Arbeiderpartiets skatteultimatum gjør budsjettet mindre ansvarlig

Hvert år får vi høre hvordan samarbeidspartiene gjør statsbudsjettet mindre ansvarlig med sine gjennomslag. Kritikken handler i bunn og grunn om at det fører til økt oljepengebruk når samarbeidspartiene skal sette avtrykk på statsbudsjettet før de er enige i helheten. Men selv om det endelige statsbudsjettet ofte blir mindre ansvarlig enn det som først ble lagt frem, må man stille spørsmålet: Hvem sin feil er det egentlig?
Det korte svaret er at Arbeiderpartiet selv sitter med nøkkelen.

Gamle løfter om igjen

Arbeiderpartiet har tatt ut flere av sine egne løfter fra statsbudsjettet, og la opp til at samarbeidspartiene skulle forhandle dem inn igjen. Dette inkluderte blant annet at barnetrygden skal holdes utenfor beregningen av sosialstønad – et løfte som lå på partiets nettside så sent som 20. oktober, men som nå er fjernet, gratis ferger, og reduksjon av ordningen for sletting av studiegjeld i distriktene. Løftet om å heve fribeløpet for uføre, et forslag Arbeiderpartiet selv fremmet i Stortinget og som alle bortsett fra Høyre stemte for, er heller ikke med.

Det som i realiteten driver opp oljepengebruken er Arbeiderpartiets skattefrys.

Etter massivt press har Arbeiderpartiet nå snudd i flere av sakene, men hvordan det skal finansieres har de ikke sagt noe om. Bare for å dekke disse løftene må pengebruken økes med rundt to milliarder kroner.

Gjennomslag

I tillegg skal samarbeidspartiene få gjennomslag for sine prioriteringer før de signerer på budsjettet, som bedre tjenester, grønn omstilling og sterkere velferd. I den offentlige debatten kan man få inntrykk av at det er disse gjennomslagene som gjør budsjettet uansvarlig, men så enkelt er det ikke. Det som i realiteten driver opp oljepengebruken er Arbeiderpartiets skattefrys kombinert med manglende vilje til å kutte i egne løfter eller dyre motorveiprosjekter.

Høyere ambisjoner betyr ikke nødvendigvis høyere bruk av oljepenger.

Arbeiderpartiet samarbeider med partier som ønsker mindre forskjeller og bedre tjenester. Når de likevel nekter både å øke skattene for dem som har mest og å omprioritere på utgiftssiden, tvinger de i realiteten fram høyere oljepengebruk. Det er ikke samarbeidspartiene som vil bruke mer fra fondet – det er Arbeiderpartiets skattefrys som gjør det nødvendig.

Mindre oljepengebruk med SV

Partiene sine alternative statsbudsjett viser dette klart. SV leverte i fjor et alternativt statsbudsjett med mindre oljepengebruk enn regjeringen – selv om det inneholdt økte satsinger på velferd og fordeling. Det viser at høyere ambisjoner ikke nødvendigvis betyr høyere bruk av oljepenger, så lenge inntektssiden ikke er låst. SV, Rødt og MDG har levert alternative statsbudsjett som dekker de økte utgiftene ved å øke skatter og avgifter, ikke økt oljepengebruk.

Arbeiderpartiet vil fremstå som ansvarlig, men pålegger hele samarbeidet en tvangstrøye.

Paradokset er åpenbart: Arbeiderpartiet vil fremstå som ansvarlig, men pålegger hele samarbeidet en tvangstrøye som gjør ansvarlig politikk umulig. Innenfor et fastlåst skattenivå kan man fortsatt omfordele ved å for eksempel gi skattelette til lavinntektsgrupper og dekke det inn med høyere skatt på toppen. Det vil gjøre systemet mer rettferdig, men det er ikke mulig å styrke velferden eller bygge ut tjenestene. Ikke engang kuttene Arbeiderpartiet selv har foreslått i ordninger de gikk til valg på, er det mulig å reversere uten at oljepengebruken øker.

Et ekspansivt budsjett

Linjen til Arbeiderpartiet gjør budsjettet mer ekspansivt og presser rentene opp. Dette ender samarbeidspartiene opp med å få skylden for når vanlige folk rammes gjennom høyere priser og renter, og deretter når kommunene må kutte for å holde budsjettene i balanse. For, når staten bruker mer oljepenger, kan det slå ut i økt lønnspress og økt inflasjon. Sentralbanken må da bruke renten som brems. Konsekvensen blir høyere kostnader for vanlige folk, noe som særlig rammer barnefamilier og unge med boliglån.

Når staten bruker mer oljepenger, kan det slå ut i økt lønnspress og økt inflasjon.

Når statsbudsjettet til slutt blir vedtatt, er det ett parti som må ta hovedansvaret for økt pengebruk: partiet som nekter å forhandle om en mer rettferdig og bærekraftig finansiering av velferdstjenestene. Som Agnes Nærland Viljugrein nylig påpekte, handler ansvarlighet også om politisk empati – om å lytte til samarbeidspartiene og ta hensyn til hvem som faktisk rammes av budsjettpolitikken. Hvis Arbeiderpartiet mener alvor med ansvarlighet, må de åpne for en mer rettferdig og bærekraftig finansiering av velferden.