FOTO: Morten Quist Hommersand/Flickr.com (CC BY-ND 2.0)

Sosialdemokrati i en skjebnetid

Etter Giske-saken må Arbeiderpartiet ta tak i den neste virkelig store utfordringen partiet står overfor.

Den perfekte stormen rammet Det norske arbeiderparti ved overgangen til 2018. Tre måneder etter det elendige valgresultatet så partiet ut til å gå til grunne i et hav av ild og aske. Uføret er langt på vei selvpåført og skyldes enkelte partitoppers atferd. Arbeiderpartiet har også en lei uvane: Med jevne mellomrom utvikler intern uro seg til giftige personlige maktkamper.

Spørsmålene om mektige menn som misbruker sin posisjon, klår og ikke tar et nei for et nei, spørsmål om hvordan varslere behandles og om å rydde etter årevis med unnlatelsesynder, er egentlig for viktige til å bli kvittert ut i toppen av en kommentar.

Den fulle betydningen av #Metoo-revolusjonen overskuer vi heller ikke. Den kan ikke stoppe ennå. Også i Ap må den gå over i nye faser om vi skal ende et sted som virkelig er annerledes og bedre.

I Arbeiderpartiet har det vært helt mulig å tenke en eneste annen tanke.

Samtidig er det sant at den mest omtalte Metoo-saken i Norge har konsumert all energi og oppmerksomhet den siste måneden. Den har sugd til seg oksygenet og overskygget de fleste andre politiske spørsmål. Regjeringsforhandlingene har de færreste enset. I Arbeiderpartiet har det vært helt umulig å tenke en eneste annen tanke.

Med nestleder Trond Giskes overmodne beslutning om å trekke seg, blir det gradvis større rom for det. Når støvet langsom legger seg, skal det skapes ro, sier man. Og det skal endelig jobbes politisk igjen. Men hva slags refleksjoner vil denne roen egentlig åpne for? Og hvilke politiske utfordringer er det egentlig det bør jobbes med?

 

En eim av skjebnetid

Før Giske-saken hadde Martin Kolberg, mannen som mer enn de fleste andre inkarnerer den norske arbeiderbevegelsens sjel for tida, noen ganske viktige utspill som det er verdt å minne om nå. Kolberg hadde vidsyn nok til å anerkjenne at partiet, også før den siste månedens hendelser, befant seg i en dyp krise med en eim av skjebnetid over seg.

Det blir helt feil å betrakte varslene mot Giske som en avsporing fra dette. Den saken er alvorlig nok og bør få likestillingspartiet Ap til å plassere seg veldig langt fram i Metoo-toget i fortsettelsen. I beste fall kan vi likevel langsomt vende tilbake til den diskusjonen Kolberg inviterte til. For hva var det egentlig som traff norsk politikk sist høst? Var det ikke et snev av den europeiske krisen i sosialdemokratiet?

En viktig del av jobben framover bør være å unngå den bunnløse bølgedalen som enkelte av Aps europeiske søsterpartier befinner seg i.

I så fall må ikke lettelsen etter Giske-saken innebære at alt det som skjedde da blir glemt. Tvert i mot bør en viktig del av jobben framover være å unngå den bunnløse bølgedalen som enkelte av Aps europeiske søsterpartier befinner seg i.

Det krever mer enn et fortsatt Metoo-oppgjør. Skjer ikke det, blir det store bildet at Arbeiderpartiet etter valgnederlaget brukte opp sin mentale kapasitet på en nødvendig, men også tematisk avgrenset form for selvransakelse. De andre tunge utviklingstrekkene, de det også gjelder å forholde seg til framover, forsvinner i så fall ut av syne.

Er det noen som tror at Ap da vil få et bedre valgresultat neste gang?

 

Intens sjelegransking

Spania, Hellas, Nederland, Frankrike, Tyskland og Østerrike. I land etter land foregår det en intens sosialdemokratisk sjelegransking for tida. De siste årene har en lang rekke nederlag for sosialdemokratiske partier avslørt eksistensielle utfordringer i bevegelsen som formet det moderne Vesten.

Vi befinner oss – kort og godt – i en skjebnetid for Europas sosialdemokrater. Det er dette som er bakteppet for den andre jobben Ap også er nødt til å gjøre framover:

I Frankrike, der det meste av oppmerksomheten i fjorårets presidentvalgkamp ble viet Marine Le Pen og Emmanuel Macron, endte Sosialistpartiet opp med et elendig resultat. Benoît Hamon fikk bare 6,4 prosent av stemmene i første runde. I det påfølgende parlamentsvalget gjorde partiet hans det bare marginalt bedre. Før jul ble partiet tvunget til å selge partihovedkvarteret. Det har nå kalt inn til enn en gjenstiftelseskongress i et desperat forsøk på å skape en ny start denne våren.

Dette bildet er helsvart, og det er naivt å tro at det ikke er relevant også for Det norske arbeiderparti.

I forkant av parlamentsvalget i Nederland for et knapt år siden handlet alt om den kontroversielle innvandringsmotstanderen Geert Wilders. Hans oppslutning skulle være en test på den høyrepopulistiske bølgens størrelse og styrke. Wilders gjorde ikke det brakvalget som var forventet, og dermed forsvant også oppmerksomheten.

Det mest oppsiktsvekkende ved valgresultatet var imidlertid at sosialdemokratene gikk på det største nederlaget i Nederlands historie. Partij van de arbeid endte til slutt med begredelige 5,7 prosent av stemmene og mistet 29 av sine 38 representanter i nasjonalforsamlingen.

I Spania endte sosialdemokratiske PSOE med 22 prosent av oppslutningen i 2015. Det begredelige resultatet ble bekreftet ved nyvalget året etter. I 2008 hadde partiet 42,6 prosent av stemmene.

 

Like viktig som høyrepopulismen

I Hellas førte finanskrisen til en omfattende omkalfatring av det politiske landskapet. De greske sosialdemokratene i PASOK fikk 44 prosent av stemmene i 2009. I det første av to valg i 2015 endte partiet med en oppslutning på 4,7 prosent. Kollapsen har fått tilnavnet «pasokification«, en betegnelse som nå også brukes om tilsvarende sosialdemokratiske sammenbrudd andre steder.

Dette bildet er helsvart, og det er naivt å tro at det ikke er relevant også for Det norske arbeiderparti. Sosialdemokratiets krise er dessuten en langt på vei oversett side ved de politiske omskiftningene i Vesten de siste årene. Utviklingen har hittil havnet i skyggen av diskusjonen om høyrepopulismens framvekst, men er egentlig av tilsvarende stor betydning.

En følelse av utenforskap, av å ha blitt etterlatt i bakevja både økonomisk, politisk og kulturelt, gir næring til en følelse av å ha blitt forådt.

En måte å beskrive situasjonen på tar utgangspunkt i de brede folkepartienes dalende oppslutning – både til høyre og venstre. Etablerte partier i hele Europa stilles overfor et dobbelt dilemma i våre dager:

De er under angrep fra populister som vil gjenreise nasjonale identiteter, sette opp grensegjerder, skru tiden tilbake til en idealisert gullalder, strippe eksperter og styringseliter for innflytelse, bygge ned overnasjonale institusjoner – og noen steder undergrave det liberale demokratiet ved å legge politisk press på domstolene og ta kontroll over den uavhengige pressen.

Naturlig nok forsøker de etablerte partiene derfor – gjerne sammen med allierte i sivilsamfunnet, mediene og akademia – å ta til motmæle. De vil forsvare det globale politiske systemet og verdiene det bygger på: Åpenhet, toleranse, rettsstat, og så videre.

 

Skuffelser, svik og sinne

Den verden de har skapt er imidlertid en verden som endrer seg i galopperende takt. Å leve i denne verdenen innebærer økende utrygghet på arbeidsmarkedet og stadig større forskjeller mellom fattig og rik. Det innebærer lang avstand til beslutninger som har store konsekvenser for hverdagslivet. Og det innebærer et mer eller mindre uttalt krav om å omfavne moderne verdier, støtte homofiles rettigheter og nye kjønnskategorier, ønske innvandrere velkommen, og så videre

For dem som ikke henger med virker alt dette nokså truende. En stadig mer utbredt følelse av utenforskap, av å ha blitt etterlatt i bakevja både økonomisk, politisk og kulturelt, gir næring til en følelse av å ha blitt forådt. En opplevelse av å tape relativ posisjon i det sosiale hiararkiet fører lett til frustrasjoner, som leder til et tiltakende raseri om det ikke møter forståelse noe sted. Et slikt raseri vil naturlig søke et politisk utløp. Nettopp det utnyttes av Europas populister.

Samme hvordan de responderer på disse utviklingstrekkene risikerer Europas etablerte partier å løpe populistenes ærend.

Dersom de etablerte partiene holder fast ved sine åpne og tolerante verdier og fortsetter å gi legitimitet til det globale politiske systemet, ender de raskt opp med å forsterke denne dynamikken.

Dersom de istedenfor innrømmer at deres vel optimistiske prosjekt, med lovnader om en fredeligere, mer demokratisk verden med velstand nok til alle, faktisk produserer skuffelser, identitetstap og et påfølgende sinne, burde de egentlig gjøre det stikk motsatte. Da risikerer de imidlertid å ofre prinsippene de selv holder så høyt.

Kort sagt: Samme hvordan de responderer på disse utviklingstrekkene, risikerer Europas etablerte partier å løpe populistenes ærend.

 

Et dobbelt dilemma

Samtidig er de samme partiene også utsatt for et sterkt press fra en helt annen del av elektoratet. I byene, blant unge folk med høyere utdannelse, er forventningen at de skal gå lenger enn de så langt har gjort i verdispørsmål. De møter krav om større følsomhet for seksuelle minoriteters behov, mer mangfold, bedre tilrettelegging for grønne levemåter – og ofte et veldig mye tydeligere kjønnsfokus.

 

nyhetsbrevet

 

Svarer ikke partiene til forventningene, finner disse velgerne et annet utløp for sitt engasjement, gjerne et parti eller en organisasjon – ja, ofte bare en aksjon – som er spesielt opptatt av nettopp deres hjertesak. Dersom de etablerte partiene istedenfor kommer den ene eller den andre av disse gruppene i møte, vil de undergrave sin egen mulighet til å samle ulike verdipolitiske orienteringer under en felles interessepolitisk paraply.

Heller ikke her er finnes det en løsning som umiddelbart opphever problemet: Miste velgere til fløy- og enkeltsakspartier eller opphøre å eksistere som brede folkepartier?

 

En eksistensiell utfodring

Også den liberale og den konservative politiske bevegelsen i Europa må håndtere dette. For sosialdemokrater utgjør det imidlertid en nærmest eksistensiell utfordring.

Det er nemlig befolkningsgruppene som venstresiden historisk har sett det som sin oppgave å løfte som i størst grad gir uttrykk for misnøye med senmoderniteten. Det er også de sosialdemokratiske partiene som først og fremst beskyldes for å ha sviktet vanlige folk. Det skyldes antakelsen om at det nettopp er disse partiene som burde ha de lavere samfunnslagenes interesser som sin viktigste eksistensberettigelse.

I mange land, særlig i Nord-Europa, har arbeiderbevegelsen fått gjennomslag for de historisk sett viktigste kampsakene sine.

Samtidig er det partiene til venstre som siden 60-tallet i størst grad har møtt forventninger om å ivareta alt fra postkolonial teori, seksuell frigjøring, andre, tredje og fjerdebølgefeminisme, multikulturalisme, minoritetsrettigheter, homokamp, antirasisme og de fleste andre former for progressiv identitetspolitikk. Dermed er de sosialdemokratiske partiene spesielt utsatt for splittelsestendensene som oppstår i de brede folkepartiene når slike spørsmål dominerer dagsorden.

Over hele Europa er det derfor krise i sosialdemokratiet nå. Det foregår en intens jakt etter løsninger på de strukturelle problemene de sosialdemokratiske partiene har felles.

 

Forskjellene som forsvant

Et par viktige trekk går igjen i problembeskrivelsene:

I mange land, særlig i Nord-Europa, har arbeiderbevegelsen fått gjennomslag for de historisk sett viktigste kampsakene sine: Et regulert arbeidsliv med et betydelig arbeidstakervern, en velferdsstat med et sosialt sikkerhetsnett og universelle ordninger, omfordeling gjennom skattesystemet og en økonomisk vekst som har gitt en større kake å dele fra.

Nå er spørsmålet hva et nytt offensivt prosjekt kan bestå i, eller om sosialdemokratiske partier må nøye seg med å mønstre et defensivt forsvar for sine tidligere triumfer.

De sosialdemokratiske partiene er dessuten styringspartier med alt hva det innebærer av ansvarlighet, av kompromissvilje, av tilbøyelighet til å inngå i storkoalisjoner og til å være del av brede parlamentariske forlik. Det har visket ut de store forskjellene mellom motpolene i etterkrigstida. De betraktes som en like sterkt integrert del av systemet som partiene til høyre. De har i mange tilfeller opphørt å fungere som et reelt alternativ til status quo.

Ansatte i offentlig sektor har blitt sosialdemokratiets nye kjernevelgere, mens industriarbeideren forlater sitt gamle parti – eventuelt blir de forlatt av det.

I tillegg har styringstradisjonen bidratt til et teknokratisk overslag med en tilhørende tendens til å se samfunnsmedlemmene som klienter og brukere av offentlige tjenester, snarere enn som borgere eller endog arbeidstakere. I mange land har ansatte i offentlig sektor dermed blitt sosialdemokratiets nye kjernevelgere, mens industriarbeideren forlater sitt gamle parti – eventuelt blir de forlatt av det.

 

Koalisjonen sprekker opp

I minst like stor grad som de øvrige partiene må sosialdemokratiet samtidig finne svar på de store krisene som rammer verden og Europa: Flyktningkrisen, etterdønningene av finanskrisen, klimakrisen og spørsmålet om velferdsstatens bærekraft i møte med en aldrende befolkning.

For sosialdemokratiske partier utgjør digitaliseringen og robotiseringen en ekstra krevende utfordring: Den teknologiske utviklingen skaper store muligheter, men kan også gi uforutsette konsekvenser på arbeidsmarkedet, økt arbeidsledighet og en utradering av hele profesjoner.

I frykt for å bli mislikt av en velgergruppe, ender de opp i en situasjon der ingen tørr å stole på dem – og det i saker som er svært viktige for folk.

En ting er økende polarisering på den verdipolitiske aksen. De sosialdemokratiske partiene sliter ofte med å ta stilling i slike saker. Innvandringspolitikken er det aller tydeligste eksempelet: Av frykt for å fremmedgjøre enten en innvandringskritisk del av velgermassen eller en ofte innvandringsliberal medlemsmasse samt en annen del av velgerbasen, ender partiene ofte med en høyst uklar profil. I frykt for å bli mislikt av en velgergruppe, ender de opp med å trå vannet. Dermed er det til slutt ingen som tørr å stole på dem – og det i saker som er svært viktige for folk.

I det bildet som tegner seg er det heller ikke helt enkelt å se hvordan det er mulig å holde sammen en rent interessebasert koalisjon. I et stadig mer fragmentert og lagdelt arbeidsmarked er det for eksempel lettere sagt enn gjort å være alle lønnsarbeideres parti. Man blir raskt stilt overfor situasjoner der man er nødt til å velge hvem sine interesser som skal krysse foran: Prekariatets? Godt betalt og stadig mer høykompetent arbeidskraft i industrien? Utdanningsmiddelklassen i offentlig sektor? Eller dem som har falt helt utenfor?

 

Nyansene i bildet

De siste årene har vi sett hvordan denne mangslungne krisen for Europas sosialdemokratier kan gi dramatiske utslag i valg. Bildet er imidlertid langt fra entydig. Både innenfor og utenfor de etablerte sosialdemokratiske partiene finnes det sentrum-venstre-krefter som har lykkes ved å ta tydelige retningsvalg. Noen få partier har så langt også klart å unngå en katastrofal kollaps.

Parallelt med PASOKs krise vokste Syriza fram som den viktigste nye politiske kraften i Hellas. I dag sitter dette sosialistiske partiet med statsministeren. Podemos har vokst frem som en lignende bevegelse i Spania. I Storbritannia gjorde Labour-leder Jeremy Corbyn et bedre valg enn meningsmålingene antydet i forkant av valget sist sommer.

Han seilte fram på en bølge av entusiasme blant unge folk med sans for hans radikale politiske profil. I Frankrike var dessuten Jean-Luc Mélenchon, en avhopper fra Sosialistpartiets venstrefløy, en nokså vellykket presidentkandidat i spissen for bevegelsen La France Insoumise.

Den kommende tida må de sosialdemokratiske partiene foreta sine respektive veivalg under inntrykk av flere omfattende kriser.

Det var likevel et annen tidligere medlem av Sosialistpartiet, nemlig Emmanuel Macron, som ble president. Han tok utgangspunkt i en europavennlig sentrumsplattform som – i alle fall dengang – begeistret franske velgere. Bevegelsen hans En marche! ble stiftet så sent som i 2016, men gjorde rent rent bord i parlamentsvalget i fjor sommer. I Nederland var partiet med størst framgang faktisk GroenLinks, et parti som beskriver seg selv som tolerant, grønt og sosialt.

Det finnes også partier som foreløpig gjør det greit ved å styre etter en stø kurs. I Sverige holder Stefan Löfven noenlunde stand på meningsmålingene. Sverigedemokratenes vekst de siste årene har mest gått på bekostning av Moderaterna, ikke Sossarna. I Danmark har sosialdemokratene derimot slått inn på en mer innvandringskritisk kurs og ser ut til å få uttelling for det.

 

Fem veier til fornyelse

Dermed er scenen satt. Den kommende tida må de sosialdemokratiske partiene foreta sine respektive veivalg under inntrykk av flere omfattende kriser og i hard konkurranse med både fløypartier, populister og bevegelser med mindre historisk bagasje. I større eller mindre grad gjelder dette allerede også for norske Ap. I framtida vil det trolig bli umulig å komme utenom disse problemstillingene.

Grovt sagt ser det ut til at Europas sosialdemokrater har fire eller fem mulige utveier:

De kan erkjenne at de har sviktet den tradisjonelle arbeiderklassen og reversere moderniseringen av egne partier, offentlig sektor, arbeidsmarkedet og så videre. Corbyns og Mélenchons suksess trekker i en slik retning. De kan la seg inspirere av Macrons seier og istedenfor fortsette fornyelsen av det sosialdemokratiske prosjektet, søke mot sentrum i den økonomiske politikken og investere mer i europeisk integrasjon.

De kan søke inspirasjon hos mer alternative partier og forsiktig forsøke å ta noen tydeligere identitetspolitiske posisjoner. Eller de kan kanskje våge å holde fast på at de skandinaviske erfaringene peker ut en vei framover.

Valget må skje uten at partiene mister sin sosialdemokratiske sjel.

Enkelte snakker også om at de bør svinge hardt i en innvandringskritisk og mer eller mindre nasjonalistisk retning, men jeg har problemer med å se hvordan det skal skje uten at barnet forsvinner med badevannet.

Uansett hva Europas sosialdemokrater velger, må valget nemlig skje uten at partiene mister sin sjel, sin selvforståelse og forbindelseslinjene til egen historie.

 

Avgjørende for Europa

Hvordan dette utspiller seg er betydningsfullt. De sosialdemokratiske partiene har nemlig spilt en viktig rolle i etterkrigstida. Ikke bare har det sosialdemokratiske prosjektet vært avgjørende for håndteringen av klassemotsetningene. Ikke bare var de sosialdemokratiske partiene et bolverk mot kommunismen under den kalde krigen. Ikke bare har sosialdemokraters internasjonale sinnelag ført til økt forståelse på tvers av landegrenser.

Sosialdemokratiet har, kort sagt, også vært avgjørende for å skape det Europa vi kjenner i dag. Spørsmålet er hvor denne bevegelsen nå går videre. Hva er dens historiske oppgave i vår tid?

Når nederlagene kommer så tett som de har gjort de siste årene, handler dette om noe mer enn rene tilfeldigheter.

Denne problemstillingen må man gjerne forsøke å avvise ved å si at det er for store individuelle forskjeller mellom land til å trekke noen generelle konklusjoner. De har ulik politisk kultur, kan man si. Valgsystemene er så forskjellige. Dessuten hadde det ene partiet en svak leder, det andre gjorde flere store tabber i valgkampen og det tredje maktet ikke å utnyttet potensialet i fagbevegelsen.

Alt dette – og mer til – er det selvfølgelig viktig å få fram. Det er riktig at det finnes en spesifikk fortelling bak hvert eneste valgnederlag. Likevel: Når nederlagene kommer så tett som de har gjort de siste årene, handler dette om noe mer enn rene tilfeldigheter.

 

Vi lanserer artikkelserie

Selv om det selvsagt skal være plass til det spesifikke og det konkrete – ja, til alle de detaljrike gjennomgangene av strategiske og taktiske (feil)vurderinger – ligger det dessuten en fare i å tenke slik. Når strukturer endrer seg, er det nettopp gjennom mange konkrete enkelthendelser at man merker det.

Vil man ha andre konkrete hendelser i framtida, er det lurt å ta utgangspunkt i de nye strukturene som man ubønnhørlig er nødt til å forholde seg til.

Derfor vil Agenda Magasin i vinter og vår publisere en artikkelserie om de europeiske sosialdemokratiske partiene. Vi skal reise til Tyskland, England og Frankrike, til Sverige, til landene i Sør-Europa og til enkelte av de tidligere østblokklandene.

Forhåpentligvis blir vi litt klokere underveis. Også når det gjelder spørsmålene vi står foran i norsk politikk de neste årene.

 

nyhetsbrevet