Ap må si nei til regjeringens forslag

Flyktningsituasjonen i verden har preget det politiske Norge i godt over et halvt år – fra Syria-forliket i vår til månedene med stor tilstrømning av asylsøkere i oktober og november. Tilstrømningen ble møtt ved at et stort flertall av norske partier valgte å inngå forlik. Arbeiderpartiet har vært en pådriver for flere av forlikene. Jonas Gahr Støre tok lederrollen statsministeren burde ha tatt.

Hun ingen problemer med å la sin nyutnevnte statsråd spre frykt.

Det er noe underlig over at en selverklært handlekraftig regjering står fram som handlingslammet i møte med store utfordringer. Vi har en justisminister som går til Stortinget med avgjørelser han hadde myndighet til å ta på egen hånd. Anundsens trenering tegner et bilde av Erna Solberg som en statsminister som er lite villig til å utøve lederskap og irettesette sitt mannskap når det behøves.

Norges nye «integreringsminister», med inspirasjon hentet fra kommentarfelt og nettroll, gis fritt spillerom til å si og mene det hun måtte ønske om asylsøkere og innvandrere. Der statsministeren mante til ansvarlighet og omtanke i nyttårstalen sin, har hun ingen problemer med å la sin nyutnevnte statsråd spre frykt og mistenkeliggjøring i norsk offentlighet.

Erna vant kanskje valget i 2013 ved å sitte stille i båten, men hun bør ikke navigere på samme måte gjennom flyktningkrisen. Nå bør første punkt på agendaen hennes være å kreve av statsrådene at de maner til samling, ikke splittelse, slik enkelte i hennes regjering bedriver nå.

Hadde flere land gjort de samme, hadde vi unngått store asyltall.

I stedet for å gjøre jobben sin, har deler av regjeringen forsøkt å finne syndebukker for flyktningkrisa og gitt Arbeiderpartiet skylda for at 60 millioner mennesker er på flukt. De viser til Arbeiderpartiets vedtak om å ta imot syriske overføringsflyktninger. At et norsk opposisjonsparti skal sette i gang en global flyktningkrise, er så fjernt at selv de som tror på julenissen har vanskeligheter med å tro på dette.

Det er også på sin plass å minne om at regjeringspartiet Høyre selv var med på Syria-forliket om å ta imot 8 000 over 3 år og at Frp i et internt notat var villig til å gå med på 7 500 over 3 år. Jeg er stolt over at mitt parti tok ansvar og sa ja til å hjelpe de aller svakeste flyktningene, de som ikke har råd til å komme til Europa. Hadde flere land gjort de samme, hadde vi unngått store asyltall.

Det kan virke som vi en eller annen gang på veien har glemt at debatten om flyktningene handler om mennesker. Bak tallet 31 145 skjuler det seg mange skjebner og utallige historier. Få har skrevet det så godt som Per Fugelli: “Vi skal møte de menneskene som vil til Norge med grenser, grenser rundt landet og grenser inne i landet – men også med grunnstoffet: God vilje”. Siv Jensen ba i valgkampen norske kommuner si nei til å bosette flyktninger. Kommunene har siden stilt opp med raushet og dugnad, i god norsk tradisjon.

Debatten om flyktningene er fortsatt en debatt om mennesker.

Det er Høyre og Frp som styrer landet og har ansvar, det er Høyre og Frp som var handlingslamma og det er Høyre og Frp som reagerte for sent på Storskog. Jeg reagerer likevel på at Arbeiderpartiet ikke makter å markere seg tydeligere som det ledende opposisjonspartiet, og som det helt åpenbare alternativet på venstresiden i norsk politikk. I søken etter felles løsninger, har vi ikke maktet å ta verdidebatten.

For debatten om flyktningene er fortsatt en debatt om mennesker, og vi må være det partiet som tydelig sier ifra når vi er uenige i regjeringas løsninger. Det går et tydelig skille mellom det å være et konstruktivt opposisjonsparti og å akseptere alt regjeringen kommer med. Derfor er det gledelig å se at Arbeiderpartiet nå stiller seg skeptisk til flere av regjeringas forslag – det er nemlig dårlig politikk.

Arbeiderpartiet har en lang tradisjon på vellykket integrering og bør derfor si nei til forslaget om å gjøre det vanskeligere å få familiegjenforening. Når det kan ta opp til 7-8 år før man blir gjenforent med familien, skapes det en stor usikkerhet som kan bidra til dårligere integrering. Dette fastslår UNHCR. Samtidig kan det føre til at hele familier legger på flukt og dermed utrygge situasjoner for disse familiene, høyere asyltall og økte utgifter for den norske stat.

Arbeiderpartiet bør si nei til økt midlertidighet ved opphold. Det vil skape mer usikkerhet for mennesker som venter på å starte livene sine i Norge. Når partene i arbeidslivet uttaler seg kritiske til økt midlertidighet, bør Erna Solberg og regjeringa våkne opp.

Når FN roper varsku, skal det gå en alarm i Arbeiderpartiet.

Arbeiderpartiet bør si nei til tidsbegrenset opphold for de enslige mindreårige under 15 år. 2 av 10 enslige mindreårige asylsøkere som kom i fjor var barn under 15 år. Forslaget til regjeringen innebærer at en 10-åring som kommer hit alene og får beskyttelse av Norge, risikerer å bli kastet ut den dagen vedkommende fyller 18 år. Hvordan dette skal bidra til bedre integrering, forblir et mysterium. Ankerbarn-argumentet om at man sender sine barn for så å få familiegjenforening, faller også på sin egen urimelighet når kun seks prosent av enslige mindreårige blir gjenforent med familien sin i Norge (SSB, 2014).

De folkerettsstridige returene vi har vært vitne til de seneste dagene, bør også være noe Ap sier kontant nei til. Når FN roper varsku, skal det gå en alarm i Arbeiderpartiet. Det samme skal det gjøre hos regjeringen, og nå må Erna Solberg på banen og svare for om vi skal fortsette å bryte folkeretten eller ikke.

Når Ap sier nei til regjeringens forslag, sier vi samtidig ja til god integrering. Vi sier ja til mer trygghet og større forutsigbarhet for de som har krav på beskyttelse og skal leve sine liv i Norge, og vi sier ja til et Norge som stiller realistiske krav framfor å mistenkeliggjøre og straffe. Og vi viser et lederskap denne regjeringen ikke har evnet å vise.