Et år med portforbud i Kashmir

Den 5. august 2019, altså for ganske nøyaktig ett år siden, bestemte det hindunasjonalistiske regimet til den indiske statsministeren Narendra Modi seg for å oppfylle et av sine viktigste valgløfter: å endre den spesielle statusen som Kashmir har hatt som et internasjonalt omstridt område helt siden delingen av de britiske kolonibesittelsene på subkontinentet i statene India og Pakistan i 1947.

Jeg har skrevet om de internasjonale effektene av dette tidligere. Det nye på den fronten nå er at India, gjennom Modi-regimets handlinger, effektivt har gjort Kina til en tredje part i spørsmålet om kontrollen over Kashmir, noe som ligger bak trefningene langs de uavklarte grenselinjene i Himalaya i sommer.

De interne effektene har imidlertid vært like omfattende. For å kunne håndtere reaksjonene de indiske okkupasjonsmyndighetene i Kashmir visste ville komme ved omdefineringen, innførte de et portforbud i provinsen allerede i fjor høst. Siden har situasjonen forblitt uendret, eller gradvis forverret.

 

Portforbud uten internett

Da portforbudet ble innført, blokkerte indiske myndigheter internett og mobilforbindelser i Kashmir. Slik begrenset de både internasjonale og nasjonale aktørers muligheter til å finne ut hva som foregår i området.

Det siste året har ingen utenlandske journalister fått tillatelse fra den indiske regjeringen til å rapportere derfra. Tross tidligere forsikringer om at unntakstilstanden som ble innført bare ville være midlertidig, er portforbudet dessuten fremdeles i effekt på ettårsdagen for innføringen.

Det hindunasjonalistiske og høyreekstreme regimet i New Dehli synes bare å ha fått mer blod på tann.

En skulle tro at den økte spenningen i forholdet til Kina, samt flere større politiske tilbakeslag for Modi-regjeringen, burde gitt myndighetene noe å tenke på, men det hindunasjonalistiske og høyreekstreme regimet i New Dehli synes bare å ha fått mer blod på tann, og vil markere årsdagen med nok et kontroversielt vedtak: å legge grunnsteinen for et hindutempel der de raserte den historiske Babri-moskeen i 1992.

De regimetro «Godi-mediene», som jeg har skrevet om tidligere, presenterer riktignok dette på en annen måte, men det er vanskelig å unngå å tenke at vi her står overfor en provokasjon. Vi har også sett en voksende motreaksjon, og det blir spennende å følge utviklingen i denne saken framover.

 

Opptøyer og angrep på muslimer

Etter ødeleggelsen av moskeen i 1992, fikk man opptøyer hvor muslimer ble angrepet av ekstremistiske hindunasjonalister over hele India. Det er grunn til å frykte mer vold nå.

Moskeen ble bygget i 1528-29. Først 200 år senere, på midten av 1700-tallet, oppstod forestillingen om at den var bygget på stedet der hindu-guden Ram ble født, noe som siden har skapt uro en rekke ganger.

I Kashmir er trykket mot de muslimske innbyggerne permanent, og et resultat av den indiske statens politikk.

Myten har vært en tilbakevendende kilde til konflikt mellom hinduer og muslimer. Den har også vært et sentralt politisk samlingspunkt for Sangh Parivar.

Dette er et fascistisk nettverk bestående av politiske organisasjoner som bekjenner seg til hindutva-ideologien, altså hindunasjonalisme. Regjeringspartiet i India, Bhartia Janta Party (BJP), er en av organisasjonene som deltar.

 

Verdens mest militariserte sone

Det har også vært flere opptøyer rettet mot muslimene i India opp gjennom historien. I delstaten Jammu og Kashmir er situasjonen litt annerledes. Her er trykket mot de muslimske innbyggerne permanent, og et resultat av den indiske statens politikk.

Den historiske konteksten får vi ta en annen gang, men det er greit å vite at den indiske okkupasjonsmakten består av nærmere én million soldater, og det bare i Kashmirdalen. Hvor mange soldater som befinner seg i området for øvrig, vites ikke, men vi vet at den militære tilstedeværelsen nå har økt også i Laddakh grunnet grensestriden med Kina.

Siden portforbudet trådde i kraft for ett år siden, har antall arrestasjoner økt eksplosivt.

Til tross for dette, og de mange grove bruddene på menneskerettigheter, fortsetter motstanden mot okkupasjonen i Kashmir. Siden portforbudet trådde i kraft for ett år siden, har antall arrestasjoner økt eksplosivt. Det var for eksempel hele 4 000 arresterte bare frem til september i fjor.

Nyere tall har det ikke vært mulig å oppdrive, noe som bare understreker det problematiske i at Kashmir har vært lukket for media og uavhengige observatører under portforbudet. Forsøkene på en normalisering gjennom blant annet lokalvalg, har også feilet.

 

Høyreekstremistisk besøk

BJP-regimet åpent dog opp for et besøk av en gruppe europeiske politikere, hovedsakelig bestående av høyreekstreme representanter, noe som avstedkom sterke reaksjoner fra opposisjonspolitikere i India.

Det siver også ut noen nyheter nå og da, som historien om drapet på Bashir Akmed Khan, men vi vet egentlig veldig lite om det som skjer på bakken i Kashmir nå.

Situasjonen har utviklet seg til det verre under det pågående portforbudet.

Det vi derimot har fått greie på, er at flere opposisjonspolitikere, deriblant en del tidligere delstatsministre, har blitt arrestert i det siste. Dette har vært godt dokumentert og fordømt av menneskerettighetsorganisasjoner.

Nå er bruk av tortur og brudd på menneskerettigheter ikke noe nytt i Kahsmir. Det har pågått her i lang tid. Situasjonen har likevel utviklet seg til det verre under det pågående portforbudet. Det er mulig å se dette som en naturlig utvikling når ekstremister sitter ved makten. Vi ser da også tegn til den samme tilspissingen av situasjonen flere andre steder i India.

 

Ulike sider

Kashmir-konflikten presenteres ofte som en kamp mellom India og Pakistan om kontroll over Kashmir. Det framstår altså som om det her er snakk om to likestilte sider. Det stemmer ikke helt. Pakistans krav har vært at innbyggerne i Kashmir selv skal få bestemme sin fremtid, noe India nekter dem.

Det kan selvsagt hevdes at Pakistan formulerer sin posisjon på denne måten fordi landet vet at et flertall i området vil ønske å slutte seg til Pakistan. Det vil trolig være riktig, også, men ønsket skyldes nok i dag først og fremst den brutale okkupasjonen, og et økende sinne rettet mot India på grunn av den hardhendte framferden.

Det finnes en frykt for at hele India skal falle fra hverandre dersom Kashmir faller for separatismen.

Hvordan dette argumentet på noen måte skulle svekke det pakistanske kravet for en avstemning, er det dermed vanskelig å forstå.

Samtidig er Kashmir langt fra den eneste konflikten i India. Det finnes bevegelser for uavhengighet en rekke steder, med bevegelsene for Khalistan og Nagaland som de mest kjente utenfor Kashmir. Det indiske kravet på Kashmir var dessuten ganske svakt i utgangspunktet. India har imidlertid malt seg opp i et hjørne nå, og det finnes en frykt for at hele India skal falle fra hverandre dersom Kashmir faller for separatismen.

 

Ekstremisme avler ekstremisme

Den væpnede kampen mot Indias okkupasjon startet mot slutten av 1980-tallet, og har bølget frem og tilbake. Den pakistanske statsministeren Imran Khan har advart mot at den typen marginalisering og brutalisering vi ser i dag, vil føre til mer ekstremisme. Den amerikanske tenketanken The Jamestown Foundation har også advart om at BJP, gjennom sin politikk, gir næring til ekstremister både i Kashmir og i India for øvrig.

Nå mener indiske myndigheter selv gjerne at all motstand mot statens politikk er ekstremisme. Vi andre bør imidlertid holde fast ved at det er avgjørende forskjell på de som fokuserer på en kamp mot okkupasjon og de som bedriver terror mot sivile. De fleste gruppene i Kashmir er lokale, og selv om de har mottatt støtte fra Pakistan, har de fleste av dem også tette bånd til lokalbefolkningen.

Muligheten for en væpnet konflikt med både Pakistan og Kina er i økende grad tilstede.

Så langt er ikke terrorgrupper som al-Qaida og IS noen stor faktor. Disse terrororganisasjonene har – så langt, altså – ikke klart å få noen store eller betydningsfulle lokale grupper til å slutte seg til dem. Et angrep på en gurdwara (et sikhtempel) i Kabul tidligere i år, ble forsøkt fremstilt av IS som en hevn for indiske overgrep i Kashmir. Dette har befolkningen i Kashmir tatt avstand fra og fordømt.

Likevel ser vi at det er en viss tilstedeværelse og aktivitet fra de nevnte terrorgruppene i Kashmir, og at de prøver å skifte fokus hit etter at de mistet både innflytelse og mulighetsrom i Afghanistan i og med fredssamtalene der mellom Taliban og regjeringen/USA.

 

Internasjonale reaksjoner

En kombinasjon av koronafokus og et ønske om tilgang til det voksende indiske markedet har samtidig begrenset de internasjonale reaksjonene mot det som foregår i den indiskkontrollerte delen av det omstridte området. I tillegg til Pakistan og Kina, som selv er part i saken, har likevel USA, EU og Tyrkia kommet med kritikk av portforbudet. Dessuten har FN og Amnesty International uttrykt sterk bekymring.

Det er dessverre ingen grunn til å tro at Modi vil lytte til noe av dette. Muligheten for en væpnet konflikt med både Pakistan og Kina er dessuten i økende grad tilstede. Vi får håpe en fredelig løsning ennå kan finnes.