Regjeringen kutter i Norges forpliktelser til å innføre klimatiltak i Norge. Derfor brøt forhandlingene om klima sammen i Stortinget.
I en merkelig kommentar forsvarer rådgiver i Tankesmien Agenda Hilde Nagell at Arbeiderpartiet dropper sitt viktigste klimamål.
Logikken er at siden regjeringen ikke har klart å nå klimamålene til nå, så bør man droppe dem. Jeg lurer på hvilke andre mål Agenda kan være villige til å sløyfe: Målet om å få ned sykehuskøene, ha nok ansatte i barnehagene eller redusere antall trafikkdrepte?
Tankegangen til Agenda illustrerer hovedproblemet i norsk klimapolitikk: Å kutte utslipp behandles som valgfag.
Rike Norge er fortsatt en storeksportør av klimagasser fra oljebransjen vår.
Som Jens Stoltenberg en gang skrev i selvbiografien sin: «Når datoen nærmer seg og vi ser at det blir vanskelig, slutter vi å snakke om dette målet, og setter i stedet nye mål enda lenger fram. Slik har vi bedratt oss selv flere ganger.»
Forhandlingene om et klimaforlik på Stortinget brøt sammen fordi Arbeiderpartiet prøvde den samme taktikken igjen. I denne regjeringsperioden har regjeringen hatt et «omstillingsmål» – et tydelig mål og en forpliktelse om at 55 prosent av utslippene skal kuttes i Norge innen 2030.
Dette vil regjeringen nå skrote.
Uten et hjemlig mål kan man fort ende opp med å gjennomføre færre klimatiltak i Norge enn før. Det blir mulig å nå målet ved å kjøpe enda flere klimakvoter i andre land. Derfor er det å skrote omstillingsmålet å sette klimapolitikken i revers.
Men er ikke kvotekjøp både kostnadseffektivt og fornuftig? Egentlig ikke. For poenget med klimapolitikk er at fossil energi og klimagassutslipp må bort, overalt, i hele verden, på ganske få tiår.
Rike Norge er fortsatt en storeksportør av klimagasser fra oljebransjen vår. Og nå skal vi i tillegg utsette kuttene her hjemme.
De politiske partiene får heller ingen svar på hvor mye penger som vil gå ned i sluket på å kjøpe stadig dyrere klimakvoter i andre land.
I stedet for å skyve kuttene over på utviklingsland som ikke er hovedårsaken til problemet, må vi se oss selv i speilet, jo før jo heller. Det blir vi nødt til på et eller annet tidspunkt uansett.
Uten et omstillingsmål aner ikke næringslivet og folk hvor mye utslipp de skal legge opp å kutte. Industrien i Norge etterlyser tydelige klimamål, men får nei av regjeringen.
De politiske partiene får heller ingen svar på hvor mye penger som vil gå ned i sluket på å kjøpe stadig dyrere klimakvoter i andre land.
Det er skrevet titusenvis med sider og forslag til klimatiltak som kan innføres i Norge for å kutte mer utslipp. Bare 13 prosent av anbefalingene er blitt fulgt opp. Det som mangler er ikke forslag, kunnskap eller penger, men politisk vilje og prioritering.
Det er helt realistisk å kutte mer utslipp og å ha et omstillingsmål for Norge, men da trenger vi et storting som er annerledes satt sammen enn i dag, med flere stemmer bak MDG.
Kommentarer