Innvandrere trenger ikke bare jobb, de trenger norske kolleger

Arbeidsplassen fungerer som lim i vårt mangfoldige samfunn. Vi trenger et arbeidsliv som legger til rette for sterke fellesskap på tvers av kulturell bakgrunn.

Mange innvandrere har startet sin arbeidskarriere i Norge i enten gartneribransjen, renholdsbransjen eller byggebransjen. Jeg jobbet i alle tre i mine første sju år i Norge.

Først etter at jeg begynte i Posten var de fleste av mine kolleger etnisk norske

På gartneriet bodde jeg først i en brakke, og jobbet stort sett sammen med polakker, vietnamesere, indere og andre kosovoalbanere. Senere drev jeg med renhold, og var ryddegutt på byggeplasser. Igjen, var det nesten ingen etnisk norske kolleger. Først etter at jeg begynte i Posten var de fleste av mine kolleger etnisk norske.

Segregering i arbeidslivet

Betydningen av samhandling på felles arenaer må ikke undervurderes i integreringssammenheng. Arbeidsplassen gir innvandrere mulighet til å skape sosiale relasjoner med etniske nordmenn og folk fra andre kulturer. Via arbeidsplassen lærer man ikke bare bedre norsk, men man lærer mye om norsk kultur, og om hvordan det norske samfunnet fungerer. Dessuten kan nettverkene man skaper gi mulighet til å klatre opp i det sosiale hierarkiet i samfunnet, slik jeg og mange har gjort.

I lys av det, er tendensene til segregeringen i arbeidslivet et urovekkende problem. Ikke bare for arbeidslivet, men også for integreringen i bredere forstand.

Det er sterk økning i virksomheter som kun har innvandrere som ansatte

I SSB-rapporten «Segregering på arbeidsplassene blant sysselsatte med innvandrerbakgrunn i Norge» fra 2019, kommer det frem at det er sterk økning i virksomheter som kun har innvandrere som ansatte. Det er særlig høy innvandrerandel i overnattings- og serveringsvirksomheter. Andelen er høy og økende også i transport, renhold, lagring og i byggebransjen.

Dette gjør at mange arbeidsinnvandrere ikke får jobbe side om side med nordmenn.

Segregeringen manifesterer seg ikke bare ved at innvandrere er mer konsentrerte i visse bransjer, men betyr også at de ofte befinner seg nederst på gulvet, ganske adskilt fra andre norske kolleger. Vi snakker med andre ord både om en vertikal segregering og en horisontal segregering mellom ansatte.

Fellesskap gjennom fagorganisering

Raske endringer kan representere en utfordring for fellesskapsfølelsen i bedriftene, dersom det ikke jobbes målrettet for å opprettholde samholdet blant ansatte. Spesialiserte arbeidsoppgaver, mindre rom for uformell kontakt og større kulturforskjeller blant ansatte kan bidra til fremmedgjøring og et svakere fellesskap. Konsekvensen kan være at folk blir mer opptatt av sine individuelle interesser, enn felleskapsinteresser.

Som mange andre innvandrere, ble heller ikke jeg spurt om å bli med i en fagforening

For at arbeidsplassene ikke skal segregere, men heller fungerer som et samfunnslim, er to ting helt avgjørende: Det ene er fagorganisering, det andre er å tilrettelegge for faglig og personlig utvikling blant innvandrere, slik at alle får muligheten til å løftes opp fra gulvet.

Som mange andre innvandrere, ble heller ikke jeg noen gang spurt om å bli med i en fagforening. Jeg tok initiativ selv. I fjor skrev jeg et Agenda-notat om fagorganisering i utsatte bransjer. Innvandrere er dessverre sterkt underrepresentert blant de organiserte. De jobber også i større grad i bedrifter uten tariffavtale.

Interessefellesskap på tvers av både sosial, etnisk og politisk bakgrunn er noe vi trenger mer enn noensinne, som en motvekt mot økende segregering. Derfor er rekruttering av innvandrere i fagforeninger en viktig oppgave, ikke bare for fagbevegelsen, men også for samfunnet for øvrig.

Jeg har møtt tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn som gjør en heroisk innsats for å rekruttere flere

Et arbeidsliv i stadig endring, gjør også den enkeltes behov for å ha en fagforening i ryggen større. Men de delene av arbeidslivet som har tøffest vilkår, er også der organiseringen er lavest. Til tross for at det er der betydningen av organisering er størst. I forbindelse med arbeidet med notatet har jeg møtt tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn som gjør en heroisk innsats for å rekruttere flere og for å skape sterkere fellesskap på jobben.

«Hos oss er forskjeller normale»

Også i Posten er det iverksatt interne tiltak for å motvirke den vertikale segregeringen, og å legge til rette for utvikling, slik at flere kan klatre seg oppover i systemet. Mottoet “hos oss er forskjeller normale” kombineres med strenge krav om at alle medarbeidere skal snakke norsk med hverandre. Dette er for å opprettholde noe felles for at det kulturelle mangfoldet skal fungere.

Det er strenge krav om at alle medarbeidere skal snakke norsk med hverandre

Posten er med andre ord et eksempel på hvordan sterke fellesskap utfordres i møte med omstillinger og økt mangfold, men også et eksempel på tiltak som kan iverksettes for å skape et mer inkluderende arbeidsmiljø og muligheter for utvikling. Utfordringen med integrering er med andre ord ikke bare å bli inkludert i arbeidslivet, men også å bli inkludert i arbeidsfellesskapet når man først finner seg jobb.