FOTO: SPD Schleswig-Holstein/Flickr.com (CC BY 2.0)

Damned if you do, damned if you don’t

Uravstemningen om regjeringsdeltakelse i tyske SPD er et skjebnevalg også for Europa. Her er historien om de eksistensielle kvalene i verdens eldste sosialdemokratiske parti.

Onsdag formiddag denne uka ble det klart at de tyske sosialdemokratene under Martin Schulz’ ledelse, Angela Merkels CDU og det bayerske søsterpartiet CSU var enige om innholdet i en ny koalisjonsavtale.

De tre partiene hadde til og med fordelt regjeringspostene mellom seg, og det ble klart at SPD nå får utenriksdepartementet, finansministeren og arbeidsdepartement. CSU-sjef Horst Seehofer ville bli innenriksminister, mens CDU får næringsdepartementet, landbruksdepartementet, samt helse-, utdannings- og forsvarsdepartementet.

 

For tidlig å trekke et lettelsens sukk

Dermed er alt tilsynelatende klart for en ny ”GroKo”, altså en Grosse Koalition, som tyskerne kaller det. I Brüssel, Paris, Madrid, Roma og de fleste andre europeiske hovedsteder var det mange som trakk et lettelsens sukk da regjeringsavtalen ble presentert. I Norge sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide at det var «bra for Tyskland, for Europa og bilateralt».

Dramaet som har preget tysk politikk siden valget i september i fjor er imidlertid ikke over riktig ennå.

Nå er det opp til vanlige medlemmer i SPD å avgjøre det som har blitt et skjebnespørsmål ikke bare for Schulz selv og hans parti, men også for Tyskland – ja, i siste innsats for hele Europa: Skal verdensdelens viktigste land endelig få en handlekraftig regjering igjen, noe som er nødvendig for i EU-prosessene som har vært satt på pause? Eller vil det politiske kaoset som har lammet både tysk politikk og utviklingen av EU fortsette i enda flere måneder?

Det står altså mye på spill de kommende ukene. Selv om Martin Schulz gjennom desember og januar klarte å få partiet sitt med seg – skritt for skritt – i retning regjeringsdeltakelse, er det på ingen måte gitt at medlemmene blir med forbi også det siste og avgjørende hinderet.

Min sjel rives i filler over dette spørsmålet.

Snarere skjærer regjeringsspørsmålet en kile gjennom det tyske sosialdemokratiske partiet. Ja, i realiteten skjærer det gjennom sjelen til de fleste i tysk arbeiderbevegelse fikk jeg inntrykk av da jeg besøkte landet rett før jul.

Thomas Fischer leder samfunnspolitisk avdeling ved DGBs hovedkontor i Berlin (Tysklands svar på LO). Han er ansvarlig for det tyskerne kaller Grundsatzangelegenheiten, altså grunnlagsspørsmålene. “Min sjel rives i filler over dette spørsmålet,” sa han da jeg intervjuet ham rett i forkant av partiets ekstraordinære landsmøtet i desember.

Michael Bröning fra den sosialdemokratiske tankesmia Friedrich Ebert Stiftung la vekt på det samme da vi snakket sammen i en pause i landsmøteprogrammet: “Uansett hva vi gjør, er det dårlig,” sa han. “Det finnes ingen gode alternativer her. Bare mer og litt mindre elendige alternativer.”

 

Et eksistensielt spørsmål

I bunn og grunn er det altså et ekte dilemma SPD-medlemmene nå står overfor – et ”damned if you do, damned if you don´t”. Blant partiets medlemmer oppfattes det som et eksistensielt spørsmål.

Valget i fjor ga nemlig SPD en begredelig oppslutning på 20,5 prosent. På bare 20 år hadde partiet mistet halvparten av oppslutningen. Det var krisestemning og blant alle jeg snakket med en allmenn enighet om at storkoalisjonen var den viktigste årsakene til valgnederlaget. I tillegg anså mange en grunnleggende fornyelse som en forutsetning for partiets framtidige overlevelse.

Dersom du ønsker å begrense enhver form for fornyelse, er en storkoalisjon det perfekte virkemidlet.

Det er selvsagt ingen automatikk i at en slik fornyelse blir vellykket om man går i opposisjon. Ved en kraftanstrengelse er det kanskje mulig å gjøre en del grep også fra regjeringsposisjon, men få kan være i tvil om at sjansene er størst om man ikke samtidig må svare for alle kompromissene man er nødt til å inngå som del av et regjeringssamarbeid.

DGB-mannen Fischer understreket dette da vi snakket sammen. “Jeg støtter ikke ideen om en ny storkoalisjon, men jeg kan i det minste akseptere den, selv om jeg er fullt ut klar over at det kan føre til at partiet ødelegger seg selv,” sa han. “Jeg tror nemlig ikke at partiet kan fornye seg som en del av en storkoalisjon. Snarere tvert i mot: Dersom du ønsker å begrense enhver form for fornyelse, er en storkoalisjon det perfekte virkemidlet.”

 

Hva skulle partiet gjøre nå?

Dermed kan fortsatt regjeringsdeltakelse ha en betydelig kostnadsside for SPDs del. Selv Martin Schulz sa i kjølvannet av nederlaget i september – ja, faktisk allerede valgnatta – at det var uaktuelt å gå inn i en ny storkoalisjon.

I ukene som fulgte kjempet han for sin egen overlevelse som partisjef nettopp ved å forsøke å overbevise medlemmene om at han var den rette til å lede dem gjennom en dyptgripende og nødvendig endringsprosess.

I løpet av et kort nyhetsdøgn ble politikkens lyskastere igjen rettet mot SPD. Hva ville partiet gjøre nå?

Samtidig forhandlet Angela Merkels CDU/CSU med De grønne og fridemokratene i FDP om å danne regjering. Hadde de fire partiene (CSU er å betrakte som et eget parti) blitt enige senhøsten i fjor, ville mye sett annerledes ut også for SPD nå. Da kunne partiet gjennomført en langsiktig reformprosess og forberedt seg på et politisk comeback ved neste korsvei.

Slik skulle det imidlertid ikke gå. Sju uker etter valget, en søndag i november 2017, kollapset samtalene på borgerlig side, og i løpet av et kort nyhetsdøgn ble politikkens lyskastere igjen rettet mot SPD. Hva ville partiet gjøre nå?

 

Land eller parti først?

Selv etter sammenbruddet i Merkels regjeringsforhandlinger med de andre høyre-partiene sa Schulz faktisk at han stod fast ved beslutningen om å gå ut av storkoalisjonen.

Men så økte presset. Tysklands president, den tidligere sosialdemokratiske visekansleren og utenriksministeren Frank-Walter Steinmeier, krevde at de to store partiene tok ansvar og forsøkte å komme til enighet, europeiske ledere kastet seg også over telefonen og ringte Schulz for å få ham til forhandlingsbordet.

De fleste av Tysklands politiske kommentatorer var dessuten enige om at SPD nå måtte sette landets beste først.

Det ligger i en sosialdemokrats ryggrad å ta ansvar når situasjonen krever det.

Jeg opplevde selv på nært hold den forvirringen som oppstod i partiets egne rekker disse dagene. Alle jeg snakket med var virkelig i tvil om hva det var riktig å gjøre.

 

Dystre utsikter

Det ligger i en sosialdemokrats ryggrad å ta ansvar når situasjonen krever det. Samtidig var storkoalisjonen medvirkende til at det høyrepopulistiske partiet Alternativ für Deutschland (AfD) endte med 12,6 prosent av stemmene og 94 representanter i Forbundsdagen. Når de to store partiene nærmet seg hverandre politisk, og til og med satt i regjering sammen, oppstod det en lengsel etter et alternativ til den rådende samfunnsordenen.

Selv om tysk økonomi går så det griner, arbeidsledigheten er lav og framtidsutsiktene positive, viste ettervalgsanalysene at det i deler av elektoratet fantes en følelse av CDU/SPD-alliansen representerte et systemet som produserer skuffelser og identitetstap snarere enn trygghet i en omskiftelig tid. AfD steg inn og fylte dette tomrommet.

Dersom SPD-medlemmene sier ja til Merkel, vil det gi høyrepopulismen en talerstol de ikke tidligere har hatt tilgang til.

Hvordan en ny storkoalisjon skal kunne bøte på dette problemet er fortsatt høyst uklart. Utsiktene til at AfD ville bli det største opposisjonspartiet ved en storkoalisjon bidrar også til å tegne et ganske dystert bilde av tysk politikk selv om regjeringskrisen nå skulle vise seg å være avverget.

Å lede opposisjonen gir deg nemlig en framskutt rolle. Dersom SPD-medlemmene sier ja til Merkel, vil det gi høyrepopulismen en talerstol de ikke tidligere har hatt tilgang til. Flere av dem jeg snakket med fryktet hva det kunne innebære på lengre sikt.

 

Hvor vil det ende?

Samtidig frykter mange resultatet av et eventuelt nyvalg. Hva vil SPD kunne håpe å oppnå dersom det blir konsekvensen til slutt? Fram til i dag har partiet falt ytterligere på meningsmålingene (ned mot 17 prosent). Hvor vil det ende? Under 15 prosent? Slike spørsmål skaper mer enn bare litt skepsis til et GroKo-nei.

Slik Bröning så det, var de fleste klar over at et nyvalg fort kunne gi et enda dårligere resultat for SPD. “Få vil si det høyt,” sa han da vi snakket sammen før jul, ”for det sømmer seg ikke å være redd for velgerne. Men vi er det. Vi har en dyp frykt for at velgerne kan straffe oss ytterligere om de blir bedt om å gå til stemmeurnene igjen nå.”

Et nyvalg vil raskt kunne bli en realitet dersom SPD-medlemmene vender tommelen ned for regjeringsdannelsen. Da finnes det nemlig ikke flere majoritetsalternativer å forsøke i et Tyskland der appetitten for en mindretallsregjering er nærmest helt fraværende.

Slagskyggen fra de aller mørkeste kapitlene i tysk historie er fortsatt tilstede i den politiske bevisstheten

For SPD ville en mindretallsregjering være det beste alternativet. Partiet kunne for eksempel gjerne gått med på en avtale om å tolerere en CDU/CSU-ledet mindretallsregjering på visse vilkår og dermed sikret seg selv det nødvendige armslaget, samtidig som landet fikk en styringsdyktig regjering. Av historiske årsaker er det imidlertid få utenfor SPD som ser det attraktive i en slik løsning. Merkel har tidligere avvist det, og i meningsmålinger sier bare 30 prosent av tyskerne at de liker ideen.

Så snart forslaget nevnes, går tankene snarere til Weimarrepublikkens politiske kaos. Hvordan Weimar-tiden endte vet alle, og selv om de færreste tror at 1930-tallet vil gjenta seg i dag, er slagskyggen fra de aller mørkeste kapitlene i tysk historie fortsatt tilstede i den politiske bevisstheten.

 

Utfallet er ikke gitt

Dermed er scenen satt for den foreløpig siste akten i et politisk drama som snart har vart i et halvt år. Utfallet er på ingen måte gitt. I motsetning til det mange syntes å tro onsdag, er det slett ikke sikkert at resultatet blir ja når SPD-medlemmene gjennom de neste ukene avlegger sine brevstemmer.

Nei-siden i partiet, med ungsosialistleder Kevin Kühnert i spissen, har den siste tida drevet en nokså effektiv vervekampanje. Da tidsfristen som var satt for å bli stemmeberettiget i uravstemningen utløp, hadde nærmere 25.000 trådt inn i SPD siden nyttår. Man kan gå ut i fra at de i hovedsak vil stille seg negative til regjeringsdeltakelse.

Ballen er rund, stafett er stafett – og grasrota i et parti er nå en gang grasrota i et parti.

Selv om 25.000 kanskje høres mye ut, utgjør det imidlertid bare drøyt fem prosent av den totale medlemsmassen på cirka 464.000. Om det likevel er nok til å tippe balansepunktet er det foreløpig ingen som vet. Ballen er rund, stafett er stafett – og grasrota i et parti er nå en gang grasrota i et parti.

 

Forvitrende støtte til storkoalisjon

Gjennom prosessen de siste tre månedene, fra de skjebnesvangre dagene da de borgerlige regjeringsforhandlingene brøt sammen og Schulz kom fram til at han likevel ville sette alt inn på å føre partiet tilbake i regjering, har partilederens støtte forvitret mer og mer.

Ved den ekstraordinære kongressen partiet avholdt i desember i fjor fikk Schulz fornyet tillit fra landsmøtesalen. Tallene hans var solide. Et klart flertall av delegatene sa også ja til å gå i gang med sonderingssamtaler.

Dersom støtten fortsatt å forvitrer i samme takt, blir det altså nei i uravstemningen.

Schulz var imidlertid allerede den gang nødt til å komme med visse innrømmelser. For det første lovet han høyt og hellig at et ja til sonderingssamtaler ikke automatisk ville føre til forhandlinger og siden regjeringsdeltakelse. At det var fornuftig å snakke sammen betød ikke at man ville komme til enighet.

Det avgjørende, sa Schulz fra talerstolen i den enorme messehallen jeg besøkte sørvest i Berlin, måtte være det politiske gjennomslaget SPD fikk.

 

Neppe særlig betryggende

Den andre innrømmelsen handlet om å akseptere at partiet skulle avholde enda et ekstraordinært landsmøte etter sonderingssamtalene og før det eventuelt gikk med på mer formelle forhandlinger.

Da dette nye og foreløpig siste ekstraordinære landsmøtet gikk av stabelen i Bonn i januar, fikk Schulz bare støtte fra 56 prosent av delegatene, og det var etter at han hadde lovet at han ville gå inn for en reforhandling av regjeringsplattformen halvveis i perioden.

 

nyhetsbrevet

 

Dersom støtten har fortsatt å forvitrer i samme takt, blir det altså nei i uravstemningen. Dersom man istedenfor regner med at alle de nye medlemmene vil stemme nei, mens de opprinnelige medlemmene vil stemme som delegatene, skrumper ja flertallet til bare 53 prosent. Det er neppe særlig betryggende.

Da tar man imidlertid ikke høyde for at mange av landsmøtedelegatene selv hører til det sentrale partietablissementet og personlig har posisjoner og privilegier å tape på å gå ut av regjeringen nå.

 

Et generasjonsspørsmål

Samtidig ser alder ut til å være en viktig faktor i debatten. De eldre partimedlemmene er mer positive til en ny storkoalisjon enn de yngre, rapporteres det.

Gjennomsnittsalderen blant SPDs medlemmer er, etter det jeg har klart å ta rede på, 59 år. Det kan tyde på en ja-seier til slutt.

Regjeringsspørsmålet i Tyskland er ennå ikke en done deal.

Den korte versjonen er likevel at dette kan gå begge veier, og at lettelsen som bredte seg i andre europeiske hovedsteder tidligere denne uka kan vise seg å ha vært prematur. Regjeringsspørsmålet i Tyskland er altså ennå ikke en done deal.

 

Sculz setter spørsmålet på spissen

Et GroKo-ja var lenge avgjørende for Martin Schulz’ politiske framtid. Nå har han også selv satt spørsmålet på spissen gjennom to oppsiktsvekkende beslutninger i løpet av de siste dagene. Først sa han fra seg partilederjobben. Offisielt var begrunnelsen at han ikke følte seg som den rette til å lede partiet gjennom den nødvendige fornyelsesprosessen. Han ville istedenfor sikre seg utenriksministerrollen – dersom regjeringskoalisjonen blir en realitet, altså.

Så begynte bråket som har fått tyske aviser til å kalle gårsdagen for «SPDs svarte fredag». Sittende utenriksminister og tidligere SPD-leder Sigmar Gabriel rykket ut mot Schulz. Samtidig strømmet protesepostene inn til SPD-hovedkvarteret i Berlin.

Schulz har ofret alt for at Tyskland skal få en regjering og unngå et nyvalg.

Martin Schulz fryktet at uroen rundt personspørsmål ville avspore GroKo-debatten og i verste fall tippe flertallet over på nei-siden. Derfor bla han i går presset til å frasi seg også utenriksministerposten.

Sluttføringen av regjeringsforhandlingene ble altså hans siste handling på den rikspolitiske scenen i Tyskland. Schulz har sånn sett ofret alt for at Tyskland skal få en regjering og unngå et nyvalg.

Ved å investere sin politiske totalkapital på denne måten har han gjort alt det han kan for å overbevise medlemsmassen om å følge ham til det siste – og forbi. Hva konsekvensene av de siste dagenes uro blir for den interne debatten og stemmegivingen som SPD-medlemmene nå skal i gang med, er det nokså vanskelig å si noe om.

Om jeg var usikker på utfallet før den siste vendingen i denne dystre sagaen for verdens eldste sosialdemokratiske parti, er det i skrivende stund helt i det blå hvordan grasrota nå vil reagere – og dermed hva slags politisk framtid Tyskland går i møte.

 

Vil ikke svikte menneskene

Den linja SPD-ledelsen tidligere la seg på når den argumenterte for en ny periode som juniorpartner i en storkoalisjon klinger også en god del hulere etter ukas tumulter.

Fra talerstolen på det ekstraordinære landsmøtet i Berlin i desember, og fra talerstolen på det ekstraordinære landsmøtet i Bonn i januar, ga Schulz nemlig uttrykk for at det avgjørende måtte være hensynet til alle de tyske og europeiske borgerne som var avhengig av at SPD fikk gjennomslag for sin politikk.

Likevel brukte Sculz tilsynelatende forhandlingene til å legge statsrådskabal og planlegge for sin egen framtid.

Selv om partiet kanskje ville ha godt av noen år i opposisjon, fant han det vanskelig å svikte disse menneskene. Det ville rett og slett være urimelig å la dem vente i fire år på en bedre hverdag.

Likevel brukte han tilsynelatende forhandlingene til å legge statsrådskabal og planlegge for sin egen framtid. Til slutt sprakk det da også. De motsetningene som alltid vil finnes i et parti under press klarte man lenge å holde under en viss kontroll. Med Schulz bud på utenriksministerjobben og Sigmar Gabriels respons, kan også den interne debatten i partiet se ut til å ha flyttet seg over i en ny og mer konfronterende fase.

 

Et splittet parti

Uavhengig av hva utfallet blir vil Schulz’ arvtaker, etter all sannsynlighet den nåværende parlamentariske lederen Andrea Nahles, altså stå overfor en enorm oppgave.

 

Selv om debatten i partiet lenge var respektfull og rimelig fornuftig, vil det kreve en voldsom innsats å samle troppene igjen etter en opprivende prosess som har delt partiet i to nokså jevnstore blokker.

Når det kommer til politisk innhold er overenskomsten uten tydelige symbolske seiere for SPD.

Ved et ja vil mange av partiets fotfolk blant annet stå i fare for å miste motivasjonen. Selve prosessen partiet har gjennomført ser heller ikke ut til å ha holdt helt inn. Dermed kan også den legge hindringer i veien for den partifornyelsen de aller fleste er enige om at SPD trenger etter å ha gjort det dårligste valget i Forbundsrepublikkens historie.

 

En akseptabel byttehandel?

Når det kommer til politisk innhold er overenskomsten uten tydelige symbolske seiere for SPD. De viktigste innrømmelsene ligger i delen om europapolitikken som, interessant nok, først og fremst var Martin Schulz hjertebarn.

På et viktig område har partiet til og med tapt stygt for det konservative CSU: Det blir en slags øvre grense for antall innvandrere.

Hvordan medlemmene vil reagere på denne byttehandelen er et av de åpne spørsmålene nå.

Dermed kan ja-tilhengerne ikke egentlig vise til resultater på et av de virkelig høyt prioriterte politikkområdene. På kongressen i desember høstet Schulz nesten like stort bifall da han sa nei til en Obergrenze, altså til et tak på innvandringen, som da han lanserte sine vyer for et Europas forente stater.

Dette, samt et spørsmål om sykeforsikringer, hadde han åpenbart vært nødt til å gi seg på. Til gjengjeld fikk partiet finansministerposten. Hvordan medlemmene vil reagere på denne byttehandelen er et av de åpne spørsmålene nå.

 

Siste storkoalisjon?

Fasiten får vi trolig 4. mars. Inntil da vil også alle som er bekymret for framtida til Europas sosialdemokratiske partier bli nødt til å vente i spenning, er jeg redd.

I beste fall innebærer en regjeringsdeltakelse at det historisk sett aller viktigste medlemmet av partifamilien kjøper seg mer tid. Ettersom politikken alltid er i bevegelse, kan forutsetningene se helt annerledes ut fire år fra nå.

Dersom trendlinjen fortsetter vil dette være siste gang en storkoalisjon er matematisk mulig i Tyskland.

I verste fall skusler partiet i disse dager bort sin siste sjanse til å sikre seg en framtid som et bredt folkeparti.

Det er i den forbindelse verdt å huske at også Merkels CDU har tapt oppslutning de siste tiårene. I 1998, den gang SPD fikk 40,9 prosent av stemmene, fikk SPD og CDU/CSU til sammen mer enn 75 prosent oppslutning. I valget sist høst klarte de tre partiene så vidt å skrape sammen drøyt 53 prosent til sammen.

Dersom trendlinjen fortsetter vil dette med andre ord være siste gang en storkoalisjon er matematisk mulig i Tyskland. Hvor det etterlater europeisk politikk rundt neste sving, er det umulig å si sikkert. Men det gir utvilsomt en grunn til å enda et lag av bekymring.

 

Europa i fare

I sin landsmøtetale i desember sa avtroppene SPD-leder Schulz at Europas og partiets skjebne er tvinnet sammen. Det var kanskje å trekke det vel langt, men det er liten tvil om at et sterkt og velfungerende SPD kan få Tyskland til å satse mer på dypere EU-integrasjon, demokratiske reformer i unionen og framveksten av et sosialt ansvarlig Europa. Dette kan man anse som et viktig skritt dersom man vil komme bekymringene i brede lag i møte

I det større bildet er det blant annet avgjørende at Emmanuel Macrons EU-initiativ møter forståelse i Berlin og at de to viktigste EU-landene finner sammen. Mislykkes Macron, frykter mange for konsekvensene ved neste valg i Frankrike.

Veien til en president Marine Le Pen blir i så fall kortere. Med henne i Elyséepalasset kan et Brexit få følge av et Frexit og hele EU-prosjektet vil stå i fare for å bryte sammen. Også derfor er det av betydning hva som skjer i Berlin de neste ukene.

 

Fornyelse som monner?

For enkelte er dette alene grunn god nok til å ønske seg SPD inn i regjeringen i Berlin. Det virker likevel urealistisk at vi i løpet av kort tid skal få se noen store og symbolsk viktige endringer som kan forandre folks inntrykk av det politiske etablissementet i Tyskland og Europa på en måte som virkelig monner.

Selv om SPD fikk et vist gjennomslag i europapolitikken, er avstanden stor til visjonen Schulz la for dagen i sin landsmøtetale i desember.

Skal SPD risikere partiets framtid gjennom ny runde med storkoalisjon i bytte mot noen fine ministerposter?

Dersom SPD skal gå inn i storkoalisjon på disse premissene, kan man dermed lure på hvor stor evnen til å skape reelle endringer i de destruktive dynamikkene som preger europeisk politikk for tida egentlig er. Man kan lure på hvor dypt forståelsen av Europas nåværende politiske drama egentlig stikker.

Vi gjennomlever tider der omfattende historiske endringer skjer foran øynene våre. Og så skal SPD risikere partiets framtid gjennom ny runde med storkoalisjon i bytte mot noen fine ministerposter?

Blant nei-tilhengerne i partiet er dette sentimentet definitivt til stede.

 

Hold pusten enda litt til

Retorisk har SPD-ledelsen de siste månedene tatt tak i flere av de store utfordringene Tyskland og Europa står overfor. På landsmøtet jeg overvar vedtok man fine dokumenter som beskriver mange av de dilemmaene vestens sosialdemokratiske partier står overfor.

Løsningene var det lengre mellom, men noen viktige retninger ble staket ut. Nå må partiets vanlige medlemmer ta stilling til om det SPD faktisk har fått gjennomslag for i forhandlingene lever opp til de forventingene den høystemte begrepsbruken skapte.

Dypest sett er vi her ved kjernen i SPDs slemme dilemma. Uansett hva partiet velger vil det få ringvirkninger også for resten av Europa

Politikk handler i praksis ofte om å kompromisse seg fram til så stort gjennomslag som mulig. Man må blant annet akseptere at litt gjennomslag ofte er bedre enn intet gjennomslag. På den andre siden kan intet gjennomslag kanskje være nødvendig for å sikre ethvert gjennomslag senere, om det da ikke istedenfor fører til et katastrofalt resultat i et eventuelt nyvalg.

Dypest sett er vi her ved kjernen i SPDs slemme dilemma.

Uansett hva partiet velger vil det få ringvirkninger også for resten av Europa – ikke minst for de mange kriserammede sosialdemokratiske partiene.

Det som står på spill i Tyskland i disse dager er større enn de fleste andre spørsmål i europeisk politikk akkurat nå. Derfor er det all grunn til å holde pustet i enda noen uker.

 

nyhetsbrevet