Arbeiderpartiets skolealternativ 

Lektor Roar Ulvestad vil ikke at skolepolitikken de neste fire årene skal følge de samme linjene som de fire foregående årene. Selv om Ulvestad i en kommentar i Agenda Magasin 27. august antyder noe annet, har Arbeiderpartiet et klart alternativ til Høyre-skolen.

Arbeiderpartiet vil gjøre jobben sammen med skolen.

Selv overtok jeg som oppvekst- og kunnskapsbyråd for Arbeiderpartiet etter 18 år med Høyre-styre i Oslo – en kommune som til sammen utgjør mer enn ti prosent av skole-Norge. Jeg er blant få politikere som i praksis har hatt mulighet til å innføre Arbeiderpartiets skolepolitikk i stor skala.

Jeg vil ikke at Arbeiderpartiet skal virke «lunkne og tvetydige», slik Ulvestad skriver. Derfor har jeg lyst til å gi et klarere bilde av Arbeiderpartiets skolealternativ utover de 18 konkrete løftene vi nå går til valg på.

Tre lærdommer fra 2000-tallets skolepolitikk kan tjene som referansepunkt.

 

Det er ute i skolene magien skjer

For det første: Arbeiderpartiet vil gjøre jobben sammen med skolen.

Jeg er neppe den eneste som har forundret meg over hvordan Høyres kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen hele tiden kommer i konflikt med landets elever og lærere. Spesielt fordi saker som fraværsgrense og kompetansekrav bygger på forhold politikere, elever og lærere egentlig er enige om: at elevenes tilstedeværelse i skolen og lærernes kompetanse er viktig for elevenes læring.

Arbeiderpartiet har mer enn noe annet parti erfaring med å gjøre jobben sammen med partene i arbeidslivet.

Men i begge saker ender Røe Isaksen med konflikt. En viktig lærdom fra 2000-tallets skolepolitikk er at prosessen frem mot skolepolitiske tiltak er halve jobben – minst.

Arbeiderpartiet har mer enn noe annet parti erfaring med å gjøre jobben sammen med partene i arbeidslivet. Det er vår arbeidsform, en arbeidsform som er overraskende lite brukt i nasjonal skolepolitikk.

Jeg vil spørre: Hvorfor har vi ikke et nasjonalt skolepolitisk utvalg – der partene i skolen møter kunnskapsministeren? Og hvorfor har vi ikke et skolepolitisk forskningsråd som gir råd til kunnskapsministeren?

Skolene i Oslo er ikke lenger bare mottakere av politikk, de er også bidragsytere i politikkutformingen.

I Oslo forankrer jeg skolepolitiske beslutninger med Elevorganisasjonen, foreldreutvalget og lærerorganisasjonene. Det bør også gjøres nasjonalt. Jeg bruker i tillegg en hel dag hver eneste uke ute i barnehager og på skoler. Jeg følger undervisningen til lærere, og har møter med elever, lærere og skoleledere – og jeg spør dem alltid direkte: Hvilke forventninger har de til byrådet? Hva er deres behov? Og hva mener de skal til for å gjøre skolen enda bedre?

Skolene i Oslo er ikke lenger bare mottakere av politikk, de er også bidragsytere i politikkutformingen. Det gir en politikk som treffer bedre – for det er ute i skolen at magien skjer, i møtet mellom elever og lærere, og mellom lærere.

 

På lærernes premisser

For det andre: Lærerfelleskapet er alltid Arbeiderpartiets viktigste løsning.

En annen lærdom fra 2000-tallets skolepolitikk ligger i synet på hva som faktisk kan gjøre skolen bedre.

I Norge har skoleutvikling ofte skjedd på politikkens premisser – dominert av store reformer, av omfattende strukturendringer, av nye læreplaner og av en overdreven tro på at lover og regler vil gjøre skolen bedre. Med andre ord: alt som for utenforstående kan virke som tunge grep, men som sannsynligvis har forandret skolen utenfra mer enn de har forbedret skolen innenfra.

Garantisten for elevenes læring er ikke «drømmelæreren», som statsminister Erna Solberg har snakket så mye om.

Politikere har ofte glemt de aller viktigste tingene – tingene jeg mener er selve bunnplanken for skoleutvikling: Vi må få flest mulig og best mulig kandidater til å søke lærerutdanningene. Vi må gi lærerne ute i skolen mulighet til å jobbe i sterke faglige fellesskap. Dessuten må vi gi lærerne tillit og handlingsrom til å gjøre faglige vurderinger og ta faglige valg.

I stedet for å følge disse tre enkle prinsippene, har mange av mine kollegaer i skolepolitikken i stedet latt seg inspirere av ideen om at mest mulig i skolen må standardiseres. Ideen som at alt innhold i skolen må omsettes til mål, testes gjennom prøver og kontrolleres gjennom tilsyn.

 

 

Jeg er for mål, prøver og tilsyn. Men ingen av delene kan utgjøre fundamentet i skolepolitikken, slik de har gjort i høyresidens skolepolitikk gjennom hele 2000-tallet.

Mål, prøver og tilsyn garanterer ingen læring. Garantisten for elevenes læring er heller ikke «drømmelæreren», som statsminister Erna Solberg har snakket så mye om. Garantisten er lærerfellesskapet. For jo mer vi investerer i skoleledere og lærere og fellesskapet de har sammen, desto mer læring får vi igjen blant elevene våre. Det er min filosofi.

Får vi skolen til å blomstre innenfra, vil resultatene komme av seg selv, slik vi har sett i Finland.

Hva skal til for å få et godt lærerfellesskap? Én ting er at skolen må ha høy lærertetthet.

Derfor har Arbeiderpartiet og byrådet nettopp gjennomført det jeg tror er den største enkeltansettelsen av lærere i osloskolen i nyere tid, med 120 flere lærere på ett år til de yngste elevene.

En annen viktig ting for et godt lærerfellesskap er lærere som opplever tillit og handlingsrom.

Derfor gjennomfører vi tillitsreformen i osloskolen, der beslutninger som tidligere har blitt tatt politisk, gradvis overføres til rektor og lærere.

En tredje viktig ting for et godt lærerfellesskap er å ha skoleledere som er i posisjon til å være pedagogiske ledere.

Derfor er jeg glad for at stadig flere osloskoler får egne administrasjonssjefer, og et sterkere lag med flere yrkesgrupper rundt både elever og lærere.

Får vi skolen til å blomstre innenfra, vil resultatene komme av seg selv, slik vi for eksempel har sett i Finland.

 

Høvelbenk og matematikk

For det tredje: Arbeiderpartiet har et bredt kunnskaps- og læringssyn.

Den tredje lærdommen fra 2000-tallets skolepolitikk, er at innsnevringen i såkalte «basisfag» også er en innsnevring i alle elevers mulighet til å lære. Basisfag som norsk, matematikk, naturfag og fremmedspråk er alle viktige og sentrale. Men viktig er også kroppsøving, mat og helse, kunst og håndverk, musikk, samfunnsfag og religion, livssyn og etikk.

En etterlengtet satsing på de praktiske og estetiske fagene er nå i gang.

Jeg mener favoriseringen av bestemte fag over andre fag går på bekostning av elevenes læring. I osloskolen har jeg fjernet hele begrepet «basisfag», og dermed også den politiske prioriteringen om at det bare er noen fag som skal satses på.

En etterlengtet satsing på de praktiske og estetiske fagene er nå i gang – høvelbenkene er på vei tilbake, og yrkesfaglige arbeidsmåter skal inn allerede i barneskolen.

Men aller viktigst: Jeg tror på læring i spennet mellom teori og praksis. Derfor er jeg også en varm tilhenger av grunnleggende ferdigheter i skolen, ferdigheter vi kan jobbe med på ulike måter i alle fag. Men de fem ferdighetene vi har i dag (lesing, skriving, regning, digitale ferdigheter og muntlige ferdigheter), er for smale.

Det norske skolesystemet står fortsatt på grunnmuren Arbeiderpartiet i sin tid bygde opp.

Derfor har jeg foreslått å utvide de grunnleggende ferdighetene med sosiale og kreative ferdigheter – en utvidelse som bør være en del av fagfornyelsen i skolen.

Røe Isaksen har sagt nei, men Trond Giske sier ja. Det viser tydelig at Arbeiderpartiet og Høyre har et ulikt kunnskaps- og læringssyn.

 

Vi er klare

Gjennom nesten hele 2000-tallet har kunnskapsministeren blitt delt mellom Høyre og SV, men fortsatt står det norske skolesystemet på grunnmuren Arbeiderpartiet i sin tid bygde opp. Denne er vi klare til å bygge videre på.

Tiden for Petter Smart-løsninger i skolepolitikken skal være over når Torbjørn Røe Isaksen forlater Kunnskapsdepartementet. I stedet vil Arbeiderpartiet innføre en ny samarbeidslinje i skolen, der jobben gjøres med og ikke mot skolen.

Vi skal bygge sterke lærerfellesskap over hele skole-Norge, og vi skal gi læring og mestring for flere elever når vi tar alle fagene i bruk.

Alt dette i kombinasjon med våre helt konkrete valgløfter, for eksempel 3000 flere lærere, håper jeg får Ulvestad og andre til å oppfatte Arbeiderpartiets skolealternativ som «varmt og tydelig» snarere enn «lunkent og tvetydig».