Aller siste nytt fra Athen

Jeg vet ikke om det finnes et sted i verden hvor journalistikken ikke er forurenset av politiske og sterke økonomiske interesser, men i Hellas har vi hatt mye av dette: Medieeiere som har økonomiske investeringer i offentlige prosjekter, politiske avtaler under bordet, store banklån til mediekonsernene uten sikkerhet.

Mediesirkuset startet på 1980-tallet, da mange nye kringkastingslinsenser ble lagt ut. Vi fikk en budkrig, hovedsakelig igangsatt av avisene, som ville inn i bransjen fordi de så at TV-kanalene tok nesten hele reklamemarkedet, mens det bare ble kakesmuler igjen til de andre. Det ble skapt allianser mellom TV-kanalene, samtidig som krigen mellom dem fortsatte i avis- og magasinbransjen. Det var derfor vanskelig å etablere nye aviser og magasiner i et allerede mettet marked.

Journalister fikk godt betalt, de hadde to og tre jobber.

Med gresk EU-medlemskap fikk bankene adgang til uendelig med kreditt og begynte å låne ut masse penger uten sikkerhet. Ny livsstil, fine hus, nye biler, nye bedrifter. (Den virkelige greske produksjonen var imidlertid lav og gikk nedover – men det er en annen historie). Mediene lånte penger uten problemer og i mange tilfeller var eierne store ingeniørfirmaer. På grunn av journalistikken fikk de offentlige byggekontrakter.

Livet var vidunderlig. Samfunnet så ut til å ha det bra med penger fra utlandet. Politikerne sa seg enig i alt for å fiske stemmer til neste valg. Journalister fikk godt betalt, de hadde to og tre jobber, gjerne både i radio, TV og avis. Men de fikk ikke tid til å drive grundig journalistarbeid. Journalistene ble megastjerner. Tusenvis av ungdommer syns det var gjevt å søke en journalistkarriere, selv om de ikke hadde peiling på hvordan en skikkelig journalist skulle arbeide. Den ene etter den andre private journalistskolen ble etablert, og statlige universiteter fulgte etter. Antallet unge mennesker som valgte journalistyrket vokste kraftig, men deres framtidsutsikter var ikke realistiske.

Resultatet er at det blir enklere for regjeringen å kontrollere nyhetene.

Fagforeningen for de greske journalistene levde i den samme boblen. De prøvde å få bedre lønnsavtaler for medlemmene og kranglet ofte med eierne. Samtidig kjempet de mot frilansjournalistene og nettjournalistene, som de ikke ønsket som medlemmer. Pensjonsfondet var sikret med en gammel lov som ga de en prosentandel av alle reklameinntekter i forskjellige medier. På den måten slapp medieeierne å betale pensjonsinnskudd.

For å få tilgang til Pensjonsfondet måtte man i navnet jobbe i en avis eller i fjernsyn. De fleste jobbet egentlig ikke og betalte pensjonsforsikringen med egne midler – alt for å bli medlem av den eksklusive fagforeningen, som var dominert av partipolitiske interesser. Alle trodde at dette ville vare for alltid. Det var ingen som hadde mot til å kreve at eierne skulle betale pensjonen, ikke de som betalte for reklamen. Fagforeningen vurderte ikke hvordan hvordan situasjonen ville bli om 20-30 år.

Inntil 2004 så det ikke ut som å være noen spesiell grunn til bekymring. Økonomisk krise var ikke aktuelt og politikerne brød seg ikke. Selv om det var noen journalister som ga uttrykk for bekymring, var det få som forutså at journalistene ville bli blant de første ofrene for den økonomiske krisen. Man trodde at journalistene hadde en form for immunitet.

Vi kunne lese at journalister ble overflødige eller fikk sparken i utenlandsk presse, men det utløste ingen bekymring i Hellas. Men de små avisene begynte å slite. Den første store konkursen kom i 2011, med Eleftherotypia – en av de tre store riksdekkende avisene. Dette var det første store sjokket i gresk journalistikk. Fra 2011 og utover ble det stengt en masse kanaler, aviser og magasiner, som førte til at mange journalister ble arbeidsledige.

Vinteren vil bli tøff for de greske medieselskapene.

Det hittil siste angrepet på pressen i Hellas kom fra Tsipras-regjeringen i september. Regjeringen bestemte da at ni forretningsmenn skulle konkurrere om fire nasjonale tv-lisenser, som er en halvering fra tidligere. Og budene er holdt hemmelige. Sist gang dette skjedde var for 27 år siden. Resultatet er at det blir enklere for regjeringen å kontrollere nyhetene og færre arbeidsplasser for journalister – tusenvis vil miste jobben sin. To av de som fikk rettigheter er ingeniørselskaper som er knyttet til regjeringen, den tredje er dømt for svindel og kriminell aktivitet, den fjerde er verre enn de tre første.

Vinteren vil bli tøff for de greske medieselskapene. Ansvaret som hviler på de gjenværende journalistene, er tungt. Deres arbeidsvilkår har stor betydning for innbyggerne i Hellas og landets fremtid.

Oversatt fra gresk av Asser Brynie.