Arbeidslinjen feiler uten et oppgjør med diskrimineringen

Felteksperimenter dokumenterer at vi har et arbeidsliv i Norge som er preget av diskriminering og fremmedfrykt. Studier viser konsekvent at kvalifiserte jobbsøkere med utenlandske navn har betydelig lavere sannsynlighet for å bli innkalt til intervju enn søkere med norske navn.

Det er avdekket et etnisk hierarki av diskriminering der sjansene varierer med hvilken verdensdel en kommer fra. Er man fra et annet europeisk land, gjerne et som ligner vårt eget, står dørene oftere åpne. Er man derimot en arbeidssøkende fra Asia, Afrika eller Sør-Amerika, kan man møte et antall barrierer som kan knekke selv den mest motiverte jobbsøker.

For de som forstår tall bedre enn menneskelig lidelse; det er dyrt å holde folk ute.

Diskriminering er selvsagt ikke den eneste grunnen til lavere sysselsetting blant innvandrere, men det er en viktig del av bildet. En del som i altfor liten grad adresseres politisk.

Å stå ufrivillig utenfor arbeidslivet er som kjent tøft for kropp og sjel. Det kan lede til alvorlige helseutfordringer. Økt stressnivå i kroppen, angst og depresjon. Ja, man kan faktisk dø av det.

For de som forstår tall bedre enn menneskelig lidelse; det er dyrt å holde folk ute. Og det er en trussel mot en bærekraftig velferdsstat. Ikke bare fordi det tynger ytelsespostene i arbeids- og sosialbudsjettet – men fordi vi trenger alle mann om bord fremover. Som flere kommisjoner og stortingsmeldinger har påpekt de siste årene; vi går tom for folk, før vi går tom for penger.

Mennesker møtes med kutt og krav, arbeidsgivere møtes med oppfordringer.

Med dette bakteppet er det problematisk at regjeringen lager insentivpakker rettet mot arbeidsledige innvandrere, uten at det er spor av tiltak rettet mot arbeidsgivere i samme pakke.

Én ting er moralen i det – når vi vet at det finnes en rekke utenlandske jobbsøkere som ikke slipper inn i vårt arbeidsmarked på grunn av navnet sitt, landet de kommer fra eller religionen de praktiserer. Når kutt i ytelser forteller en underliggende historie om manglende arbeidsvilje, er det et hardt budskap i et samfunn som ikke nødvendigvis ønsker arbeidsviljen velkommen i praksis. Konsekvensene av fattigere innvandrere – i møte med et diskriminerende arbeidsliv – bør få det til å lugge i rettferdighetskompasset til enhver sosialdemokrat.

En annen ting er at kutt i ytelser neppe kommer til å være særlig effektivt for å få flere flyktninger og utlendinger i jobb, så lenge de møter altfor mange stengte dører. Jeg er enig i at det skal lønne seg å arbeide, men da må tilgjengeligheten av arbeid være reell.

Jeg savner viljen til å dykke ned i verktøykassen og finne ut hva som finnes der.

Det er bra at Kjersti Stenseng oppfordrer arbeidsgivere til å bli bedre på inkludering, men det er ikke nok. Spesielt når det kommer i form av en bisetning på slutten av en pressekonferanse som i all hovedsak forteller en underliggende historie om at det er for lukrativt for innvandrere å være arbeidsledige.

Den politiske asymmetrien er påfallende; mennesker møtes med kutt og krav, arbeidsgivere møtes med oppfordringer.

Tusenkronersspørsmålet er selvsagt hvilke tiltak som kan redusere diskrimineringen i arbeidslivet vårt. Et godt første steg er uansett å ta et skikkelig oppgjør med den.

Skal vi realisere arbeidslinjen og integreringen, må vi først og fremst styrke innsatsen der barrierene ligger

I tillegg må det legges ned en politisk innsats for å jobbe frem grep som kan åpne flere dører. Jeg savner viljen til å dykke ned i verktøykassen og finne ut hva som finnes der. Om det er flere pilotprosjekter med anonyme jobbsøknader, større krav om innsyn og transparens i rekrutteringsprosesser, bevisstgjøringskampanjer eller muligheter for insentiver rettet mot arbeidsgivere.

Skal vi realisere arbeidslinjen og integreringen, må vi først og fremst styrke innsatsen der barrierene ligger: i strukturene som holder folk ute.

For vi kommer aldri til å lykkes verken med arbeidslinjen eller integreringen – før arbeidsgiverne, både i det offentlige og i det private – begynner å slippe inn utlendinger rundt lunsjbordene sine.