Arbeiderpartiet kan regjere alene

Hvis Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV får flertall sammen, er det naturlig at disse partiene setter seg ned og avklarer om det er politisk grunnlag for å danne en flertallsregjering.

Man setter ikke en strek over åtte års samarbeid fra 2005 til 2013, uten å gå en seriøs runde først. Hvis en slik koalisjon enten ikke har et flertall sammen – eller man ikke skulle klare å komme til enighet om det politiske grunnlaget for en flertallsregjering – bør Arbeiderpartiet gjøre det klart at partiet vil regjere alene.

Senterpartiet vil helst ha Arbeiderpartiet for seg sjøl

Partiene burde først og fremst fokusere på de politiske sakene og på å sikre et nytt flertall i 2021. Det er bare det som vil gi landet en ny regjering.

Ikke desto mindre fortsetter debatten om hypotetiske regjeringskonstellasjoner. Hvem skal eller bør være med, og hvem ikke?

Senterpartiet vil helst ikke ha med SV. Det synes SV er litt ufint av Senterpartiet. MDG og Senterpartiet ser ut til å være mest å være opptatt av å dyrke konflikten seg imellom. Antakelig er de begge på kort sikt tjent med det, men det er slett ikke sikkert at prosjektet «nytt flertall» er særlig tjent med det. Det ser i øyeblikket ut til å være underordnet disse partienes kortsiktige egeninteresser.

Senterpartiet vil helst ha Arbeiderpartiet for seg sjøl. Arbeiderpartiet på sin side sitter nokså stille i båten mens de andre partiene spiller svarteper med stigende intensitet. Sånn går dagene. Dette er en situasjon som ikke kan vedvare.

Så lite vanlig er det faktisk, at mindretallskoalisjoner er relativt lite omtalt i statsvitenskapelig litteratur

Det var en liknende situasjon i Danmark foran folketingsvalget i 2019. Partiene rundt Socialdemokratiet var mer opptatt av spillet seg imellom enn de var opptatt av at Folketinget skulle få et nytt flertall. Oppslutningen om Socialdemokratiet var omtrent den samme som Arbeiderpartiet nå har, da Mette Fredriksen tok bladet fra munnen og sa at i denne situasjonen er det best at Socialdemokratiet regjerer alene. Det skjedde omtrent ett år før valget. Folketinget fikk et nytt flertall, og Mette Fredriksen dannet en ren sosialdemokratisk regjering.

Hennes mindretallsregjering ser i høyeste grad ut til å være styringsdyktig.

Mindretallsregjeringer er ikke så uvanlig, men mindretallskoalisjoner er ikke spesielt vanlig i de demokratiske landene vi liker å sammenlikne oss med. I øyeblikket er det riktignok fem andre land som har slike regjeringer, men heller ikke det kan sies å være særlig mange.

I praksis må mindretallskoalisjoner forhandle om politikken sin to ganger

Så lite vanlig er det faktisk, at mindretallskoalisjoner er relativt lite omtalt i statsvitenskapelig litteratur. Det grunnleggende poenget med å danne en koalisjon er selvfølgelig at man ved å danne en koalisjon også bygger det nødvendige flertall i parlamentet. Det er selvfølgelig derfor mindretallskoalisjoner er relativt sjeldne i parlamentariske sammenhenger. At vi har en slik som regjering nå, betyr ikke at det prinsipielt er en særlig god idé. I praksis må mindretallskoalisjoner forhandle om politikken sin to ganger. Først internt i regjeringen og så på nytt i møte med Stortinget. Det er langt fra ideelt.

Arbeiderpartiet bør punktere denne debatten om regjeringskoalisjoner ved å gjøre det klart at Arbeiderpartiet alltid er beredt til å regjere alene, og at partiet ikke ser det hensiktsmessig å danne en koalisjonsregjering, med mindre en slik koalisjon både blir enige om en politisk plattform – og – har det nødvendige flertall bak seg i Stortinget. Så kan de andre partiene velge om de vil fortsette eller avslutte teateret sitt.