Arbeiderbevegelsen for høyere utdanning

Suksessen til den norske fagbevegelsen har vært at den lyktes med å samle hele bredden av yrkesgrupper under én og samme paraply, LO. De siste tiårene har samholdet internt i fagbevegelsen slått stadig flere sprekker, og forbund utenfor LO vokser mer enn LO-forbundene. Særlig er det forbund for arbeidstakere med profesjonsutdanning eller mastergrad som vokser på bekostning av LO-forbundene.

Arbeiderbevegelsen er bare sterk hvis den er stor.

For å parafrasere en kollega av meg: «LO kan jo umulig være noe for stipendiater, vi har jo høyere utdanning». Likevel er det stipendiatene organisert i Norsk Tjenestemannslag, eller andre LO-forbund, som har kommet best utav årets lønnsforhandlinger på Universitetet i Oslo. Dette er et resultat av lønnspolitikk som sikrer alle lønnsutvikling. Arbeidstakere med høyere utdanning er også vanlige arbeidstakere. De aller fleste av oss tjener ikke så godt at vi er vinnerne med Unios og Akademikernes lønnspolitikk. Vi kan trygt la oss representere av både Fagforbundet, Norsk Tjenestemannslag og Handel og Kontor.

Hvis lønnspolitikken ikke står i veien for å nå ut til de høyt utdannede, hva gjør det da? 11. november lot Fellesforbundets leder, Jørn Eggum, seg provosere over et hårreisende utspill fra sjefsøkonomen i Eika. «Dette seier noko om kor fjerne samfunnsøkonomar utdanna på Blindern er», svarte Eggum i FriFagbevegelse. Eggums uttalelse bør ikke sees i et vakuum, men leses som representativ for en holdning til universitetsutdanning og akademiske disipliner som ikke bare er skadelig for arbeiderbevegelsens politikkutvikling, men også for muligheten til å nå ut til vanlige arbeidstakere. Slike uttalelser reflekterer en forakt for en stor gruppe av arbeidstakere som tilhører vårt fellesskap.

Hvorfor sliter arbeiderbevegelsen med å nå ut til arbeidstakere med høyere utdanning?

Det er mange saker der Jørn Eggum og jeg er politisk uenige, fra klimaspørsmål og oljeutvinning, til kraftpolitikk. Likevel har vi vært på samme lag. Som medlemmer av arbeiderbevegelsen. Å bli møtt med forakt og karakteristikker som «fjern» gjør det langt mindre fristende å fortsette på dette laget.

Hvorfor sliter arbeiderbevegelsen med å nå ut til arbeidstakere med høyere utdanning? Et punkt er en dårlig fordekt forakt for oss som arbeidstakere og hva vi kan bidra med i arbeidslivet. Motsetningen mellom fagarbeidere, ufaglærte og de med høyere utdanning er kunstig – men deler av arbeiderbevegelsen bør gå i seg selv og spørre hvem som egentlig har skapt den.

Et annet punkt er arbeiderbevegelsens manglende evne til å forstå og svare på høyere utdannedes utfordringer i hverdagen. Universitet- og høyskolesektoren er blant sektorene med høyest andel midlertidig ansatte. Den samme trenden møter oss i både offentlig og privat sektor: Mange jobber midlertidig til godt etter fylte 30 år. Grensene mellom arbeidstid og fritid er uklare, og mange jobber lange dager uten å bli kompensert. NTLs landsmøte vedtok forrige uke å jobbe for en kollektiv arbeidstidsavtale for vitenskapelig ansatte. Det er et godt utgangspunkt for å adressere utfordringer i akademia. Problemene vekker imidlertid anerkjennelse også langt utenfor vår sektor.

I LOs forbund skal juristen være like høyt ansett som industriarbeideren, og samfunnsøkonomen like velkommen som helsefagarbeideren.

Det blir stadig flere høyt utdannede arbeidstakere i årene som kommer. Arbeiderbevegelsen er bare sterk hvis den er stor, og hvis den favner om hele bredden i det norske arbeidslivet. Også høyt utdannede har lite makt i møte med arbeidsgiver, med mindre de organiserer seg. Som arbeidstakere står vi bare sterkt sammen. I LOs forbund skal juristen være like høyt ansett som industriarbeideren, og samfunnsøkonomen like velkommen som helsefagarbeideren. Det handler ikke om å gi høyere lønn til dem på toppen, som Unio vil ha oss til å tro. Det handler om å se hele bredden i laget.

Et første steg for å nå høyere utdannede er å vise interesse for vår arbeidshverdag, og våre utfordringer. Men klarer ikke toppene i sentrale LO-forbund å legge fra seg forakten for oss, går vi et annet sted.