33748330104_bcda2f8d6c_o
FOTO: Arbeiderpartiet/Flickr cc

Sosialdemokratiet 3.0

Sosialdemokratiet er svekket. Men det har det også vært før. Hvor går veien videre?

Sentrum-venstre-sida i europeisk politikk er tilsynelatende ute i hardt vær. Visse politiske trender viser seg unektelig i nesten alle europeiske land, nemlig nedgangen i velgerstøtten til sosialdemokratiske partier og den generelle svekkelsen av de etablerte partiene.

Til og med sentrum-venstre-partier i hjertet av det europeiske sosialdemokratiet, som i Sverige, har opplevd store endringer siden slutten av 1990-tallet. Velgerne beveger seg bort fra de etablerte sentrum-venstre-partiene og mot populister på venstre og høyre side av det politiske spekteret. Dette tyder på en grunnleggende skepsis til representativ demokrati og politikk, noe som kan bli en trussel for sosialdemokratiet på lang sikt.

Trendene kan tyde på at sosialdemokratiet er på stø kurs nedover og at dets glansdager er over.

Man skal likevel passe seg for ikke å generalisere for mye. Situasjonen til de sosialdemokratiske partiene har vært ulik fra land til land i Europa siden 1990-tallet. Selv innen vesteuropeiske land ser vi bemerkelsesverdige avvik. Valgresultatene til de sosialdemokratiske partiene henger sammen med landets valgsystem, politiske kultur, konstitusjonelle spilleregler, i tillegg til endringer i sosiale klassestrukturer og forskjeller i de politiske partiene.

Dessuten avhenger regjeringserfaringen til sentrum-venstre-partiene i stor grad av landsspesifikke faktorer: Den økonomiske arven til partiet, den kapitalistiske modellen, stabiliteten til etterkrigsinstitusjoner som velferdsstaten, og de ulike utfordringene ved statlig styring.

Den tredje veien

En av de vanskeligste spørsmålene for politiske analytikere, er om man skal tolke endringer som en trend eller en syklus. Trendene kan tyde på at sosialdemokratiet er på stø kurs nedover og at dets glansdager er over. Det er unektelig sant at hegemoniske sosialdemokratiske partier som vinner opp mot 50 prosent av stemmene, nå synes å tilhøre fortiden.

Men dette har sosialdemokratiet opplevd før: Etter andre verdenskrig sto sosialdemokrater utenfor maktens korridorer i lange perioder noen europiske land. Med nyliberalismens framvekst på 1980-tallet så den sosialdemokratiets «gullalderen» ut til å være over. Men på midten av 90-tallet var sosialdemokratiske partier i land som Tyskland og Storbritannia tydelig på bedringens vei.

For at de skulle gjenoppstå, entret sentrum-venstre-partiene en periode av ideologisk og partipolitisk omstrukturering. Et nøkkelspørsmål er: Kan 1990- og 2000-tallets såkalte «tredje vei»-politikk forklare den relative svekkelsen vi har sett i sosialdemokratiske partier det siste tiåret?

Et argument har vært at den tredje veien førte til et vesentlig tap av velgerstøtte til sentrum-venstre-partier. For det første førte adopteringen av nyliberalistisk politikk til at forskjellene mellom sosialdemokratiet og det politiske høyre ble stadig mer utvisket. Dette skiftet mislikte særlig velgere fra arbeiderklassen, og det slo sprekker i den sosiale grunnmuren til partiene på venstresida.

Dessuten ble den tredje vei-politikken anklaget for å underminere sentrale politiske seire fra etterkrigstida: velferdsstaten, en stor offentlig sektor, videreføringen av keynesianske prinsipper om full sysselsetting. For det tredje ble den tredje veien oppfattet som et heller tvilsomt forsøk på å få nyliberalismen og etterkrigstidas idé om en sterk stat til å møtes et sted på midten, som gjorde sosialdemokratiske partier mindre effektive i regjering. Slik sett var den tredje veien direkte skyldig i framveksten til utfordrerpartiene på venstre og høyre side.

Sosialdemokratiske partiers kosmopolitiske liberalisme tvinger dem til å unnvike fra å appellere til patriotisme eller identitetspolitikk.

Men det er noen ankepunkter mot påstanden om at tredje vei-politikken er ansvarlig for sosialdemokratiets svekkelse. Den klassebaserte grunnmuren til sosialdemokratiske partier har vært i endring siden 1950-tallet; prosessen begynte ikke på 90-tallet. Samtidig har tredje vei-modeller utspilt seg forskjellig fra land til land. Storbritannia hadde allerede vært gjennom to tiår med thatcherisme og strukturell reform på slutten av 90-tallet, men dette gjaldt ikke for Tyskland.

Dermed fikk vi se en veldig annerledes reaksjon til den tredje veien og neue mitte-politikk. Den tredje veien lånte ikke bare fra USA heller: Man tok politisk lærdom fra Europa også, særlig de nordiske landene. På slutten av 90-tallet var det tydelig at etterkrigstidas keynesianske sosialdemokrati måtte fornyes, og at 60- og 70-tallets korporativisme ikke kunne gjenskapes.

Koalisjonsveien videre

Hvis de skal kunne gjenvinne posisjonen sin blant velgerne i framtida, blir sentrum-venstre-partier nødt til å ta tak i to sentrale strategiske saker. Den første er skillet mellom materialisme og post-materialisme i europeisk politikk. Det er åpenbart at de sosiale og økonomiske endringene som har skjedd de siste to tiårene har forverret den materialistiske/post-materialistiske kløften i sosialdemokratiet, ifølge statsviter John Callaghans analyse.

For å vinne stemmene til post-1968-middelklassen, har sentrum-venstre-partier utviklet en mer kulturell og libertariansk orientering. De er mer ettergivne i saker som innvandring, og mindre følsomme for kjernesaker innen materialismen – som full sysselsetting, og å forsvare velferdsstaten og offentlig sektor. Sosialdemokratiske partiers kosmopolitiske liberalisme forhindrer dem fra å appellere til patriotisme eller identitetspolitikk.

Spørsmålet for sosialdemokrater i de fleste europeiske land er hvilke politiske koalisjoner de er forberedte på å danne.

I Nord-Europa har velgere fra arbeiderklassen, som det før ble antatt ikke hadde noe annet sted å vende seg, hoppet over til populistiske partier som kombinerer en appell basert på identitetspolitikk (nasjonalisme, anti-innvandring, anti-islam) med en tradisjonell venstreorientert tilnærming til økonomi og velferdsstat.

Sør-Europa preges av framveksten av partier som befinner seg utenfor de eksisterende partistrukturene. Podemos har mobilisert middelklassen og de unge velgerne til å vende seg mot det etablerte økonomiske og politiske systemet; tilhengerne stiller seg særlig skeptisk til korrupsjon i det spanske statsapparatet. Skal sosialdemokratiske partier reise seg igjen, må de finne plattformer for nye politiske koalisjoner mellom «materialistiske» og «post-materialistiske» verdier, samtidig som de forholder seg til behovet for mer blandingsdemokrati, eller deltakerdemokrati.

Den andre strategiske saken for sosialdemokratiske partier er hvorvidt vi har entret et «nytt politisk landskap» som gjør det umulig for ett enkelt parti å oppnå en stabil majoritet. Mens sentrum-venstre-partier kan fortsette å drømme om etterkrigstida, der de sikret seg opp mot halvparten av stemmene, er æraen for hegemoniske partier trolig over.

Spørsmålet for sosialdemokrater i de fleste europeiske land er hvilke politiske koalisjoner de er forberedte på å danne med grønne, liberale og andre partier på venstresida i jakten på stemmer og politisk gjennomslagskraft.

Oversatt fra engelsk av Sigrid Elise Strømmen.

nyhetsbrevet