Ungdom rammes hardest

Mellom 40- og 50 000 ungdom skal de neste årene konkurrere om 5000 jobber. Arbeidsløshet er ikke avgrenset til sørvestlandet, og manglende forståelse for situasjonen vil ramme ungdom mest.

Ungdom i yrkesfag står nærmest stupet i økonomiske nedgangstider. Utdanningen deres henger tett sammen med bedriftenes evne til å ta inn lærlinger, og politikken som føres slår derfor rett inn i hverdagen deres. Ofte er det “sist inn, først ut” som gjelder. For dem som faller utenfor opplæringsløpet, kan veien tilbake bli lang. Og kostnaden for samfunnet vil bli tung å bære. Når vi samtidig antar å mangle 90 000 fagarbeidere innen 2035, blir det åpenbart at politikken må omfavne ungdom og fagopplæringa. Omstillinga må skje i hele landet, ikke bare på sørvestlandet.

Det ser ikke ut til at regjeringen deler denne oppfatningen.

I dag er ungdomsledigheten på 8,8 prosent. I rene tall er omlag 32 000 ungdom ledige. Samtidig kan vi anta at mellom 40- og 50 000 ungdom går inn i yrkesaktiv alder de neste årene. Dette er et stort tillegg i antall jobbsøkere, særlig om vi legger til grunn at det ikke forventes en større jobbvekst enn 5000 nye arbeidsplasser det neste året. Konkurransen i arbeidsmarkedet er allerede tilspisset. 134 000 står arbeidsløse, anslaget for ledighet i 2016 er økt til 4,7 prosent og forventes å ligge på 4,6 prosent i 2017. Fallet i sysselsettingen har vært størst blant ungdom under 25 år.

I april var ledigheten i Telemark, Oslo og Finnmark på 3,4 prosent. Innenfor disse fylkene ligger flere kommuner på nivå med Aust- og Vest-Agder (3,8) og Rogaland (4,6), og over vestlandsfylkene Hordaland (3,4), Møre og Romsdal (3,3) og Sogn og Fjordane (2,1). Derfor kan ikke mottiltak være geografisk avgrenset til sørvestlandet. De må også favne bredere enn hva regjeringen legger opp til.

Det ser ikke ut til at regjeringen deler denne oppfatningen. Og det ser ikke ut til at kunnskapsminister Røe Isaksen erkjenner sin del av ansvaret for å sette inn mottiltak. Det kommer klart fram av hva han legger inn i revidert statsbudsjett.

Det vitner ikke om en statsråd som tar sitt ansvar for ungdomsledighet på alvor.

Eller rettere sagt; alt han ikke legger inn i revidert statsbudsjett. Som sjef for yrkesfaglig opplæring må han forstå hvor sårbar fagopplæringa er for konjunktursvingninger. Ingen andre ungdom må balansere på konjunktursvingningene som lærlingene må. Derfor er de ekstra avhengig av at det offentlige korrigerer for svingninger i markedet for å holde balansen. Men kanskje har ikke kunnskapsministeren tro på det offentlige som balansestang?

Konsekvensen kan bli at yrkesfagelever sluses inn i “trygge” akademiske løp for å fullføre utdannelsen. Men er det ikke med fagarbeidere vi skal bygge landet, og ikke med flere bachelorgrader i psykologi?

Den eneste ekstrabevilgningen til fagopplæringa er et tilskudd på 15 millioner til lærlinger som blir permittert eller får avbrutt lærlingperioden. Dette er viktig for dem som fanges opp, men innsatsen tilsvarer ikke mer enn ti unike lærlingløp.

Det vitner ikke om en statsråd som tar sitt ansvar for ungdomsledighet på alvor. Det vitner om en regjering som anser motkonjunkturpolitikk som noe man drev med for lenge siden, i en galakse langt, langt unna. Kanskje har “motkonjunkturpolitikk” stått og støvet ned siden 2013, i en glemt ideologisk bokhylle?

God motkonjunkturpolitikk rettet inn mot fagopplæringa vil blant annet være å 1) stimulere flere bedrifter til å tegne lærekontrakter, 2) gjøre fagbrev og aktive lærlingplasser til et konkurransefortrinn, og 3) øke kapasiteten til fagskolene for å kunne gi tilbud til flere søkere.

Søkertallene til fagskolene stiger hver gang det er usikkerhet i arbeidsmarkedet.

Statsråden kan øke satsene for lærlingtilskudd så mye han vil. Isolert sett fungerer det også. Men om andre vesentlige deler av fagopplæringa forblir underfinansiert, kommer hele utdanningssektoren svekket ut av krampaktige tiltak. Dette vil på sikt ramme ungdom under opplæring. Mange bedrifter har i tillegg behov for et stimuleringstilskudd for å påvirke evnen til å ta inn lærlinger. Dette er et flatt tilskudd som gis til bedrifter når de registrerer seg som lærebedrifter.

Tilskuddet lå inne som et engangstiltak i statsbudsjettet for 2014, og effekten var god. Men siden har fylkeskommunene måttet finansiere det selv. Om ikke stimuleringstilskuddet kommer tilbake på statsbudsjettet, risikerer vi at flere bedrifter trekker seg unna når vi trenger dem som mest. Og hvorfor skal fylkeskommunen stå igjen med færre virkemidler i dag enn i 2014, når behovene er større?

Søkertallene til fagskolene stiger hver gang det er usikkerhet i arbeidsmarkedet. I år er det derfor rekordhøye søkertall til fagskolene over hele landet. Men fagskolene finansieres sånn at de skolene som utvider fagskoletilbudet, straffes økonomisk, og fylkene må punge ut. På den måten må fylkeskommunen fungere som kredittkasse for en gjerrig statsråd.

Arbeidsløsheten har preget landet i hele vinter og vår.

Til tross for at statsråden hvert år lover “fagskolens år”, har det ikke kommet noen gode år ut av det. Nå har han et drøyt år igjen å levere på.

Engangstiltakene som rettes inn mot sørvestlandet, er for all del riktig og viktig. Offentlige bestillinger fungerer for verdiskaping i bygg- og anleggsbransjen. Denne næringa er kanskje det mest sensitive i regional verdiskaping. Problemet er at bestillingene ikke kommer sammen med langsiktige tiltak for omstilling i arbeidslivet.

Hadde det samtidig blitt satt krav om aktive lærlingplasser og faste ansatte med fagbrev i anbudene, ville også engangstiltakene hatt en større langsiktig effekt. Så hvorfor stemte høyresiden ned forslag om nytt anskaffelsesregime i Stortinget, så sent som i mai i år?

Arbeidsløsheten har preget landet i hele vinter og vår. Når de blåblå smører statsbudsjettet med 10 milliarder oljepenger, er det viktig at hensikten er noe mer enn bare å fylle tomrommet etter 21 milliarder i skattekutt. Selv om jeg forstår behovet for å motvirke effekten av egen politikk, er behovet for å motvirke ungdomsledigheten større.