare én vei. Men med Støre trygt på plass på Statsministerens kontor, hadde kanskje ingen lyst til å se nedover i tall og bakover i tid. Selv om det nettopp er i gode tider man skal forberede seg på nedtur. Sjokknederlaget i 2017 ble gransket og evaluert i partiet. 2021 forledet sosialdemokratene til å tro at alt var bra igjen.

To måneder etter at Arbeiderpartiet hadde nådd sitt absolutte bunnivå i mars i år med et snitt på 17,1 prosent på målingene, samlet partiet seg til landsmøte. Det var stor uro. Men krav om endringer i politikk, i mannskap og organisasjon, ble druknet i forføreriske ord og stram regi. Støre ble igjen kronet til leder, to nye nestledere og en ny generasjon i Tonje Brenna og Jan Christian Vestre ble løftet fram, og bare nestleder Bjørnar Skjæran ble kastet under bussen. Kursen var stø. Stemningen halleluja. Spoler vi fram fire måneder, er det igjen overraskelse over ståa i partiet, det er full krise og oppvask.

Sjansene og anledningene til å ta tak i en nedtur har vært mange. Noen eller kanskje mange har ikke tatt ansvar. Regjeringen har vart i to år, nedturen for partiet i tiår. Partiet har en formidabel oppgave foran seg når de skal analysere feilene og, får vi tro, finne oppskriften på ny oppdrift − gjenvinne velgernes tillit og signere ny samfunnskontrakt. Men hvilke knapper skal trykkes inn nå som ikke er prøvd?

Arbeiderpartiet er i en identitetskrise.

Arbeiderpartiet står midt i et veikryss. Mellom daytrading og revolusjon, arbeid og kapital, forvirret av kjønn og kjøtt. Alle konfliktlinjer mellom høyre og venstre feier gjennom partiet, men de klarer ikke styre trafikken og ta eierskap som før. De får ikke tak i og får ikke kontrollert stormen av ideer som feier mellom politikkens ytterpunkter. Stadig flere opplever at det er Høyre som evner å formulere mening i en tilværelse som er forvirrende for mange. Solbergs Høyre er blitt vårt store, samlende folkeparti. «Yt etter evne, få etter behov» er Marx, men ville ikke møtt mye motstand i det moderne Høyre, som gikk til valg på «Muligheter for alle».

Valgresultatet sier en hel del om et folk og en tid i høyredreining, men også noe om at sosialdemokratiets ideer og verdier er allmenngjort og fordelt på manges hender. Arbeiderpartiet har ikke lenger opphavsretten, og får ikke betalt av nye generasjoner for en gang å ha gjort jobben. Så hvis ikke sosialdemokratiets ideer er truet i praksis, kan det være at det er Arbeiderpartiets forvaltning av dem − gjennom organisasjon og posisjon, kommunikasjon og kultur − som er problemet.

Arbeiderpartiet er i en identitetskrise. Alle i et trøblete forhold ender opp med å stille spørsmålet: Er det deg eller meg? Det blir mildt sagt spennende å se partiets svar.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen.)